Eneste er en roman om kjærlighet – den første, store kjærligheten i livet til en ung kvinne, det skrivende jeget som henvender seg til et du hun både nærmer seg på nytt og i samme bevegelse fjerner seg fra. Denne fortellingen begynner i ettertid, i det forholdet er over. Hvem var de to, sammen og hver for seg, og hvem er hun nå, uten ham? I et utprøvende og intenst språk undersøkes bruddets og løsrivelsens nødvendighet, en løsrivelse som uopphørlig fortsetter etter den faktiske atskillelsen, etter den vonde slutten, etter at alt er over.
Ble motivert for å lese denne for å forstå den andres følelser i forbindelse med et brudd etter å ha lest endel T Espedal. Bortsett fra en sjenerende stor bruk av ordet "så" (det var så fint. Jeg var så trøtt) var den skrevet i et enkelt, fint og følsomt språk, heeelt ok, men ingen aha-opplevelser
Tingen er at jeg likte egentlig denne boken i begynnelsen. Jeg like hvordan forfatteren skrev og hvordan historien var satt opp. Likte hvor biografisk den virket og hvordan mye foregikk i Bergen, noe som gjorde at jeg kjente meg fint igjen og kunne se ting for meg. Men nå ble den bare tung og det gjorde vondt å lese. Livet til "jeg" karakteren gikk bare nedover samtidig som hun snakket så inderlig om hvordan kjærlighet bare faller fra hverandre. Det ble mye og jeg slet meg gjennom boken etter de første 70 sidene, det ble bare for trist og stakkarslig. Kanskje jeg sitter med dette inntrykket fordi jeg hadde så høye forhåpninger til denne boken når jeg først hadde fått tak i den, hadde laget et glansbilde over hvordan jeg ville den skulle gå, og så nådde den ikke helt dit.
Denne murringen i kroppen. Det er denne murringen i kroppen. Det er knuten i nakken som kommer og går men alltid vender tilbake. Det er denne ubalansen i kroppen, enten av for mye stillstand, eller av det motsatte, for mye energi jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Det er dette urytmiske, som om kroppen aldri helt er i takt med omverdenen, eller omverdenen aldri helt i takt med den.
Tiden fordreier seg, som om årenes grenser viskes ut, blir til et større tidsrom som bare har eksistert, som en eksistens av oss. Et tidligere liv i livet. Som nå innimellom nesten kan virke fjernt, dette tidligere livet i livet, men plutselig i glimt, kan fremstå like virkelig som livet nå. Et spill med tiden, en brå, liten rystelse. Et liv i mitt liv. Et liv i ditt liv.
Jeg kunne svare med kroppen. Å elske som et slags svar; en annen måte å si at jeg elsker deg på. Men som mindre forpliktende enn ordene, mindre lukkende; både bekreftelse og utgang. Hvordan jeg plutselig kunne elske med en uventet intensitet da. Som om det gjorde meg friere innenfor det du hadde sagt, gjorde kroppen friere innenfor det. Eller kanskje utenfor, tok kroppen med utenfor og videre forbi.
Den utmattende følelsen av å være delt i to, ha to utgaver av meg selv som ikke lot seg føre sammen. En del av meg så sikker i bruddet, den andre delen av meg håpløst usikker.
damn… veldig vond å lese, så føler meg nokså tom nå væ
men sånn, god-tom ☹️ en interessant read 🫨 hu kunne være litt mildt annoying, spesielt mot slutten 🤨 men jeg skjønner d, vanskelig å være rasjonell ig 🫂😵💫
Ujevn forfatterdebut med vakkert språk. Romanen fungerer aller best når Silje Aanes Fagerlund beskriver forholdet til ekskjæresten Tomas Espedal. Romanen kan leses som en dannelsesroman om en ung forfatter, eller som en selvbiografisk roman. Romanens jeg forteller historien om sin første kjærlighet til en 17 år eldre mann. Forholdet er avsluttet og romanen er vekselsvis tilbakeskuende og i presens. Kjærlighetshistorien er vakkert fortalt, selv om det jeg`et nærmest forsvinner. I passasjene der ungdomstiden og familielivet til jeg`et beskrives mister leseren interessen. Teksten blir uinteressant og refererende.