What do you think?
Rate this book
Trygve Bratteli - en fortelling
"Det er ikke godt å si når Trygve Bratteli entret undertegnedes bevissthet, men det må ha vært midt på sekstitallet en gang, og gjennom TV-ruta, det mediet man sier aldri ble hans. Han ble født på Nøtterøy i 1910, omtrent samtidig med at Oskar Braaten debuterte med "fortællinger", som i tidens ånd ble døpt "Kring fabrikken". Undertegnede er født i 1954 og tilhører dessertgenerasjonen, avlet og oppdratt i ly av niårig skole, sunn mat, full sysselsetting og ungdomsidealer som spilte elektrisk gitar og var på kant med det meste. Og sett fra min barndom i sekstiåra, og antagelig også fra mine barns barndom, framstår Brattelis barndom, før og under første verdenskrig som et trist juleeventyr av Dickens."
Slik åpner Roy Jacobsen sin bredt anlagte biografi om Trygve Martin Bratteli og det politiske rommet rundt ham. Det er blitt en personlig og dramatisk fortelling, som ikke bare går tett innpå hovedpersonen, men også gir et fargerikt gruppebilde av de menn som etter andre verdenskrig skulle komme til å styre utviklingen i landet
Slik åpner Roy Jacobsen sin bredt anlagte biografi om Trygve Martin Bratteli og det politiske rommet rundt ham. Det er blitt en personlig og dramatisk fortelling, som ikke bare går tett innpå hovedpersonen, men også gir et fargerikt gruppebilde av de menn som etter andre verdenskrig skulle komme til å styre utviklingen i landet
592 pages, Paperback
First published January 1, 1995
1 person is currently reading
40 people want to read
About the author
Roy Jacobsen
45 books383 followersRoy Jacobsen was a Norwegian novelist and short-story writer. Born in Oslo, he made his publishing début in 1982 with the short-story collection Fangeliv (Prison Life). He was winner of the prestigious Norwegian Critics Prize for Literature.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 3 of 3 reviews
August 13, 2021
I mangel på anna lesestoff plukka eg opp denne boka frå bokhylla på hytta for ei tid tilbake. Eg har knapt lese poltikarbiografiar tidlegare, og skulle eg velje "fritt" hadde eg vel gjerne valt å lese om andre en Trygve Bratteli. Eg blei født to år etter Bratteli døydde, og i den grad norske statsministarar har teke plass i pannabrasken hjå meg, så har vel ikkje Bratteli stått øvst på lista.
Eg blei likevel fort riven med av boka. Språket har eit slags munnleg preg, som gjer den lett å lese. Og hovudpersonen sjølv er det lett å la seg imponere av.
Etter oppvekst i små kår erfarte han som ungdom dei tøffe tilhøva arbeidsfolk levde under, anten som arbeidsledig, "under-sysselsett" eller i tungt fysisk arbeid. Mellom anna jobba han som kvalfangar i antarktis som 16 åring.
Som 18 åring meldte han seg inn i Arbeidarpartiet, og i 1934 blei han valt til leiar av AUF. Sidan var han ein av dei sentrale figurane i Arbeidarpartiet (og dermed landet) til sin død 50 år seinare. Den mest dramatiske perioden var naturlegvis okkupasjonen, då Bratteli var motstandsmann inntil han blei arrestert og sat dei to siste åra av krigen i konsentrasjonsleir.
Då han kom tilbake til heimlandet i 1945 vog han berre 47 kg, og var sterkt prega av prøvelsane i konsentrasjonsleiren. Han blei likevel raskt involvert i styringa av landet, blei finansminister i 1951 og heldt den posten i nesten ti år. Statsminister var han i to periodar, frå 1971-72 og 1973-76.
I løpet av dei 50 åra Bratteli var politikar var han sterkt involvert i alle dei store vegvala Arbeidarpartiet har stått ovanfor: tilhøvet til Moskva, plan/marknadsøkonomi, NATO og EF/EU.
Som kjend var Arbeidarpartiet (også) på denne tida "faen ikkeno søndagsskole", og den evige knivinga med "Gerhardsen/Oslo- fløyen" i partiet går igjen i heile boka. I alle dei store sakene stod Bratteli likevel på den sida som blei den offisielle "linja" i Arbeidarpartiet, medan "landsfaderen" var noko meir vinglete (i alle fall i følgje denne boka). Med unntak av EF blei Bratteli sine standpunkt òg Norge si linje. Soleis kan ein vel seie at det er få personar som har hatt større betyding for landets nyare historie.
Saka han tapte, altså EF striden, blei utgangspunktet for dei splittelsane som gjorde at han til slutt gikk av som statsminister og partileiar. Erstattaren, Reiulf Steen, var nei-mann. Men kanskje var det tilfeldigheiter som gav det utfallet? Bratteli var i utgangspunktet motstandar av folkeavstemming om EF- medlemskap, og meinte spørsmålet burde avgjerdast i stortinget. Men i 1970 blei han sjuk som følgje av langtidsverknadane frå tida i konsentrasjonsleir. Partileiarvikaren gikk inn for folkeavstemming, og utfallet blei det motsette av det Bratteli ønska.
Eit langt og innhaldsrikt liv må kanskje bli ei lang bok. Det blir litt mykje "snikksnakk" om politiske prosessar, som er litt krevjande å henge med på når ein ikke har særleg forhold til persongalleriet. Men jamt over var dette eit underhaldande innsyn i nyare norsk historie.
Eg blei likevel fort riven med av boka. Språket har eit slags munnleg preg, som gjer den lett å lese. Og hovudpersonen sjølv er det lett å la seg imponere av.
Etter oppvekst i små kår erfarte han som ungdom dei tøffe tilhøva arbeidsfolk levde under, anten som arbeidsledig, "under-sysselsett" eller i tungt fysisk arbeid. Mellom anna jobba han som kvalfangar i antarktis som 16 åring.
Som 18 åring meldte han seg inn i Arbeidarpartiet, og i 1934 blei han valt til leiar av AUF. Sidan var han ein av dei sentrale figurane i Arbeidarpartiet (og dermed landet) til sin død 50 år seinare. Den mest dramatiske perioden var naturlegvis okkupasjonen, då Bratteli var motstandsmann inntil han blei arrestert og sat dei to siste åra av krigen i konsentrasjonsleir.
Då han kom tilbake til heimlandet i 1945 vog han berre 47 kg, og var sterkt prega av prøvelsane i konsentrasjonsleiren. Han blei likevel raskt involvert i styringa av landet, blei finansminister i 1951 og heldt den posten i nesten ti år. Statsminister var han i to periodar, frå 1971-72 og 1973-76.
I løpet av dei 50 åra Bratteli var politikar var han sterkt involvert i alle dei store vegvala Arbeidarpartiet har stått ovanfor: tilhøvet til Moskva, plan/marknadsøkonomi, NATO og EF/EU.
Som kjend var Arbeidarpartiet (også) på denne tida "faen ikkeno søndagsskole", og den evige knivinga med "Gerhardsen/Oslo- fløyen" i partiet går igjen i heile boka. I alle dei store sakene stod Bratteli likevel på den sida som blei den offisielle "linja" i Arbeidarpartiet, medan "landsfaderen" var noko meir vinglete (i alle fall i følgje denne boka). Med unntak av EF blei Bratteli sine standpunkt òg Norge si linje. Soleis kan ein vel seie at det er få personar som har hatt større betyding for landets nyare historie.
Saka han tapte, altså EF striden, blei utgangspunktet for dei splittelsane som gjorde at han til slutt gikk av som statsminister og partileiar. Erstattaren, Reiulf Steen, var nei-mann. Men kanskje var det tilfeldigheiter som gav det utfallet? Bratteli var i utgangspunktet motstandar av folkeavstemming om EF- medlemskap, og meinte spørsmålet burde avgjerdast i stortinget. Men i 1970 blei han sjuk som følgje av langtidsverknadane frå tida i konsentrasjonsleir. Partileiarvikaren gikk inn for folkeavstemming, og utfallet blei det motsette av det Bratteli ønska.
Eit langt og innhaldsrikt liv må kanskje bli ei lang bok. Det blir litt mykje "snikksnakk" om politiske prosessar, som er litt krevjande å henge med på når ein ikke har særleg forhold til persongalleriet. Men jamt over var dette eit underhaldande innsyn i nyare norsk historie.
October 30, 2019
Roy Jacobsen jobber hardt for å lage et bål av glohaugen Trygve Bratteli. Jeg kom til å huske denne boka da jeg så NRKs serie om Einar Gerhardsen, en bok jeg aldri fikk lest da den kom ut i 1995.
Stilen og tonen i denne boka kan nok stryke mange mothårs. Forfatteren er sterkt til stede i boka, nærmest for å understreke at dette ikke skal være en tradisjonell biografi. Det er som om Jacobsen øser seg opp på Trygves vegne når han skildrer Arbeiderpartiets historie. Bratteli gjorde nemlig sjelden det. Forfatteren tramper rundt i teksten med formuleringer som "som vi husker", "herr Gerhardsen", "herr Steen", "men først må vi"... og så videre. Du må godta denne påtrengende fortellerstemmen for å kunne like boka. Og jo mer jeg leser om Bratteli, desto mindre naturlig virker det at Jacobsen stort sett kaller ham "Trygve".
Trygve Bratteli var gått ut av soga før jeg ble stor nok til å vite hvem som var statsminister i Norge. Denne boka gir inntrykk av en mann som var gåtefull, perspektivrik, hardtarbeidende og prinsippfast. Politiske biografier skal gjerne inneholde noen skandaler. Det er ingen sånne i denne boka. Bratteli var en del av landets politiske ledelse fra 1945 til 1981, men etter dette portrettet å dømme har han få overtramp på samvittigheten. Dårlige (og noen ganger fraværende) avgjørelser, ja visst. Men det er lite dyneløfting og skittentøyvask i denne boka. Mest medrivende er perioden til og med andre verdenskrig. Dagens politiske ledere har aldri vært annet, og stort sett aldri hatt en sivil jobb. Bratteli vokste opp i fattigdom, med sju års skolegang, påfølgende arbeidsledighet, jobbet på hvalslakteriet i Syd-Georgia før han ble bud og taktekker, deretter engasjert i arbeiderbevegelsen og satt tre år som konsentrasjonsleirfange under andre verdenskrig.
Selv etter 607 sider om Trygve Bratteli sitter jeg igjen med noen spørsmål. Hvordan Bratteli tenkte i de ulike situasjonene, blir spekulasjoner. Så vidt jeg vet, skrev ikke Bratteli noen selvbiografi. Så hvordan en så konfliktsky og innadvendt mann både søkte og beholdt makt i tiår etter tiår, blir noe av en gåte.
En ting er sikkert: Trygve Bratteli var en politiker for sin tid. Det finnes ingen slike typer blant dagens partiledere.
Stilen og tonen i denne boka kan nok stryke mange mothårs. Forfatteren er sterkt til stede i boka, nærmest for å understreke at dette ikke skal være en tradisjonell biografi. Det er som om Jacobsen øser seg opp på Trygves vegne når han skildrer Arbeiderpartiets historie. Bratteli gjorde nemlig sjelden det. Forfatteren tramper rundt i teksten med formuleringer som "som vi husker", "herr Gerhardsen", "herr Steen", "men først må vi"... og så videre. Du må godta denne påtrengende fortellerstemmen for å kunne like boka. Og jo mer jeg leser om Bratteli, desto mindre naturlig virker det at Jacobsen stort sett kaller ham "Trygve".
Trygve Bratteli var gått ut av soga før jeg ble stor nok til å vite hvem som var statsminister i Norge. Denne boka gir inntrykk av en mann som var gåtefull, perspektivrik, hardtarbeidende og prinsippfast. Politiske biografier skal gjerne inneholde noen skandaler. Det er ingen sånne i denne boka. Bratteli var en del av landets politiske ledelse fra 1945 til 1981, men etter dette portrettet å dømme har han få overtramp på samvittigheten. Dårlige (og noen ganger fraværende) avgjørelser, ja visst. Men det er lite dyneløfting og skittentøyvask i denne boka. Mest medrivende er perioden til og med andre verdenskrig. Dagens politiske ledere har aldri vært annet, og stort sett aldri hatt en sivil jobb. Bratteli vokste opp i fattigdom, med sju års skolegang, påfølgende arbeidsledighet, jobbet på hvalslakteriet i Syd-Georgia før han ble bud og taktekker, deretter engasjert i arbeiderbevegelsen og satt tre år som konsentrasjonsleirfange under andre verdenskrig.
Selv etter 607 sider om Trygve Bratteli sitter jeg igjen med noen spørsmål. Hvordan Bratteli tenkte i de ulike situasjonene, blir spekulasjoner. Så vidt jeg vet, skrev ikke Bratteli noen selvbiografi. Så hvordan en så konfliktsky og innadvendt mann både søkte og beholdt makt i tiår etter tiår, blir noe av en gåte.
En ting er sikkert: Trygve Bratteli var en politiker for sin tid. Det finnes ingen slike typer blant dagens partiledere.
August 7, 2018
Olav Versto wrote: « The strongest book written about a Norwegian in the 20th century». I agree! This book places Trygve Bratteli where he should be, historically.
Displaying 1 - 3 of 3 reviews