I Ikaros følger vi en livsbejaende arrogant 20åring ute på oppdrag. Han avviser alt det bestående og ønsker å finne Svaret. Svaret? Ja, og han er smerterlig klar over dette selv "Århundrets største banalitet, å finne seg selv. Å jage sin egen skygge. Å flå skallene av sjelens løk til en satt igjen med tårer i øynene og et tomrom mellom hendene." Reisen hans er fylt med dramatikk, elskov, hor og røveri, skildringende hans er lidenskaplige, humoristiske, men om de handler om andre mennesker, som oftest nedsettende.
Etter å ha søkt etter en romantisk ide om tilholdsstedet til "de vises sten" ender han opp som selverklært spirituell lærling hos Nerval, en tysker som har trukket seg fra det borgelige liv for en ensom asketisk tilværelse i ørkenen.
En prest sier tidligere i boken at "de unge går over bekken etter vann. Men hvis du søker gud kan du finne ham iblant oss." Konklusjonen hovedpersonen kommer til selv er ikke så ulik.
"Men hvorfor kunne man ikke finne samme lys nedepå jorden?i fellesskap med dyr og mennesker? Ja nettopp med menneskene! For alt som vokser og har liv, vokser i jorden og får sitt liv av jorden. Og alle er vi vevet inn i det store, usynlige mønster som trekker alle mennesker inn i sin skjebne - - - selve menneskeheten.
I et glimt som frigjorde noe inne i meg, så jeg at håpet for oss som er unge, håpet for jorden, ikke ligger på det ytre plan, ikke i tryggere økonomi, ikke i dypere lenestoler, mindre arbeidsuke, blåere himmel, og større kinolerreter. Håpet erheller ikke å finne i en øde dal i Sahara. Håpet er å finne i den forunderlige jordbunnen som gir vekst til bevissthetens blomst."
Det er verdt å lese ikaros for de morsomme og lidenskaplige skildringende og det kraftfulle språket alene, de eksistensielle og filosofiske betraktningene kommer som en saftig bonus.