Frank O’Hara mente at et dikt gjør seg best ”between two persons instead of two pages”. Som vil si: at diktet skrives til et bestemt menneske, som regel ett poeten kjenner til og kanskje har noe usnakka med. I Ida Lindes 29 usendte brev fins det veldig mye usnakka mellom de to menneskene diktene sirkler inn. En kvinne og en mann. Med et forhold bak seg, et barn mellom seg og en kjærlighetsrest i seg. I diktene er kvinnen til stede, mannen borte. Annet enn i fortida. I nåtida har han ingen plass. Og hva sier man til en som ikke er til stede, hva kan man si? Om det som fortsatt gjør vondt, det som fortsatt virker i deg? Kanskje ingenting. Kanskje skriver man brev heller. Så føles den andre mer til stedet. Så er det lettere å uttrykke seg. Så sender man kanskje ikke brevene allikevel.
«Du lurer på hvorfor du ikke har hørt fra meg Du ligner så mye på faren din at jeg vet du skal dø Du gir meg et dikt om et lønneblad»
«Du spør om hva som er den verste egenskapen din, og jeg svarer manipulativ Vi er så triste sammen, men orker ikke være det Vi spiser brødskiver hver kveld når vi kommer hjem til kjøkkenet ditt Vi drikker det vi kommer over»
«Du sier at det bare trengs én forfatter i hele verden og det er ikke meg»
Jeg leste igjennom denne ganske kjapt. Brevene er intime og fine, og noen steder treffer det virkelig. Men jevnt over var det nok ikke minneverdig lesning for min del.
"En gang sendte jeg en sms til deg som skulle til en annen. Aldri har du svart så glad eller raskt. Forstod at jeg i lang tid hadde pratet til deg i feil toneleie."