Hver gang du forlater meg - en kjærlighetsroman fra Linnéa Myhre. En roman om kjærlighetens objekter og språk.
De er ikke sammen lenger. Det er slutt. Han sier at han fortsatt elsker henne, men det går ikke lenger. Han trenger tid for seg selv. Trenger å vite hvem han er uten henne. Du fortjener noe annet, noe bedre, sier han. En annen enn meg.
Likevel kommer han stadig tilbake til henne. Banker på døren hennes, ringer, spør om hun vil være med ut, om de skal være sammen i kveld, i natt. Så forlater han henne igjen morgenen etter. Og hun tar ham imot, igjen og igjen. Hva annet kan hun gjøre? Han er jo hennes livs store kjærlighet.
Linnéa Myhre (f.1990) debuterte i 2012 med romanen Evig søndag. I 2014 ga hun ut Kjære. Hver gang du forlater meg er hennes tredje roman. Det er en kjærlighetsroman om det nådeløse håpet, når den ene elsker mer enn den andre, og – ikke minst – om forsøket på å fri seg fra kjærlighetssorgen uten samtidig å miste seg selv.
Linnéa Myhre er fra Molde. Med bloggen Alt du vet er feil ble hun kåret til årets beste blogger under både Vixen Blog Awards og Costume Awards i 2011. Serien La Linnéa leve som gikk på NRK P3s nett-tv fikk pris for beste nett-tv-serie i 2012.
Hun debuterte i 2012 med romanen Evig søndag, som hun fikk Tabuprisen for. Siden har hun utgitt romanene Kjære (2014) og Hver gang du forlater meg(2016). Sistnevnte vant hun ARK-prisen for.
Jeg liker virkelig Linnéa Myhres bøker. Ja. Denne blir ( i mine øyne) litt som "den vanskelige tredje boka" fordi den er en annen sjanger - altså ikke selvbiografisk, som de to første jo var. Og det skal være sagt - språket er hovedsaklig "finere" i denne boka, og Linnéa Myhre er best når hun er på sitt mest "linneaeske" så å si, med sine skarpe og gode observasjoner. Det er noen av dem her også, helt klart, som her, som beskrevet i en passasje der hovedpersonen forsøker å gå videre: "Å ta på kroppen hans føltes litt som å holde en stor vase. Hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere den, og hun følte et stort behov for å sette den fra seg."
Har lest et par anmeldelser som kritiserer boka for ikke å tilby en løsning på dette med spiseforstyrrelser, som også spiller en meget stor rolle her (man skriver om det man kjenner osv) men jeg følte ikke at det var poenget. Det dreier seg om den destruktive spiralen man havner i når man sitter fast i et mønster. Hovedpersonen frustrerer meg tidvis ganske kraftig, men jeg kjenner meg igjen også. Så det er noe der, hun vet nok innerst inne bedre, og har nok et sterkt ønske om å bryte ut.
Så, klarte Myhre å trekke meg inn i dette lille universet? Absolutt. Og det holder for meg.
Boken er egentlig godt skrevet, så den kunne ha fått flere stjerner for godt skrivearbeid. Likevel blir det ganske kjedelig fordi jeg hele tiden trekker paralleller mellom Linnéa og Sondre... Hadde jeg ikke visst hvem forfatteren var hadde jeg kanskje likt historien bedre, da den hadde blitt litt mer mystisk og ukjent. Det er en skjønnlitterær bok, men at det er mulig å se sammenhenger med Linnéas liv og det som skjer i boken, gjør at jeg lett kjeder meg litt, desverre.
Skal vel også sies at jeg har ganske høye forventninger fordi jeg likte spesielt den forrige boken hennes veldig godt.
Fin skildring av avhengighet av en person og tilbakefall og alt som følger med. Samtidig føler jeg det ble litt for lite som skjedde for å ha en "fengslende" bok. Men kanskje det er nettopp det som er meningen, virkeligheten er jo gjerne slik, dager, uker, måneder der ingenting skjer av forskjellige grunner. I høyeste grad en realistisk bok fra det perspektivet, og det er bra. Dette var en ny side fra Myhre, samtidig som det var gjenkjennelig som hennes.
Meget godt skrevet rent språkmessig, skulle kun språket stått til karakter hadde det blitt fem! Dessverre er boken klisjefull, platt og til tider meget kjedelig å lese.
Andre gjennomlesing: Enno imponert over språket. Føler boki skildrar ganske godt spiseforstyrring og tema knyta til dette. Jamvel vert kjærleiken som er drege opp enno nokso klisjefull og tam. Sette saman med Myhres tidlegare verk, er denne ekstremt mykje mindre gjevande å lesa. Men skal seia at ein er litt meir enn ein toar denne gongen. 2,5 vert det då!
Dette var heftig. Ikke en veldig lang bok, men jeg måtte lese den litt i porsjoner, selv om man blir veldig fengslet når man først begynner å lese. Hun skriver veldig godt. Derfor blir det ekstra heftig å være inne i hodet til noen som er så selvdestruktiv som det hovedpersonen er.
Får like hjertesorg av denne som jeg alltid får av Linnéa Myhre's bøker. Fantastisk skildring av hvordan kjærlighetssorg og vonde tanker kan ta opp hele hverdagen og stenge alt annet ute.
Boken er en skildring av hvordan livet kan være og en påminnelse om at man ikke alltid er alene om å ha vonde tanker. Elsker denne boken.
3.5! Likte de to andre bøkene hennes et par hakk bedre, denne var og bra-men ser parallellene til linnea selv,samt Sondre i det meste som er skrevet. Ergo følte jeg litt jeg leste om de to istedet for fiktive personer,og det trekker litt ned ettersom det ikke skulle være en selvbiografisk bok. Men sitter allerede klar til å fortære den neste boka hennes, for har virkelig sansen for hvordan hun skriver 👌🏼
3.5 ⭐️ Linnea skriver veldig bra, og tingene hovedpersonen gikk gjennom traff veldig og ga inntrykk. Jeg savnet at hun gikk mer i dybden på diverse ting, noe jeg ville følt hadde gjort boken mer interessant, da den kan føles litt gjentakende ut til tider. Det var også umulig ikke å se for seg Linnea selv og Sondre Lerche mens man leser. Hadde jeg ikke visst at boken ikke skal være selvbiografisk, hadde jeg trodd den var det. Men alt i alt en fin bok. Kommer til å lese de andre bøkene hennes også.
Jeg er veldig glad i Linnea Myhre sine andre bøker, men denne synes jeg gikk litt tregt. Jeg elsket selve historien og måten den blir lagt frem, men jeg trekker konstant paralleller mellom Linnea og Sondre. Det er de jeg ser for meg i hodet, selv om boken ikke skal være helt selvbiografisk.
This was confusing, very sad and chaotic. I had different expectations. Yeah, I dont have much more to say. I missed the humor from her previous books.
Fikk ett inntrykk at denne boken er ment til å gjøre mer inntrykk på en, enn det den gjorde på meg. Den var god, men syntes nesten den var for deprimerende. Følte jeg lese den samme historien igjen og igjen, og igjen.
Jeg er fan av Linnea Myhre, og de to første bøkene hennes gjorde inntrykk på meg. Dette er en bok som markerer et markant skille i forfatterskapet hennes, og som sådan får det applaus fra meg. Jeg er selv forfatter, og sympatiserer med hvor krevende det er å bryte ny jaktmarker. Hun får derfor masse kred for å være fryktesløs her.
Nærværet i de to første bøkene er borte. Kanskje det er tredjepersonsvinklingen, kanskje det er at fokuset nå er på en kjærlighetshistorie, kanskje det er noe annet. Det mangler noe som jeg liker hos Myhre. Nerve. Humor. Sorthet, som vi kan le av. Råhet, som vi kan føle.
Karakterene er slitsomme. Generasjon Y. Selvhøytidelige. Forvirret. Det er vel også poenget. Jeg ser at Myhre har skildret sin generasjon (og min generasjon), og gjort det godt. Men i dette ligger også fravær. Mangel. Hos meg som leser, i alle fall. For jeg merker jeg bryr meg lite. To personer som ikke kan kommunisere, som er selvopptatte, avhengige av hverandre, men uten vilje eller evne til å skape noe ekte. Det synes ikke jeg er så veldig fengende.
Er det en dårlig bok? Nei. Men den manglet noe for meg.
Skuffende i sammenligning med de to tidligere bøkene. Syntes at dette ble for mye frem og tilbake. Klarte heller ikke å unngå å se for meg at det var Linnea og Sondre som var hovedpersonene fordi det var så mange likheter til dem. Syntes enten hun burde ha disstansert seg selv mer eller gjort det enda mer personlig, dette ble en mellomting. Absolutt ikke en dårlig bok, men ikke like god som jeg hadde håpt og forventet.
It was a short book, so despite being in my second language, I figured I could get through it pretty quickly. Alas there was very little plot and exactly zero character development throughout the entire book. Additionally, the main characters were so similar to those in Meg meg meg that I wasn't sure if they were supposed to be the same characters and it was a sequel or whether the author's just not very good at coming up with original concepts. I didn't hate the actual style or concept, hence giving it 2 stars instead of 1, but it was far from an enjoyable read.
Jeg leste denne boka i forbindelse med en paneldebatt jeg deltok i. Noe sier meg at du allerede vet hvorvidt dette er boka for deg, men jeg (mann, 31) er iallfall ikke i hovedmålgruppen, hva nå enn den måtte være. Ta det som følger med akkurat så mye salt du vil.
Myhre er nok en slags motsetning til de unge, skrivelinjeutdannede forfatterne en ser så mange av i dag, i det at hun faktisk har noe å komme med. Det er bare synd at produktet kommer til kort kvalitetsmessig: Alle karakterene – kanskje med unntak av hovedpersonen – virker lite troverdige, dialogen er flat, og når en scene en sjelden gang begynner å bli interessant avbrytes den før den burde. Det tar deg bare noen timer å lese Hver gang du forlater meg, men jeg ville nok anbefalt deg å bruke tiden din på noe annet.
Denne boken var hard, det er vanskelig å takle følelsene som kommer med når du kjenner deg så alt for godt igjen i boken. Sjalusi, kjærlighet(sorg), spiseforstyrrelser og den evige egoismen som følger med. Jeg blir kvalm over meg selv, jeg klarer ikke å like den når den vekker så mange vonde følelser.
Men dette er såklart min feil, og om du ikke har gått gjennom lignende psykiske lidelser vil jeg si at boken heller ligger på en 3’er, men blir til dels veldig repetativ.
Four stars because it is a good book and it is well written. There is something about the author's writing style that is so engaging and makes me turn pages at almost break-neck speed! Three stars because it is not really my kind of book with the longing and pining and endless doubt. But it not being my kind of book should not have any influence over the rating, so the four stars stand.
Liker Linnea godt, men denne fengte bare ikke så mye akkurat nå. Kanskje liker jeg det selvbiografiske bedre enn det fiktive. Og så skjønner jeg ikke hvor mye som er selvbiografisk og hvor mye som er rent oppspinn her, fordi det vel er en del av begge deler. I tillegg går historien litt mye i sirkel og ikke så mye framover.
Some books I love, some books I hate. Some books I love because I hate them, and this is one of those. I’ve been close to people with eating disorders before which makes this book tough to read. Well written and exposing
Det er noe med fortellerstemmen jeg ikke helt greier å akseptere. Det er som om forfatteren velger å skrive i tredjeperson for å skille historien mellom karakteren hun skriver om, og seg selv. Uten å lykkes noe særlig, dessverre.
Var spent på denne. Og selv om det ikke skjedde så mye syns jeg den var veldig god. Hovedpersonen virker veldig troverdig, og det er vanskelig å ikke se for seg at hun til en viss grad er selvbiografisk.