Kan menneskeskjebner være flettet sammen på andre måter enn vi tror? Er det mulig å velge hvem vi vil være i slekt med?
Agnes legger ut på en pilegrimsreise. Rita samtaler med Fridtjof Nansen i tårnet på Polhøgda. Maud seiler på en flåte nedover Kongofloden. Bjørg skriver dikt på Gaustad sykehus. Laila er lugarpike på MS Bergensfjord. Ingri blir den yngste ministeren i regjeringen.
I Villa Bohre på Lysaker har seks generasjoner levd og elsket og slåss gjennom det 20. århundret. I sentrum står Rita Bohre og et livsverk kalt «Femina erecta». Det handler om at kvinner må stå oppreist. Alltid oppreist. Samtidig er det et oppgjør med menns krokodillementalitet.
Slekters gang er ikke bare en slektsroman, det er også fortellingen om en liten, merkelig nasjon som gikk under navnet Norge.
Jan Kjærstad is a Norwegian author. Kjærstad is a theology graduate from MF Norwegian School of Theology and the University of Oslo. He has written a string of novels, short stories and essays and was editor of the literary magazine Vinduet ("The Window"). He has received a number of prizes, the most important being the Nordic Council Literature Prize, which he received for the perspectivist trilogy about the TV personality Jonas Wergeland (The Seducer, The Conqueror and The Discoverer). Kjærstad's books are complex and humorous, showing an outstanding ability to visualize modern life and its many interdependencies, reminiscent of a less computer-focused Neal Stephenson. His books have been translated to English, French, German, Danish, Swedish, and Hungarian, among others.
Jeg skal gerne indrømme at jeg et par gange undervejs var skeptisk. Eller måske tænkte jeg bare ‘måske har jeg læst for mange Kjærstad romaner tæt op af hinanden, måske går hans forfatterskab bare igen oh igen tilbage til en brønd, der ikke helt kan understøtte forbruget og gør det en lille smule udflydende om det er Jonas Wergeland, Alf I Weber eller Rita Bohre’s liv jeg husker brudstykker af?’ Er der helt nok tindrende nerve i endnu en slyngende, fintfølende livsberetning? Og så sidder man alligevel på et s-tog og tror man lige kan nå at læse de sidste 20 sider, men det kan man ikke så man er nødt til at stå af på Nørreport og læse de sidste tre med fårene trillende ned af kinderne. For der er nok alligevel nok, til sidst. Det er berettiget og unikt, selvom det er en gentagelse af alt det simple. Det hele løber sammen, forløses selv efter halvdelen af trådene er tabt. Det slutter ikke med døden, det slutter med håb. Gid man kunne skrive en halvt så bjergtagende kærlighedsfortælling som den gode Jan formår