Medmenneske er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1929. Romanen regnes som et høydepunkt i forfatterskapet. Romanen var den første i en trilogi, og ble fulgt av Ragnhild (1931) og Siste leveåre (1933).
Olav Duun was a noteworthy author of Norwegian fiction. He is generally recognized to be one of the more outstanding writers in Norwegian literature. He stands as a remarkable synthesis of the Norwegian folk spirit and the European cultural form. The most notable works are his six volume, The People of Juvik, which deals with four generations of a family of peasant landowners. He once lacked only one vote to receive the Nobel Prize in Literature, and was nominated twenty-four times, in fourteen years.
Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.
Mitt andre møte med Duun, etter å ha lest "Menneske og maktene" som pensum for en del år siden. Medmenneske er først og fremst et nydelig stykke fortellerkunst, og dernest en utforskning av det gode og onde i mennesket. Man følger Ragnhild (god), hennes svigerfar Didrik (ond) samt de andre menneskene i livene deres. Bokas fortellerstemme svinger lett og freidig innom de ulike karakterene, og drar oss levende med inn i deres tanker og verdenssyn
Om jeg skal være kritisk til noe, må det være at jeg føler at boka ikke går langt nok i å formidle Didrik sin selvrasjonalisering av hans handlinger, noe som gjør bokas "utforskning" av temaet kanskje litt mindre nyansert enn jeg skulle ønske. Tilsvarende er trolig sant om Ragnhilds positivitet (at hennes positive menneskesyn ikke blir rasjonalisert i noen videre grad), men som leser er denne siden mer inuitivt lett å forstå. Men kanskje var det nødvendig å karikere begge like langt i hver sin retning for å kontrastere dem mot hverandre? Eller kanskje øvrige nyanser gikk meg hus forbi?
Boka er skrevet med et nydelig språk, men det gjør den nok også vanskelig å lese for de som ikke er vant med "eldre" norsk litteratur. Akk.