Idet høstmørket senker seg, siger også ondskapen inn i den idylliske bygden ved Hardangerfjorden, der den frilynte Lydia Lyngheim driver en skjenkestue sammen med sin mor. Lydia elsker hjemstedet sitt, har et eksepsjonelt blikk for detaljer og klarer ikke å la et mysterium ligge. Når hun en kveld kommer over en drept mann, trekkes Lydia inn i en malstrøm av svik og fare, som setter hennes evner og virkelighetsoppfatning på en svimlende prøve. Da venninnene var gått, åpnet Lydia et vindu og lente seg ut. Hun bøyde nakken bakover og fikk øye på en kjent skikkelse. – Kattuglen varsler om død. Einar så alvorlig ut. – Ikke si slikt. Jeg får frysninger, sa Lydia og så ned på armen der hårene sto rett opp. – Beklager. Det var dumt av meg. Det er bare en gammel legende, skjønner du. – Og hva sier denne legenden da? Lydia kunne aldri la være å bli litt nysgjerrig. – Den sier at lyden, «kle-i-hvitt», skal bety at noen vil bli svøpt i likklede.
I Kattuglens varsel møter vi unge Lydia,som gjerne vil være med på etterforskningen,når grusomme drap rammer det lille stedet hun bor på.
Lydia er en likandes hovedperson.Men det at hun gjentatte ganger blir beskrevet som veldig smart,med god intuisjon og evne til å lese mennesker,stemmer ikke så godt med de tingene hun faktisk gjør. Hun handler ofte dumdristig og setter seg selv i fare gang på gang. Dessuten stoler hun mer eller mindre blindt på nye personer som dukker opp i bygda, omtrent samtidig som drapene skjer. 🤔 Hennes sterkeste sider er vel heller at hun er omtenksom og loyal mot andre.
Boken formidler livet og stemningen i det lille samfunnet i Rosendalen med varme og humor, samtidig som noe mystisk og foruroligende pipler frem fra under overflaten. Kontrastene mellom det hverdagslige og det grufulle gir liv til historien. Og kontrasten mellom Lydias og Oleas personligheter speiler dette på en god måte.
Selve mysteriet vekker nyskjerrigheten min som leser,og det er også noen interessante mellommenneskelige relasjoner her. Jeg synes karakteren Olea var den det var mest spennende å lese om.Hun forårsaker en del trøbbel,men vi vet enda ikke stort om hvem hun er eller hva som motiverer handlingene hennes.
Samtidig som jeg godt kunne tenke meg å få vite svaret på ulike spørsmål man stiller seg ila boken, var fortellerstilen her litt for "slow paced" for min smak. Litt repetetivt språk og litt for mange ord som tilsammen fortalte litt for lite,til at jeg kommer til å fortsette med serien. Men jeg kan godt tenke meg å sjekke ut en annen serie av samme forfatter en gang. 🙂
Jeg må innrømme, jeg var noe nervøs og skeptisk før jeg begynte på denne boka. Jeg ville gjerne like den, og var redd jeg ikke kom til å synes den var i min smak. Jeg ble gledelig overrasket! Til tross for hvilket forlag som gir den ut, er dette ikke en typisk kiosklitteraturbok. Det er historisk krim. Leseren møter spennende personer, gode beskrivelser, og en historie som river deg med. Enkelte småfeil er det, litt hopping i tid, men det må redaktøren ta på sin kappe. De er lett å overse, det er sånt som kan skje, særlig i "kiosklitteratur" hvor bøkene må gis ut med svært kort mellomrom for å holde tritt med leserne. Jeg liker at karakterene er komplekse, med både gode og dårlige sider. Ingen er ufeilbarlig. Det jeg og finner spennende, er hvor stor rolle dyrene får. Vi får innblikk i hva katten Sirius tenker, og andre dyrs atferd driver historien like mye som karakterenes taken og handlinger.
Boken er lettlest, og er godt skrevet. Som en debut, må dette helt klart kalles en suksess.
Jeg gleder meg til bok 2, og har lyst på en tur til Rosendal for å gå i skogen.