Jeg sitter igjen med mange tanker etter endt lesing. Noen av dem kretser rundt hvorfor jeg la fra meg denne boken uferdig i utgangspunktet, og hvorfor jeg er glad jeg plukket den opp igjen.
I starten likte jeg ikke tonen i denne boken. Jeg syntes den fremsto som selvsentrert, og at teksten led av en typisk anorektisk tanke: "Jeg er annerledes, jeg er spesiell, min sykdom er ikke som de andres". Symptomatisk, så klart, men likevel noe som gir en viss avsmak. Det var grunn nok for meg til å legge den fra meg.
Likevel ender denne boken opp som tankevekkende lesing - den er en bok som evner noe jeg savner i mye av tilsvarende litteratur. Forfatteren undersøker spiseforstyrrelsens vilkår og univers utenfor den personlige årsaken/motivasjonen. Selvsagt er den personlige årsaken er sentralt dreiepunkt, men det er ikke alt. At Knopp ser disse komplekse psykiske lidelsene i lys av psykologi og familieforhold er naturlig, men blikket hennes favner også nevrobiologi, genetikk, kultur, politikk, reiligion, sosioøkonomiske forhold, feminisme, aldersdiskriminering. Dette er bokens klare styrke, da disse essayistiske passasjene får frem hva som gjør en spiseforstyrrelse så mangetydig, og hvorfor den lar seg så vanskelig behandle.
Knopp adresserer også en interessant diskrepans mellom forskning, litteratur, folks oppfatning og virkeligheten: Spiseforstyrrelser rammer ikke bare tenåringer og unge, men også voksne og eldre. Dette gapet bidrar til mørketall og feil behandlingstilnærming for mange, ifølge Knopp. Aldersdiskrimineringen sees både som en utløsende faktor og en opprettholdende en, og som med mange andre aspekt ved spiseforstyrrelser, er aldring forbundet med en viss angst og ambivalens.
Alderstematikken, og de politiske betraktningene berører meg sterkere enn si de religiøse, og gir også en dimensjon utover den vanlige familiære tematikken. En lesverdig bok på svært mange måter.