What do you think?
Rate this book
Eneste
Eneste er en roman om kjærlighet – den første, store kjærligheten i livet til en ung kvinne, det skrivende jeget som henvender seg til et du hun både nærmer seg på nytt og i samme bevegelse fjerner seg fra. Denne fortellingen begynner i ettertid, i det forholdet er over. Hvem var de to, sammen og hver for seg, og hvem er hun nå, uten ham? I et utprøvende og intenst språk undersøkes bruddets og løsrivelsens nødvendighet, en løsrivelse som uopphørlig fortsetter etter den faktiske atskillelsen, etter den vonde slutten, etter at alt er over.
- GenresContemporary
192 pages, Hardcover
Published January 1, 2016
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 7 of 7 reviews
December 29, 2016
Ble motivert for å lese denne for å forstå den andres følelser i forbindelse med et brudd etter å ha lest endel T Espedal. Bortsett fra en sjenerende stor bruk av ordet "så" (det var så fint. Jeg var så trøtt) var den skrevet i et enkelt, fint og følsomt språk, heeelt ok, men ingen aha-opplevelser
July 28, 2026
Hva? Årets første femstjerners? En bokomtale på norsk? Denne boken fortjener dette og mye mer når jeg nå har sittet å grått i snart en time uten stopp. For denne traff meg hardere enn jeg trodde.
"Eneste" er en av de bøkene som ikke bare treffer, den SKJÆRER. Den går rett inn i et rom i kroppen som du kanskje ikke har åpnet på lenge, og når du først gjør det, er det umulig å lukke det igjen uten å sitte stille og kjenne etter.
Jeg trodde, i all beskjedenhet, at dette kom til å være en pretensiøs, litt selvhøytidelig roman om kunstnere og aldersforskjell. Det er den ikke. Den er rå, ubehagelig ærlig, og så sår at jeg måtte ta pauser flere ganger fordi tårene kom før jeg rakk å stoppe dem. Mest fordi jeg har opplevd å stå i et slikt forhold selv, og jeg kunne kjenne meg igjen i store deler av beretningen. Spørsmål jeg aldri turte å stille, valg jeg ikke ville ta og muligheter jeg ikke visst eksisterte...det kom nesten litt for nærme på enkelte ganger.
Hvis du spør meg, helt personlig og helt uten litterær snobberi, så er språkbruken i "Eneste" ikke mesterlig i klassisk forstand. Den er ikke språklig briljant på den måten som får kritikere til å klappe i hendene og snakke om “formbevissthet” og “språklig presisjon”. Den er ikke Saabye Christensen, den er ikke Fosse, den er ikke en sånn bok der du stopper opp for å beundre setningsbygningen.
Men det er nettopp derfor den fungerer.
Språket er ujevnt, repeterende, litt famlende, akkurat som hun selv. Det er et språk som ikke prøver å være kunst, men som prøver å være sant. Og når en bok treffer så hardt at du sitter og gråter i en time, da er det ikke fordi språket er perfekt. Det er fordi det er ekte.
Det som gjør boken ekstra sterk, er hvordan Fagerlund skriver en ung kvinne som aldri helt vet hvem hun er eller hvilken retning hun skal ta i livet. Hun står i en slags konstant identitetsmessig dissonans mellom det hun ønsker å være, det hun frykter at hun er, og det hun ennå ikke har våget å bli.
I dette urolige landskapet blir han en slags fast grunn under føttene hennes. En trygghet. En solid støtte. Ikke nødvendigvis fordi han alltid gjør de riktige tingene, men fordi han representerer en form for ro hun ikke klarer å skape selv, til tross for sin egen sårbarhet. Det er vondt og vakkert på samme tid, og det gjør at man leser med en klump i halsen. Det som gjør ekstra inntrykk er også at boken refererer til "deg", altså ham. Her er det full sjelevrengning og blottlegging av alt det man ikke turte å si eller nødvendigvis ønsket å kjenne på av motstridende tanker eller følelser.
Hun skriver om et forhold til en eldre partner på en måte som er så presis at det nesten gjør vondt. Ikke fordi hun overdriver, men fordi hun treffer det som er SANT. Dere som aldri har forsøkt å få et slikt forhold til å fungere (med alle de små asymmetriene, alle de store spørsmålene, alle de skjulte kompromissene) vil ALDRI helt forstå hvor nærgående denne boken er. Det er som om hun tar det som vanligvis blir pakket inn i skam, stolthet eller intellektualisering, og legger det frem på bordet uten filter.
Og midt i alt dette står Tomas Espedal. Ikke som en litterær figur, men som mannen i historien, et virkelig menneske. Det gir teksten en ekstra nerve, en dirrende realisme som gjør at jeg leser med en blanding av nysgjerrighet og ubehag. Når jeg la den fra meg, satt jeg igjen med følelsen av å ha lest noe jeg egentlig ikke var ment å lese. Noe privat. Noe som ikke var skrevet for å imponere, men for å overleve.
...og nå må jeg, selvfølgelig, lese alt Tomas Espedal noen sinne har skrevet. Ikke fordi jeg tror det vil gi svar, men fordi "Eneste" har åpnet en dør inn til et litterært landskap jeg ikke visste at jeg trengte å gå inn i.
Den er trist, sår, vakker og vond. Den er alt det man håper litteratur skal være når man virkelig trenger å bli berørt. MEN husk å les denne når du først er i mental forsvarlig forfatning.
"Eneste" er en av de bøkene som ikke bare treffer, den SKJÆRER. Den går rett inn i et rom i kroppen som du kanskje ikke har åpnet på lenge, og når du først gjør det, er det umulig å lukke det igjen uten å sitte stille og kjenne etter.
Jeg trodde, i all beskjedenhet, at dette kom til å være en pretensiøs, litt selvhøytidelig roman om kunstnere og aldersforskjell. Det er den ikke. Den er rå, ubehagelig ærlig, og så sår at jeg måtte ta pauser flere ganger fordi tårene kom før jeg rakk å stoppe dem. Mest fordi jeg har opplevd å stå i et slikt forhold selv, og jeg kunne kjenne meg igjen i store deler av beretningen. Spørsmål jeg aldri turte å stille, valg jeg ikke ville ta og muligheter jeg ikke visst eksisterte...det kom nesten litt for nærme på enkelte ganger.
Hvis du spør meg, helt personlig og helt uten litterær snobberi, så er språkbruken i "Eneste" ikke mesterlig i klassisk forstand. Den er ikke språklig briljant på den måten som får kritikere til å klappe i hendene og snakke om “formbevissthet” og “språklig presisjon”. Den er ikke Saabye Christensen, den er ikke Fosse, den er ikke en sånn bok der du stopper opp for å beundre setningsbygningen.
Men det er nettopp derfor den fungerer.
Språket er ujevnt, repeterende, litt famlende, akkurat som hun selv. Det er et språk som ikke prøver å være kunst, men som prøver å være sant. Og når en bok treffer så hardt at du sitter og gråter i en time, da er det ikke fordi språket er perfekt. Det er fordi det er ekte.
Det som gjør boken ekstra sterk, er hvordan Fagerlund skriver en ung kvinne som aldri helt vet hvem hun er eller hvilken retning hun skal ta i livet. Hun står i en slags konstant identitetsmessig dissonans mellom det hun ønsker å være, det hun frykter at hun er, og det hun ennå ikke har våget å bli.
I dette urolige landskapet blir han en slags fast grunn under føttene hennes. En trygghet. En solid støtte. Ikke nødvendigvis fordi han alltid gjør de riktige tingene, men fordi han representerer en form for ro hun ikke klarer å skape selv, til tross for sin egen sårbarhet. Det er vondt og vakkert på samme tid, og det gjør at man leser med en klump i halsen. Det som gjør ekstra inntrykk er også at boken refererer til "deg", altså ham. Her er det full sjelevrengning og blottlegging av alt det man ikke turte å si eller nødvendigvis ønsket å kjenne på av motstridende tanker eller følelser.
Hun skriver om et forhold til en eldre partner på en måte som er så presis at det nesten gjør vondt. Ikke fordi hun overdriver, men fordi hun treffer det som er SANT. Dere som aldri har forsøkt å få et slikt forhold til å fungere (med alle de små asymmetriene, alle de store spørsmålene, alle de skjulte kompromissene) vil ALDRI helt forstå hvor nærgående denne boken er. Det er som om hun tar det som vanligvis blir pakket inn i skam, stolthet eller intellektualisering, og legger det frem på bordet uten filter.
Og midt i alt dette står Tomas Espedal. Ikke som en litterær figur, men som mannen i historien, et virkelig menneske. Det gir teksten en ekstra nerve, en dirrende realisme som gjør at jeg leser med en blanding av nysgjerrighet og ubehag. Når jeg la den fra meg, satt jeg igjen med følelsen av å ha lest noe jeg egentlig ikke var ment å lese. Noe privat. Noe som ikke var skrevet for å imponere, men for å overleve.
...og nå må jeg, selvfølgelig, lese alt Tomas Espedal noen sinne har skrevet. Ikke fordi jeg tror det vil gi svar, men fordi "Eneste" har åpnet en dør inn til et litterært landskap jeg ikke visste at jeg trengte å gå inn i.
Den er trist, sår, vakker og vond. Den er alt det man håper litteratur skal være når man virkelig trenger å bli berørt. MEN husk å les denne når du først er i mental forsvarlig forfatning.
October 17, 2016
Tingen er at jeg likte egentlig denne boken i begynnelsen. Jeg like hvordan forfatteren skrev og hvordan historien var satt opp. Likte hvor biografisk den virket og hvordan mye foregikk i Bergen, noe som gjorde at jeg kjente meg fint igjen og kunne se ting for meg. Men nå ble den bare tung og det gjorde vondt å lese. Livet til "jeg" karakteren gikk bare nedover samtidig som hun snakket så inderlig om hvordan kjærlighet bare faller fra hverandre. Det ble mye og jeg slet meg gjennom boken etter de første 70 sidene, det ble bare for trist og stakkarslig. Kanskje jeg sitter med dette inntrykket fordi jeg hadde så høye forhåpninger til denne boken når jeg først hadde fått tak i den, hadde laget et glansbilde over hvordan jeg ville den skulle gå, og så nådde den ikke helt dit.
Read
January 7, 2021Denne murringen i kroppen. Det er denne murringen i kroppen. Det er knuten i nakken som kommer og går men alltid vender tilbake. Det er denne ubalansen i kroppen, enten av for mye stillstand, eller av det motsatte, for mye energi jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Det er dette urytmiske, som om kroppen aldri helt er i takt med omverdenen, eller omverdenen aldri helt i takt med den.
Tiden fordreier seg, som om årenes grenser viskes ut, blir til et større tidsrom som bare har eksistert, som en eksistens av oss. Et tidligere liv i livet. Som nå innimellom nesten kan virke fjernt, dette tidligere livet i livet, men plutselig i glimt, kan fremstå like virkelig som livet nå. Et spill med tiden, en brå, liten rystelse. Et liv i mitt liv. Et liv i ditt liv.
Jeg kunne svare med kroppen. Å elske som et slags svar; en annen måte å si at jeg elsker deg på. Men som mindre forpliktende enn ordene, mindre lukkende; både bekreftelse og utgang. Hvordan jeg plutselig kunne elske med en uventet intensitet da. Som om det gjorde meg friere innenfor det du hadde sagt, gjorde kroppen friere innenfor det. Eller kanskje utenfor, tok kroppen med utenfor og videre forbi.
Den utmattende følelsen av å være delt i to, ha to utgaver av meg selv som ikke lot seg føre sammen. En del av meg så sikker i bruddet, den andre delen av meg håpløst usikker.
Tiden fordreier seg, som om årenes grenser viskes ut, blir til et større tidsrom som bare har eksistert, som en eksistens av oss. Et tidligere liv i livet. Som nå innimellom nesten kan virke fjernt, dette tidligere livet i livet, men plutselig i glimt, kan fremstå like virkelig som livet nå. Et spill med tiden, en brå, liten rystelse. Et liv i mitt liv. Et liv i ditt liv.
Jeg kunne svare med kroppen. Å elske som et slags svar; en annen måte å si at jeg elsker deg på. Men som mindre forpliktende enn ordene, mindre lukkende; både bekreftelse og utgang. Hvordan jeg plutselig kunne elske med en uventet intensitet da. Som om det gjorde meg friere innenfor det du hadde sagt, gjorde kroppen friere innenfor det. Eller kanskje utenfor, tok kroppen med utenfor og videre forbi.
Den utmattende følelsen av å være delt i to, ha to utgaver av meg selv som ikke lot seg føre sammen. En del av meg så sikker i bruddet, den andre delen av meg håpløst usikker.
August 7, 2023
damn… veldig vond å lese, så føler meg nokså tom nå væ
men sånn, god-tom ☹️ en interessant read 🫨 hu kunne være litt mildt annoying, spesielt mot slutten 🤨 men jeg skjønner d, vanskelig å være rasjonell ig 🫂😵💫
men sånn, god-tom ☹️ en interessant read 🫨 hu kunne være litt mildt annoying, spesielt mot slutten 🤨 men jeg skjønner d, vanskelig å være rasjonell ig 🫂😵💫
September 19, 2016
Ujevn forfatterdebut med vakkert språk. Romanen fungerer aller best når Silje Aanes Fagerlund beskriver forholdet til ekskjæresten Tomas Espedal. Romanen kan leses som en dannelsesroman om en ung forfatter, eller som en selvbiografisk roman. Romanens jeg forteller historien om sin første kjærlighet til en 17 år eldre mann. Forholdet er avsluttet og romanen er vekselsvis tilbakeskuende og i presens. Kjærlighetshistorien er vakkert fortalt, selv om det jeg`et nærmest forsvinner. I passasjene der ungdomstiden og familielivet til jeg`et beskrives mister leseren interessen. Teksten blir uinteressant og refererende.
Displaying 1 - 7 of 7 reviews