Lippestad registrerer med stigende uro hvordan vi, i velstående, velutdannede og vellykkede Norge, definerer stadig trangere rammer for normalitet. I denne boken lar han oss møte noen av dem som har sterke historier om det å tilhøre «de uønskede», og han forteller om egne erfaringer som far til en datter med alvorlig sykdom.
Gjennom samtaler med andre som har kjent på kroppen hvordan samfunnet reagerer på barn som er annerledes, gjennom sitt møte med Desmond Tutu og sine besøk i en syrisk flyktningeleir i Libanon utfordrer han verdisyn og holdninger som er utbredt i dagens Norge.
Rammen om Lippestads møter med andre som har stått overfor krevende etiske valg, er hans egen opplevelse av å miste sin eldste datter så altfor tidlig.
En veldig sterk og enkel bok om Lippestads personlige og sterke erfaringer med å få og leve med et funksjonshemmet barn. Boka går også gjennom en rekke grove lovbrudd på menneskeverden begått av bla. Norge.
Boka er en fin påminner om at menneskeverd er ikke noe vi kan ta for gitt, men er stadig nødt til å kjempe for.
Dette er en viktig bok! Spesielt nå når abortloven er oppe til diskusjon igjen (nov 2018).
Lippestad deler hvordan hans første datter Rebekka, som satt i rullestol pga en muskelsykdom, gjorde at han så annerledes på hva livskvalitet er. Hvordan man formes av forventninger fra seg selv og utenfra om hva som er "rett og galt". Rebecca døde fire mnd etter han var ferdig med 22.juli rettssaken, og han deler åpent om sorgen og veien videre. Samtidig i boka tar han opp dette med abort og Downs, hvordan det var før i tida med de barna som var funksjonshemmet og hvordan vi møter de som er annerledes, feks tiggere eller flyktninger. Han mener vi må se større på ting, ikke la fordommer og redsel ta over for å bli kjent med det som kan virke skummelt og annerledes. Se at det ikke er en one size fits all, være tolerante og tørre. Han er en god mann, med gode tanker om samfunnet.
«Hva er målestokken for det gode liv? Er det å alminneliggjøre at det finnes forskjeller, så alle kan få sin egen opplevelse av livskvalitet, og at det er verdt strevet å tilbringe noen tiår på denne jorden? Eller skal vi innrette enda mer av helsevesenet på jaget etter det fullkomne og sykdomsfrie mennesket, slik genforskerne spår at vi kommer til å gjøre når alle pasienter om noen år skal gjennom gentester for å sjekke om de muligens bærer på skadelige arvestoffer?»
En bok som reiser viktige og nødvendige spørsmål om hvordan man skal behandle spørsmål om livskvalitet og definisjonen av normalitet.
Hva slags samfunn ønsker vi i dagens Norge? Et sorteringssamfunn hvor bare de "normale" eksiterer? Lippestad reflekterer over verdivalg og holdninger som han har støtt på i møte med mennesker med ulike fysiske utfordringer. Han skriver åpent og ærlig om forholdet til datteren sin og hvordan hun påvirket livet hans til det bedre.
Jeg har blitt kjent med en mann som ble verdenskjent for noen år siden, og lært enda en gang at det ikke er mulig å se på et annet menneske hvilke utfordringer og valg det mennesket har stått overfor. En glimrende bok!