«Dagbok (epitafer)» er nettopp det tittelen sier: opptegnelser fra et år. Et år døden har satt sitt preg på. Og den er selvfølgelig mye mer. Tomas Espedal er en språkkunstner av sjeldent kaliber, og i denne boken fester han dikterens grep om dagboksjangeren, spiller med den, utvider dens muligheter. Det dreier seg om tap, og om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen, til arbeidet, til ens nærmeste, til en slags lykke.
Tomas Espedal er født i Bergen i 1961 og debuterte som forfatter i 1988.
Han er utdannet ved Universitetet i Bergen og har utgitt både romaner og kortprosasamlinger. I 1991 ble han prisbelønt i P2/Bokklubbens romankonkurranse for Hun og jeg. Han har vært initiativtager til Bergen Internasjonale Poesifestival. Tomas Espedal eksperimenter ofte med sjangeroverskridelser. Espedals senere utgivelser utforsker forholdet mellom romanen og sjangere som essay, brev, dagbok, selvbiografi og reiseskildring.
Espedals Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og han ble på ny nominert for Imot kunsten (2009). Espedal ble også tildelt Kritikerprisen 2009 og Gyldendalprisen 2009.
Skjønnlitterære utgivelser: Imot kunsten (notatbøkene). 2009 Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. 2006 Brev (et forsøk). 2005 Dagbok (epitafer). 2003 Biografi (glemsel). 1999 Blond (erindring). 1996 Hotel Norge. 1995 Hun og jeg. 1991 Jeg vil bo i mitt navn. 1990 (Eide Forlag) En vill flukt av parfymer. 1988 (Eide Forlag)
Salg til utlandet Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv 2006 Danmark, Russland, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia, Tsjekkia, England, USA, India Imot kunsten (notatbøkene) 2009 Danmark, India, Storbritannia, USA
Liker godt hvordan Tomas Espedal skriver, men dette ble litt for meta, litt for sært. Bare skriving om skriving om skriving. Thomas sitter ved skrivebordet. Han skriver om andre skribenter som skriver ved skrivebordene sine. Men slikt skriveri om de skrivende er jo ikke hva skrivingen handler om. Det vet Tomas godt. Trolig vil han ut av denne sirkelen. Men så skriver han videre. Beskriver hva han vil skrive om. Heller enn å skrive det.
Det er ikke lett å lese Tomas Espedal, det tror jeg heller ikke er meningen. Språket hans er så fullkomment og poetisk at det må leses sakte: "hun lot hånden hvile i hans, og slik gikk de hver for seg på hver sin kant av byen". Dermed ikke sagt at det ikke flyter, det gjør det, men jeg må stoppe opp, lese om igjen, nyte, finne fram, finne ut. Dette er bøker som kan leses om igjen, som nok bør leses om igjen. Og jeg koser meg med tanken på at de slik kan vare lenge.