What do you think?
Rate this book
Seven Days in August
Told in Bildøen’s signature lyrical prose, this story slowly unfurls the horrors of a national tragedy, while peeling back the layers of sorrow that infect relationships over time.
A few years after the deadly 2011 terror attack in Norway’s Utøya Island, Otto and Sofie are attempting to put the pieces of their life back together without their beloved daughter, who was murdered alongside countless other youths on one of the worst days in Norway’s history. Seven Days in August is the story of Otto and Sofie’s grief, painstakingly narrated over just one week—a window into their attempts to navigate a life together, face to face with their own helplessness and mortality.
A few years after the deadly 2011 terror attack in Norway’s Utøya Island, Otto and Sofie are attempting to put the pieces of their life back together without their beloved daughter, who was murdered alongside countless other youths on one of the worst days in Norway’s history. Seven Days in August is the story of Otto and Sofie’s grief, painstakingly narrated over just one week—a window into their attempts to navigate a life together, face to face with their own helplessness and mortality.
- GenresFiction
224 pages, Hardcover
First published January 1, 2014
About the author
Brit Bildøen
28 books24 followersBrit Bildøen (født 28. januar 1962 i Ålesund) er en norsk forfatter og lyriker, oppvokst på Aukra. Bildøen er utdannet som, og har arbeidet som bibliotekar, har studert sosiologi og gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun arbeider nå som forfatter, gjendikter, oversetter, forlagskonsulent og litteraturkritiker, blant annet for Dagbladet fra 1996. Hun har vært medlem av Den norske forfatterforeningens litterære Råd. Hun var i 2001 festspilldikter for Dei nynorske festspela i Ørsta.
Bildøen debuterte litterært i 1991 med diktsamlingen «Bilde av menn», og har mottatt flere priser. Hennes roman «Tvillingfeber» (1998) ble dessuten nominert til Brageprisen. Romanen «Alt som er» (2004) ble som den første boken på nynorsk av en kvinnelig forfatter lansert som månedens bok i Bokklubben Nye Bøker.
(Source)
Bildøen debuterte litterært i 1991 med diktsamlingen «Bilde av menn», og har mottatt flere priser. Hennes roman «Tvillingfeber» (1998) ble dessuten nominert til Brageprisen. Romanen «Alt som er» (2004) ble som den første boken på nynorsk av en kvinnelig forfatter lansert som månedens bok i Bokklubben Nye Bøker.
(Source)
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 24 of 24 reviews
July 23, 2022
"- Kvar dag lurer eg på kva ho ville gjort i dag.
Sorga er noko ein deler berre ei kort stund. Sidan lever alle vidare aleine i si sorg."
«Sju dagar i august» er en nøktern, lavmælt og sterk roman om sorgen etter å ha mistet et barn under terrorangrepet på Utøya. Historien starter åtte år etter terrorangrepet og handlingen utspiller seg over syv dager i august.
Romanen har mange lag, og tar blant annet opp temaer som klima- og flyktningskrisen i tillegg til terrorangrepet på Utøya. Det er et vakkert og nøkternt språk i denne romanen! Boka viser oss at det fins mange ulike måter å takle sorg på, og den viser oss at sorgen kan endre seg over tid, og at den aldri blir helt borte!
Sorga er noko ein deler berre ei kort stund. Sidan lever alle vidare aleine i si sorg."
«Sju dagar i august» er en nøktern, lavmælt og sterk roman om sorgen etter å ha mistet et barn under terrorangrepet på Utøya. Historien starter åtte år etter terrorangrepet og handlingen utspiller seg over syv dager i august.
Romanen har mange lag, og tar blant annet opp temaer som klima- og flyktningskrisen i tillegg til terrorangrepet på Utøya. Det er et vakkert og nøkternt språk i denne romanen! Boka viser oss at det fins mange ulike måter å takle sorg på, og den viser oss at sorgen kan endre seg over tid, og at den aldri blir helt borte!
November 12, 2019
Ei god bok som får deg til å tenkja. Lettlesen er ho ogso med eit godt og klårt språk. Er nok ei bok som kunne trengt ei ny gjennomlesing for å koma djupare inn i situasjonen til «hovudpersonane».
Alt i alt god.
Alt i alt god.
March 24, 2020
Ekteskapsdrama med tung sorg i bunnen. Sofies datter døde 22. Juli og dette voldsomme tapet ligger som et tungt drønn under handlingen hele tiden. «Sorga er noko ein deler berre ei kort stund. Sidan lever alle vidare aleine i si sorg .» Inderlig , alvorstungt , velskrevet . Jeg vil lese mer av Brit Bildøen.
July 30, 2021
Jeg liker Bildøens språk! Fin, liten roman som handler om en mor som har mistet sin datter i terrorangrepet 22.juli. Fint å lese noe skjønnlitterært om dette. Om hvordan leve med sorg, hvordan sorgen tar plass og aldri går helt over og preger relasjonene rundt en. Romanene skildrer en rekke uheldige hendelser og viser hvordan en ulykke kan være nær.
February 8, 2024
3,5 stjerner
Hørte på lydbok.
«Leste» denne fordi den e pensum te norsken, men va absolutt grei å konsumere. Litt meh. Sitte igjen med noen spørsmål, men bryr meg ikkje sånn megamye om å finne utav det lol
Hørte på lydbok.
«Leste» denne fordi den e pensum te norsken, men va absolutt grei å konsumere. Litt meh. Sitte igjen med noen spørsmål, men bryr meg ikkje sånn megamye om å finne utav det lol
November 26, 2019
Faktisk ganske bra!
December 13, 2023
I can't remember why I put this book down in august, but I'm glad I did to let it sit and settle. it's absolutely stunning and breathtakingly destroying
August 23, 2025
The platitudes are both true ... "Life goes on" & "Life is never again the same".
"Seven Days in August" is the ultimate "slice of life" book. I was a bit apprehensive to read this book seeing its setting & theme. It's short, as a novel. It's in 14 parts, starting Thursday, & ending Towards Night-time, Wednesday.
Sofie & Otto are a middle-aged couple, Sofie had a child, Marie with a former husband, Marie was brutally killed in a Far-right one-man terror attack (in USA it would have been called a "shooting") eight years ago in 2011 in (Norway) & Otto has a grown son, Peter... who lives in Australia, from a former wife. Sofie is chief curator at an Art Gallery, Otto is with the Govt's Human Rights department.
... the platitudes. Sofie has held up "well" - to societal standards of being functional ... but is unhealably wounded. Otto too has been greatly pained. They go on about their lives, trying to live - instead of simply being alive. They clash, though they mostly try to protect each other & not tread on each other's toes.
It is also the truth that, just because you have suffered great tragedy in life, life does not spare you small obstacles & medium disasters.
The book is about the couple ... both about both of them individually, & about their relationship. There are many characters, & though not everyone is detailed, the reading is satisfying. The book not relentlessly gloomy, but rather, holds up the melancholy, irony, burden & struggle of existing after your offspring dies. Or turns out disappointing. The book simply observes the couple, & treats them as a couple rather than victims or "survivors", which, many times, is a euphemism for victims. How do they treat themselves? & how do others around them treat them? Do they feel an obligation to "stay true" to the sorrow? Or do they feel an obligation to "become normal again" for the comfort of their acquaintances? How does ageing feel to them? This is what the book explores.
The writing is beautiful & clever. The translation is smooth & never feels stiff. The language is elegant, but not frilly. I enjoyed the descriptions of nature, even though nature was mostly wrecking havoc.
I was astonished to know that in Norway there are people who were creating such nuisance (not hte Romani, Sofie was harassed twice in the beginning) & that there are neighbourhoods which are filled with litter ... did immigrants do this? Did Norway's openness towards the needy push it towards a dirtier existence? Norway reacted to the far-right killer with "More democracy, more openness, more kindness" which evokes immense respect in me.
More than once, the author mentions "the kind of men women fall for". I think this both alludes to how men who make effort in their relationship feel bitter that some men who make no effort at all ride their own charm & charisma & receive more appreciation... & a mild sarcasm, because those men who feel this are wrong ... some women fall for charm, & then the disasters make for memorable stories, & women only feel charmed by charm, they do not appreciate it the way they appreciate & feel grateful for effort, being attracted & choosing for a life partner are two different things.
"Seven Days in August" is the ultimate "slice of life" book. I was a bit apprehensive to read this book seeing its setting & theme. It's short, as a novel. It's in 14 parts, starting Thursday, & ending Towards Night-time, Wednesday.
Sofie & Otto are a middle-aged couple, Sofie had a child, Marie with a former husband, Marie was brutally killed in a Far-right one-man terror attack (in USA it would have been called a "shooting") eight years ago in 2011 in (Norway) & Otto has a grown son, Peter... who lives in Australia, from a former wife. Sofie is chief curator at an Art Gallery, Otto is with the Govt's Human Rights department.
... the platitudes. Sofie has held up "well" - to societal standards of being functional ... but is unhealably wounded. Otto too has been greatly pained. They go on about their lives, trying to live - instead of simply being alive. They clash, though they mostly try to protect each other & not tread on each other's toes.
It is also the truth that, just because you have suffered great tragedy in life, life does not spare you small obstacles & medium disasters.
The book is about the couple ... both about both of them individually, & about their relationship. There are many characters, & though not everyone is detailed, the reading is satisfying. The book not relentlessly gloomy, but rather, holds up the melancholy, irony, burden & struggle of existing after your offspring dies. Or turns out disappointing. The book simply observes the couple, & treats them as a couple rather than victims or "survivors", which, many times, is a euphemism for victims. How do they treat themselves? & how do others around them treat them? Do they feel an obligation to "stay true" to the sorrow? Or do they feel an obligation to "become normal again" for the comfort of their acquaintances? How does ageing feel to them? This is what the book explores.
The writing is beautiful & clever. The translation is smooth & never feels stiff. The language is elegant, but not frilly. I enjoyed the descriptions of nature, even though nature was mostly wrecking havoc.
I was astonished to know that in Norway there are people who were creating such nuisance (not hte Romani, Sofie was harassed twice in the beginning) & that there are neighbourhoods which are filled with litter ... did immigrants do this? Did Norway's openness towards the needy push it towards a dirtier existence? Norway reacted to the far-right killer with "More democracy, more openness, more kindness" which evokes immense respect in me.
More than once, the author mentions "the kind of men women fall for". I think this both alludes to how men who make effort in their relationship feel bitter that some men who make no effort at all ride their own charm & charisma & receive more appreciation... & a mild sarcasm, because those men who feel this are wrong ... some women fall for charm, & then the disasters make for memorable stories, & women only feel charmed by charm, they do not appreciate it the way they appreciate & feel grateful for effort, being attracted & choosing for a life partner are two different things.
August 30, 2020
En godt skrevet bok. Det var deilig å lese den, ikke bare på grunn av at den er på nynorsk.
Dette er en tredje norsk bok som tilhører kategorien "samtidslitteratur" som jeg har lest som handler om sorg. Og om forholdet mellom foreldre og barn. Er det det eneste nordmenn skriver om nå for tiden, eller hva?
Update: leste nettopp i en artikkel at denne boka var skrevet som et svar på 22. juni. Kunne ha gjettet. Gjorde ikke det, kanskje fordi jeg er for dum?
Den er i det minste ikke autobiografisk. Men likevel dreier den seg om aktuelle samfunnsproblemer som miljø og klima, ujevn fordeling av ressurser og hvordan vi driver verden til helvete, om terroraksjoner, og at Jordens og menneskehetens prognoser - eller skulle jeg si "diagnoser" fordi alle i denne boka er syke, det tar jeg som et hint - er triste, triste. Det er som om denne romanen ønsker å formidle noe til leseren, den sier, våkn opp!
Dette er en tredje norsk bok som tilhører kategorien "samtidslitteratur" som jeg har lest som handler om sorg. Og om forholdet mellom foreldre og barn. Er det det eneste nordmenn skriver om nå for tiden, eller hva?
Update: leste nettopp i en artikkel at denne boka var skrevet som et svar på 22. juni. Kunne ha gjettet. Gjorde ikke det, kanskje fordi jeg er for dum?
Den er i det minste ikke autobiografisk. Men likevel dreier den seg om aktuelle samfunnsproblemer som miljø og klima, ujevn fordeling av ressurser og hvordan vi driver verden til helvete, om terroraksjoner, og at Jordens og menneskehetens prognoser - eller skulle jeg si "diagnoser" fordi alle i denne boka er syke, det tar jeg som et hint - er triste, triste. Det er som om denne romanen ønsker å formidle noe til leseren, den sier, våkn opp!
June 5, 2021
Ein fin bok som skildrar korleis ein sorgprosess ikkje tek slutt. Sjølv om kvardagen er normal, er det så mykje i han som kan vere prega av sorga, og som både medvite og umedvite påverkar livet her og no. Samstundes får forfattaren fram det mellommenneskelege i både kvardag og sorg. Trøst, medkjensle og omsorg er ikkje alltid så lett. Og kjærleik, både den som er knytt til samlivet og den platoniske kjærleiken. Boka er flott skriven, og vekslinga mellom Otto og Sofie sitt synspunkt løftar forteljinga fram.
July 9, 2023
Riktignok ikke min sjanger i det heletatt. Men hadde denne boka vært på bokmål hadde den ikke blitt lagt merke til.
Brit kan å lage karakterer, hun skildrer miljø, folk og situasjoner på en realistisk måte, i den virkelige verden går ikke folk rundt å tenker i lange baner, men smått og over tid.
Alt i alt en bok som helt sikkert vil være en pageturner for mange (kvinnelige) lesere.
Brit kan å lage karakterer, hun skildrer miljø, folk og situasjoner på en realistisk måte, i den virkelige verden går ikke folk rundt å tenker i lange baner, men smått og over tid.
Alt i alt en bok som helt sikkert vil være en pageturner for mange (kvinnelige) lesere.
April 21, 2024
Stod mellom 3 og 4 stjerner på denne. En grei bok om et par som bærer på en sorg. Vi følger paret sju dager, og dette er et konsept jeg liker. Vi får med oss hvordan paret oppfører seg og snakker sammen disse sju dagene, og det er nok en del mellom dem som underkommuniseres.
Likevel savner jeg en litt en åttende dag, da jeg ikke føler at jeg er ferdig med historien.
Likevel savner jeg en litt en åttende dag, da jeg ikke føler at jeg er ferdig med historien.
September 19, 2023
Godt skrevet i språk og komposisjon. DGåtefull om relasjoner, hverdagsliv og en sorg som ulmer under overflaten. Dette avdekkes litt etter litt med subtile hint. Boka skrider sakte framover og er litt kjedelig og tung.
May 30, 2019
Fikk boken av moren min...Veldig trist og tung, tar litt tid å komme inn i - i tillegg til at jeg ikke er et nynorsk fan....
February 23, 2022
Særs god!
January 5, 2025
*Tar med Sju dagar i august for show and tell*
Se på denne!
Sju dagar i august kom ut i 2014, men tar sted i 2019, altså litt frem i tid fra da den ble skrevet. Handlingen utspiller seg over syv dager i leiligheten (og i hytten) til paret Otto og Sofie, der synsvinkelen veksler mellom dem. Ottos kapitler har lange monologer og fremstår nokså sammenhengende, mens Sofie sine er mer fragmenterte. Det skjer ganske mye på de syv dagene; Sofie får et infisert flåttbitt, Otto faller i trappen og må til legevakten, hytten totalskades i uvær, en romkvinne forsøker å gi Sofie barnet sitt, paret er på ubehagelig middagsselskap, høststormer herjer, osv, osv.
Jeg tenker tittelen kan bety litt forskjellig, kanskje er det en slags nedtelling? Skapelsen i motsatt retning? Det fremstår i hvertfall slik med tanke på at uværet blir sterkere og sterkere. For karakterene lever i en verden som er påvirket av klimaendringer; mer flått, mer ekstremt vær, lite villaks igjen, få papiraviser, osv. Klimaendringene i romanen er sammenvevd med karakterenes individuelle liv og traumer. Naturen generelt skildres på litt forskjellige måter, og er som en gjenspeilelse av Sofies sinnstilstand. Ofte fremstilles den som kaotisk, forandret (fra da hun var ung) og dystopisk med ingen sted å gjemme seg. Det siste fristedet var hytten, men den ble også "invadert".
Ja klimaendringer spiller en rolle, men de er underliggende handlingen, og jeg er egentlig mer opphengt i relasjons- og traumedelen framfor det økokritiske. Sofies traumer og sorg synes jeg var spesielt fint utforsket. Hun mistet sin eneste datter (barnet hun fikk før Otto) under 22. juli, og strever veldig med tankene om de siste stundene/mangel på stunder de fikk sammen. Hun har ikke gått i terapi og er motstander av sorggrupper og minnemarkeringer. Sofies flåttbitt (som hun dekker til og ikke vil få behandling for) blir et bilde på sinnstilstanden hennes, for hun nekter å gå til legen med det. Hun vil helst være alene med følelsene sine, muligens fordi det er en slags komfort i ubehaget, i sorgen hun lever med.
Jeg synes Sofie var en utrolig interessant karakter å være i hodet på. Hun grubler mye og får assosiasjoner/ påtrengende minnebilder - særlig av morderens støvler. Det virker i de tilfellene som at hun inntar Maries (datteren) synspunkt i det øyeblikket hvor hun ble drept. Vondt nok for Sofie, så Marie ringte ikke moren den dagen hun døde:
«Mobilen låg i lomma på regnjakka hennar. Det var nok batteri. Ho hadde hatt nok tid. Likevel hadde ho ikkje ringt til nokon.».
At datteren ikke ringte, får kanskje Sofie til å tvile på sin rolle som mor, som en slags usikkerhet. Sofie vil ikke assosieres med de andre foreldrene, hun skiller seg selv fra resten av de som mistet barnet sitt i hendelsen. Det er som en slags skam hun kjenner på at hun ikke ble ringt. Og det som skjedde med Marie på Utøya er ikke et kapittel Sofie bare kan avlukke, det vil være med henne ut livet.
Generelt viser romanen hvordan det psykologiske og det økologiske ikke kan kontrolleres. Det er selvfølgelig mye mer å si om handlingen, men jeg tenker å stoppe det her. Karakterene var lette å knytte seg til og jeg var positivt overrasket med romanen. De tunge temaene ble også utforsket på en god måte. Til tider var den litt meh, men generelt dyp og vakkert skrevet.
Se på denne!
Sju dagar i august kom ut i 2014, men tar sted i 2019, altså litt frem i tid fra da den ble skrevet. Handlingen utspiller seg over syv dager i leiligheten (og i hytten) til paret Otto og Sofie, der synsvinkelen veksler mellom dem. Ottos kapitler har lange monologer og fremstår nokså sammenhengende, mens Sofie sine er mer fragmenterte. Det skjer ganske mye på de syv dagene; Sofie får et infisert flåttbitt, Otto faller i trappen og må til legevakten, hytten totalskades i uvær, en romkvinne forsøker å gi Sofie barnet sitt, paret er på ubehagelig middagsselskap, høststormer herjer, osv, osv.
Jeg tenker tittelen kan bety litt forskjellig, kanskje er det en slags nedtelling? Skapelsen i motsatt retning? Det fremstår i hvertfall slik med tanke på at uværet blir sterkere og sterkere. For karakterene lever i en verden som er påvirket av klimaendringer; mer flått, mer ekstremt vær, lite villaks igjen, få papiraviser, osv. Klimaendringene i romanen er sammenvevd med karakterenes individuelle liv og traumer. Naturen generelt skildres på litt forskjellige måter, og er som en gjenspeilelse av Sofies sinnstilstand. Ofte fremstilles den som kaotisk, forandret (fra da hun var ung) og dystopisk med ingen sted å gjemme seg. Det siste fristedet var hytten, men den ble også "invadert".
Ja klimaendringer spiller en rolle, men de er underliggende handlingen, og jeg er egentlig mer opphengt i relasjons- og traumedelen framfor det økokritiske. Sofies traumer og sorg synes jeg var spesielt fint utforsket. Hun mistet sin eneste datter (barnet hun fikk før Otto) under 22. juli, og strever veldig med tankene om de siste stundene/mangel på stunder de fikk sammen. Hun har ikke gått i terapi og er motstander av sorggrupper og minnemarkeringer. Sofies flåttbitt (som hun dekker til og ikke vil få behandling for) blir et bilde på sinnstilstanden hennes, for hun nekter å gå til legen med det. Hun vil helst være alene med følelsene sine, muligens fordi det er en slags komfort i ubehaget, i sorgen hun lever med.
Jeg synes Sofie var en utrolig interessant karakter å være i hodet på. Hun grubler mye og får assosiasjoner/ påtrengende minnebilder - særlig av morderens støvler. Det virker i de tilfellene som at hun inntar Maries (datteren) synspunkt i det øyeblikket hvor hun ble drept. Vondt nok for Sofie, så Marie ringte ikke moren den dagen hun døde:
«Mobilen låg i lomma på regnjakka hennar. Det var nok batteri. Ho hadde hatt nok tid. Likevel hadde ho ikkje ringt til nokon.».
At datteren ikke ringte, får kanskje Sofie til å tvile på sin rolle som mor, som en slags usikkerhet. Sofie vil ikke assosieres med de andre foreldrene, hun skiller seg selv fra resten av de som mistet barnet sitt i hendelsen. Det er som en slags skam hun kjenner på at hun ikke ble ringt. Og det som skjedde med Marie på Utøya er ikke et kapittel Sofie bare kan avlukke, det vil være med henne ut livet.
Generelt viser romanen hvordan det psykologiske og det økologiske ikke kan kontrolleres. Det er selvfølgelig mye mer å si om handlingen, men jeg tenker å stoppe det her. Karakterene var lette å knytte seg til og jeg var positivt overrasket med romanen. De tunge temaene ble også utforsket på en god måte. Til tider var den litt meh, men generelt dyp og vakkert skrevet.
November 12, 2016
Flott bok. Verdt å lese. Får likevel ikkje høgre terningkast då eg syntest den blei litt for treig, i mangel på betre ord. Alt er interessant, det er ikkje det, men eg trur kanskje det er mangelen på ei spenningskurve som trekker det heile litt ned for min del. Litt for mykje "prat"og tankar, litt for lite som skjer - sjølv om eg mens eg skriv dette ikkje heil skjønner kvifor eg skriv dette då det faktisk skjer ganske mykje. Så eg får heller sei at; til tross for alle småhendingane, blir det litt flatt og treigt.
Det eg liker veldig godt er språket. Originalt språk, ikkje ein einaste klisjé, smarte replikkar og formuleringer. Ikkje overdrivne skildringar.likar også at det fortelles på ei slik måte at ein vert kjend med begge partane i forholdet. Temaet sorg, og også terror då dette refererer til 22. juli, er også eit spennande tema å lese om. Ein får god innsikt i sorgen etter at sjokket er over, korleis sorgen er der heile tida, at den ikkje forsvinn men endrar karakter. Også sorgens effekt på mennesker og relasjonene dei imellom
Vi følger ekteparet Otto og Sofie gjennom sju dagar i august. Sju dager med ein rekke småhendigar som verkar ubetydeleg, men som viser seg å få større betydning for livene deira enn kva ein skulle tru.
Det eg liker veldig godt er språket. Originalt språk, ikkje ein einaste klisjé, smarte replikkar og formuleringer. Ikkje overdrivne skildringar.likar også at det fortelles på ei slik måte at ein vert kjend med begge partane i forholdet. Temaet sorg, og også terror då dette refererer til 22. juli, er også eit spennande tema å lese om. Ein får god innsikt i sorgen etter at sjokket er over, korleis sorgen er der heile tida, at den ikkje forsvinn men endrar karakter. Også sorgens effekt på mennesker og relasjonene dei imellom
Vi følger ekteparet Otto og Sofie gjennom sju dagar i august. Sju dager med ein rekke småhendigar som verkar ubetydeleg, men som viser seg å få større betydning for livene deira enn kva ein skulle tru.
August 30, 2015
Jag har aldrig tidigare läst en bok på nynorska och det språkliga motståndet gjorde att läsningen blev långsam, vilket jag tror var en fördel för den här boken. Det är en historia om olycka efter olycka som händer en vecka i augusti några år in i framtiden när klimatet förändrats och Norge präglas av sommarstormar. Det är också en berättelse om den svåraste av sorger och om sorg någonsin kan vara något vi delar med andra. Jag har burit den med mig under de tre veckor jag läst den och den har verkligen gett mig något, något mer än det ljuvliga nynorska språket:
" - Vi må bli her, da? sa ho.
- Var det ikkje det du ville?
Surking, boblande lydar. Bakken levde under dei. Millionar av organismar i sving der nede i mörkret, med å rydde 9opp, eller berre halde det gåande. Dei tog aldrig pause, berre jobba å.
- Det du ville. Det höyrest ut som ein boktittel, sa Sofie till slutt.
- Ja. På ein typisk norsk roman, sa Otto.
- Om alt det vi eingong ville...
- ... och som slik det faktiskt blei.
" - Vi må bli her, da? sa ho.
- Var det ikkje det du ville?
Surking, boblande lydar. Bakken levde under dei. Millionar av organismar i sving der nede i mörkret, med å rydde 9opp, eller berre halde det gåande. Dei tog aldrig pause, berre jobba å.
- Det du ville. Det höyrest ut som ein boktittel, sa Sofie till slutt.
- Ja. På ein typisk norsk roman, sa Otto.
- Om alt det vi eingong ville...
- ... och som slik det faktiskt blei.
December 5, 2015
Bildøen er en mester i å bruke metaforer og bilder for å beskrive det ubeskrivelige. Stemningen i boken, mellom Sofie og Otto, er til å ta og føle på, og framtidsvisjonen (boka er tilsatt til 2019) er skremmende troverdig.
June 13, 2015
It's been four months since I read this book, and I don't remember very much of it. That's not a good quality of a book. I liked it, but it wasn't great. It was a quiet book about grief and the somewhat rocky relationship between a middle-aged couple.
December 21, 2016
Well written about the tragedy & how people react/grieve in their sorrow
May 13, 2018
A slow and melancholic but very rewarding read. Full review here:
https://www.nitpicking.co/home/2018/5...
https://www.nitpicking.co/home/2018/5...
February 2, 2022
Very interesting concept and well written. Weirdly reading this on anniversary of shootings in Norway. A good insight into how life goes on in its day to day normalcy after a tragedy.
Displaying 1 - 24 of 24 reviews