Torgrim Sørnes tegner i boken et levende bilde av byen som Fliegenring flyttet til, Trondhjem på tidlig 1700-tall. Vi blir kjent med byens til dels udugelige, drikkfeldige og korrupte øvre sjikt: stiftsmenn, fogder, rådmenn, magistrater, proster og prester.
I sterk kontrast til eliten lever bøddelen, rakkeren og nattmannen i sine usle rønner ved retterplassen, Stenberget på Ila, som den gang lå utenfor selve byen. Gjennom Fliegenrings yrkesgjerning på reiser i det trondhjemske amt blir vi også kjent med gjerningsmenn og -kvinner som han pisket eller hugget hodet av. Mange av historiene har et bakteppe av sykdom og nød, knivslagsmål, pengebegjær, løsunger og fyll.
For langtekkelig og oppramsende for min del. Mye tall, navn og detaljer. interessant i og for seg, men ikke i denne formen. måtte også distansere meg fra all grusomhetene, alle halshoggingene og barnedrap.. med mer. Ble berørt av stakkars Fligenrings tragiske skjebne, samt hans kones og barns. usikker på om jeg skulle gi den en treer. solid dokumentasjon, men jeg slet meg gjennom boka. derfor blir det to stjerner. godt å bli ferdig.
Hodene rullet, og man kunne lurt på hvordan man forener alle disse kvinnene som ble halshugget for fødsler i dølgsmål (med og uten babymord), med antallet befrukningsdyktige menn som bedekte hester/kyr. Svaret? Fattigmenn 'lekte' med buskapen, finfolket med tjenestepiker og enker.
Det er vel neppe noen fryd å havne under mestermannens øks, pisk eller brennemerke. Men etter å ha lest boka om Mathias Fliegenring innser jeg at det åpenbart ikke var spesielt frydefullt å arbeide som bøddel heller. Ikke at jeg mistenkte det sånn uten videre - men det var jo et yrke som måtte gjøres, og dermed måtte noen gjøre det. Og takka for å få unna slike handlinger, ja det var noen skarve daler, utallige skjeve blikk og det å bli sett ned på av alle. Absolutt alle, kanskje med unntak av nattmannen - men da snakker vi helt bunnen av rangstigen - og siden nattmannen egentlig ikke teltes som skikkelig folk, vel da kan man like godt si alle. Og det å stå utenfor samfunnet på en slik måte som bøddelen pent måtte, er åpenbart ikke godt for verken sjel eller sinn. Så endte da også hr Fliegenring sine dager, syk i både kropp og sinn og med mord på samvittigheten han også. Som så mange av dem han ellers hadde avkortet fra nakken og opp. Mørkets dåder avføder vel et mørkt sinn, tenker jeg - og sender en vennlig tanke til den stakkars tjenestemannen. Mange år på overtid, men like fullt fortjent.
Norge har ikkje praktisert dødsstraff sidan krigsoppgjeret etter andre verdskrigen, men lenger tilbake i tid var det eindel av kvardagen og avrettingar underhaldning for folket. Lærerikt glimt inn i ei ukjend verd i ei ikkje altfor gamal fortid.