Kim Friele var den første norske kvinnen som sto åpent frem som homofil. Historien om Frieles liv i homobevegelsen er også fortellingen om tilblivelsen av et moderne Norge. Kim Friele står fortsatt på barrikadene, og hun er fremdeles kontroversiell. I 2014 har hun blant annet nektet å gå i mottagelse hos statsministeren i protest mot regjeringens behandling av Dalai Lama, og hun har meldt seg ut av LLH fordi hun mener organisasjonen er feig og ideologisk bevisstløs. Med uredde protester og godt politisk håndverk har hun endret våre lover og hjerter. Boken er skrevet i nært samarbeid med Friele selv og utkommer i forbindelse med 80-årsdagen hennes.
Uenig med dem som mener portrettet er unyansert. Boka fikk meg heller til å tenke på hvor lett det er å stille nærmest umulige krav for samfunnsaktivister. Og på tendensen samfunnet har til å nekte minoriteter sinne - selv om det er aldri så berettiget. Til tross for at hun i de senere år beskrives som "autoritær og urimelig" kan jeg ikke annet enn å være virkelig imponert over Kim Frieles evne til å beholde fatningen og forholde seg rolig i nesten alle situasjoner (i hvert fall som ung), uansett hvor mye jævlig som ble (og blir) kastet mot henne og resten av det skeive miljøet. Den tålmodigheten det krever er merkverdig. Det er så lett å glemme at ikoner også er mennesker, og ikke ufeilbarlige uansett hvor mye man skulle ønske det. Og at slike mennesker, som Kim Friele, ofte ender opp med at folk får et elsk/hat forhold til dem (her tenker jeg innad i miljøet, velger å ignorere ehem, visse andre). Tilhengerne er overbevist om at hun er ufeilbarlig, og motstanderne vil rive henne ned for første tegn til feilsteg, men begge sider glemmer at til syvende og sist er hun bare en person. Skjønt, en usedvanlig sterk og tilsynelatende fryktløs person.
Tror for øvrig hun har rett i at vi har blitt historieløse. Prøver å gjøre noe med det.
Det er få enkeltmennesker som har hatt større påvirkning på det norske samfunnet enn Kim Friele. Kampene hun har stått i, ofte helt alene, har ført til signifikante fremskritt innen menneskerettigheter både i Norge og resten av verden. Alle bør alltid lese det de får tak i om Kim Friele!
For en leser født på 90-tallet ble denne boken en kraftig påminner på hvor relativt ferske lovverket som beskytter homofile faktisk er, og hvor utrolig viktig det er å aldri slutte å kjempe for alle undertrykte mennesker og minoritetsgrupper. I tillegg gir denne boken et mer nyansert blikk på Kim Friele som person, og gir en forklaring til hvordan et menneske kan klare å stå i så mange stormer i et helt liv. Det gir en egen dybde i historien å forstå hvilke indre demoner Friele også kjempet mot, og at hun også var en vanskelig dame full av komplekser, feil og mangler.
Boken er lettlest og lettskrevet, akkurat slik jeg ser for meg Friele selv snakker i sine mange monologer. Det er ikke en uttømmende bok, og det er en rekke «og-forresten-kommentarer» som jeg gjerne kunne lest hele kapitler om, men det er likevel en vel verdt historie som alle bør lese.
Jeg blir rørt av Kim Friele. Jeg blir rørt av kjærligheten mellom henne og Wenche. Jeg blir rørt av den kompromissløse kampen for homofiles rettigheter.