«Siden Hamsun har ingen ungdom stått frem i norsk litteratur med større vilje og større rett til å være annerledes. (…) Her står vi overfor årets mest oppsiktsvekkende diktverk – overdådig rikt, lysende begavet, fascinerende.» Slik skrev Kjølv Egeland om romanen "Ikaros" i Vinduet i 1957. Axel Jensen var da 25 år og Ikaros ble et eksplosivt gjennmbrudd.
Den ytre handling er en ung manns reise gjennom Sahara, og romanen skildrer en higen etter det fantastiske, det overnaturlige, men fremfor alt en ung manns sterke engasjement og søken etter opplevelse og orientering i verden.
Axel Buchardt Jensen (født 12. februar 1932 i Trondheim, død 13. februar 2003 i Kristiansand) var en norsk forfatter. Fra 1957 til 2002 gav han ut en rekke romaner og andre bøker. Jensen er oversatt til tysk, engelsk, nederlandsk, fransk, italiensk, dansk og finsk. I et par tilfeller skrev han manuskript på engelsk, som så ble oversatt og utgitt på norsk.
"Serüvenci açısından hayati önem taşıyan tek bir günah vardır, o da cesaret edememektir." demiş Axel Jensen. Haklı da. Romanı da, tam bu minvalde ilerliyor zaten. Birçok şeye dair edilebilmiş cesaret var.
Beat romanları gibi, kendini ve hayatın anlamını aramak var. En güzel noktası ise, yazarın bunu sonunda farklı biçimde bulması: Hayatın anlamı falan yok! Sadece yaşamak var. Kutsal olarak addedilen her şey zırvalık, manasızlık. İhtiyaç duyduğumuz bütün anlam bizde -ama bu da 'sevgi içimizde' gibi bir sığlık değil. Yaşam içimizde. Var olduğumuz süre zarfında varız, yok olduğumuzda yok. Bu kadar basit.
Dedalus Kitap basmasa, ta 1957'de yazılmış bu güzel romanı hâlâ okuyamıyor olacaktık.
"Bir zamanlar, çok çok eskiden yani, ben bunları görmezdim. Hayat kolaydı o zamanlar. Büyük kitapları okumamıştım daha... Düşünceler rüyalara, rüyalar da düşüncelere etki ederdi. Ve bütün bu incecik ipliklerin oluşturduğu desene de hayat adı verilirdi.
Eskiden bütün akrobat kardeşlerim gibi ben de uçurumun üzerinden karşıdan karşıya geçen kör bir ip cambazıydım. Ama ben durdum, gözlerimi açtım ve aynaya sordum:
'Kimsin sen?'
Ve tam bu soruyu sorarken adımımı o ipin, o sabit hattın, zaman çizgisinin, hayat çizgisinin dışına attım, dengemi yitirdim ve baş aşağı döne döne boşluğa yuvarlandım."
I Ikaros følger vi en livsbejaende arrogant 20åring ute på oppdrag. Han avviser alt det bestående og ønsker å finne Svaret. Svaret? Ja, og han er smerterlig klar over dette selv "Århundrets største banalitet, å finne seg selv. Å jage sin egen skygge. Å flå skallene av sjelens løk til en satt igjen med tårer i øynene og et tomrom mellom hendene." Reisen hans er fylt med dramatikk, elskov, hor og røveri, skildringende hans er lidenskaplige, humoristiske, men om de handler om andre mennesker, som oftest nedsettende.
Etter å ha søkt etter en romantisk ide om tilholdsstedet til "de vises sten" ender han opp som selverklært spirituell lærling hos Nerval, en tysker som har trukket seg fra det borgelige liv for en ensom asketisk tilværelse i ørkenen.
En prest sier tidligere i boken at "de unge går over bekken etter vann. Men hvis du søker gud kan du finne ham iblant oss." Konklusjonen hovedpersonen kommer til selv er ikke så ulik. "Men hvorfor kunne man ikke finne samme lys nedepå jorden?i fellesskap med dyr og mennesker? Ja nettopp med menneskene! For alt som vokser og har liv, vokser i jorden og får sitt liv av jorden. Og alle er vi vevet inn i det store, usynlige mønster som trekker alle mennesker inn i sin skjebne - - - selve menneskeheten. I et glimt som frigjorde noe inne i meg, så jeg at håpet for oss som er unge, håpet for jorden, ikke ligger på det ytre plan, ikke i tryggere økonomi, ikke i dypere lenestoler, mindre arbeidsuke, blåere himmel, og større kinolerreter. Håpet erheller ikke å finne i en øde dal i Sahara. Håpet er å finne i den forunderlige jordbunnen som gir vekst til bevissthetens blomst."
Det er verdt å lese ikaros for de morsomme og lidenskaplige skildringende og det kraftfulle språket alene, de eksistensielle og filosofiske betraktningene kommer som en saftig bonus.
Neida, men fra spøk til alvor, en interessant bok om en ung manns reise vekk fra samfunnet og på søken etter noe mer ekte og holdbart i ørkenen. Flott reiseskildring, men det er spesielt slutten som gjorde mest inntrykk på meg, uten å røpe noe mer... Verdt å sjekke ut!
Jeg var litt i tvil om det skulle bli full pott, men fant til slutt ut at den faktisk fortjener en femmer. Boka er smekkfull av lignelser og metaforer (litt for mange) om livet sett fra en ung naiv manns «vandring» i Sahara - og den er virkelig godt skrevet selv om det, som sagt, blir litt for mye ….
"Århundrets største banalitet, å finne seg selv. Å jage sin egen skygge. Å flå skallene av sjelens løk til en satt igjen med tårer i øynene og et tomrom mellom hendene."
Bir arayıştan çok, mükemmel bir şekilde boşluğa yuvarlanış, yuvarlanırken keskin kayalara tutunmaya çabalayış romanı. Bir Avrupalı gözüyle çizilmiş abartılı Arap tasvirlerini saymazsak, övüldüğü kadar olan bir kitap.