Følelsers forvirring betraktes gjerne som den første norske romanen om lesbisk kjærlighet. I romanen Følelsers forvirring, hvor handlingen strekker seg fra 1917 til 1935, fortelles historiene til Åse og Randi, som har det til felles at de tiltrekkes av sitt eget kjønn. Mens Åse undertrykker disse følelsene, velger Randi å leve dem åpent ut, med de konsekvenser det kunne få i et samfunn der homoseksualitet var kriminalisert. Følelsers forvirring betraktes gjerne som den første norske romanen om lesbisk kjærlighet. Janneken Øverland omtaler den slik i Norsk kvinnelitteraturhistorie: "Borghild Kranes roman står fram som en norsk litterær milepæl, og Borghild Krane som en modig pioner, som ved siden av mange av de andre kvinnelige forfatterne på 1930-tallet gikk inn i diskusjonen om den nye kvinnelighetens grenser."
Sikkert heilt crazy å lesa for folk i 1934, litt kjedeligare no. Fine skildringar av korleis det er å være utanfor samfunnet, einsom og full av følelsar ingen gjengjelder - wow vent litt, er dette også den første incel-boka?? Respekt
Herregud, for ei nydeleg bok! For eit språk! For ei forteljarrøyst! Eg har EEGEERUUUSOMT (grusamt) vondt i lesbe-hjartet mitt, det skal eg ikkje leggje skjul på. Naturskildringane i seg sjølv fortener nesta fem stjerner. Vassmotivet som går gjennom heile boka? Eg er obsessed. Au au au.
…. Altså, æ skjønne at folk ble overraska når den kom ut i 1937, men no ble den litt for kjedelig for mæ😔 æ syns det var utrolig mye grøt og utrolig vanskelig å henge med. Selv om det til tider var litt gøy med utfordring ble det mest bare slitsomt til slutt
Leste denne fordi den visstnok er Norges første lesbiske roman. Slay 😜 Dessverre var den litt kjedelig. Mindre slay 😕
Selve handlingen var helt middels. Det var mye hovedperson som gikk rundt og synes synd på selv (som samtidig ikke er urelaterbart!). Mye av det som skjedde ble også beskrevet så vagt at det var vanskelig å få tak i hva som faktisk skjedde.
Jeg ble dog veldig imponert over hvor direkte det ble uttrykt at «dette er sånn jeg er født, det er bare en del av naturen». Skikkelig kult å tenke på at det fantes folk som hadde den forståelsen for nesten 100 år siden, når ikke engang alle har den nå.
kan hende æ e dum som bare ikke helt klarte å henge med, men syns det va litt vanskelig å forstå helt ka som skjedde. trur de gikk en del «rundt grøten» når historia ble fortalt, som på en måte vise kor tabu dt va å være lesbisk. trur æ hadde likt den mye bedre om æ klarte å forstå og følge med i fortelling, må kanskje lese den en gang til en anna ganh
At så mange folk meiner denne er keisam (skal ein tru 'reviews'), er faktisk sjokkerande. Eg har litt lyst til å skrive djupt fornærmande og fordomsfulle ord, men eg skal la vere....... enn så lenge.........
Forteljarsituasjonen er spennande, det indre sjelelivet til Åse er spennande, relasjonane og konfliktane er spennande, miljøskildringane er spennande, tematikken er spennande. Og interessante.
Den fragmentariske stilen bidreg dessutan også til mykje av spenninga, saman med alt det usagte mellom linjene - som "Jeg elsker - jeg elsker - [...]". Det er jo universelt! Sårbarheit og kjærleik ER skummelt, uavhengig av legning og årstal.
Det er også veldig interessant og tankevekkande å lese om den skeive opplevinga på 1930-talet med eit 2025-blikk. Dette vart skrive cirka 40 år før paragrafen om homofili som sjukdom vart oppheva og cirka 100 år før regresjon banka på døra. Som så mange andre kampar, må også denne konstant forsvarast. Rettar vart ikkje servert på noko sølvfat. Me kan heilt klart trekke paralleller mellom denne forteljinga og dagens debattar om transfolk, til dømes. Det er ganske ubehageleg og ganske tankevekkande.
Romanen tapar seg litt i del to, så hadde det vore kanskje 20-30 sider til, med ei utfylling av Randis forteljing, kunne det vorte fem stjerner. Men slutten er fin, så eg kan delvis tilgi det.
Eg trur sånn summa summarum at noko av det eg likte best med boka, var Åses blikk på verda og andre menneske. Ho er eit fullstendig menneske, ikkje berre "lesbe" som definerande karaktertrekk. Det menneskelege er trass alt universelt. Sånn sett litt synd, kanskje, at dette har vorte lese som ein roman som utelukkande handlar om skeiv (ulukkeleg) kjærleik, for han er det, men ikkje berre det. Eg trur ein går glipp av veldig mykje bra om ein les utifrå førestillinga om at dette skal vere kompromisslaust lesbisk seksualitet, med eksplisitte seksuelle skildringar, eller kva det er folk har forventa.
Følelsers forvirring av Borghild Krane er en roman utgitt i 1937. Romanen regnes som den første norske romanen om lesbisk kjærlighet. Setningene fløt fint og jeg hadde interesse av å lese boka. Underveis i romanen fikk handlingen stadig mer naturalistisk preg.