På St. Jørgen (1985) er en fortsettelse av Amalie Skrams selvbiografiske roman, Professor Hieronimus. Hovedpersonen, malerinnen Else Kant, er definert som psykiatrisk pasient. Nå blir hun motvillig overført til sinnssykehuset St. Jørgen. Her kjemper hun tappert for sin egen selvfølelse - og overlevelse - i opposisjon til det autoritære systemet som gjennomsyrer anstalten. Kontakten med medpasientene gir Else styrke og varme, men boka etterlater først og fremst intense bilder av hvordan det er å føle seg innesperret og maktesløs.
Amalie Skram (22 August 1846 – 15 March 1905) was a Norwegian author and feminist who gave voice to a woman's point of view with her naturalist writing. She moved to Denmark in 1894 where she settled in Copenhagen with her husband, the Danish writer Erik Skram. She is considered the most important female writer of the Modern Breakthrough.
En fortsættelse af den halvbiografiske bog "Professor Hieronymus". Kunne man lide den, kan man også lide denne. Her følger man Elses fortsatte ophold i psykiatrien. Det er svært at sige så meget uden at spoile noget, men igen er jeg betaget af, hvor velskrevet den er, og hvor mange ligheder der desværre er med nutidens syn på psykisk sygdom.
Det er så mye vondt, så mye smerte og så mye lidelse i disse romanene (Professor Hieronimus og På St. Jørgen), men også så mye godt og så mye vakkert. De er virkelig godt skrevet, og de bringer frem det indre til en nydelig forfatter. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Denne er fantastisk. Man får virkelig en forståelse av sviket som Else og andre kvinner gjennomgår i og med at deres skjebner blir styrt av patriarkalske strukturer, som det å ha en ektemann og familie. Karakteren Fr. Thomsen er sympatisk og nyansert i den graden at hennes innestengelse reflekterer også hennes mangel på støtte fra samfunnet (hun er døv og dermed mangler tilgang til mange systemer) og mangel på relasjoner gjør henne mer sårbar og fanget. Det blir lett å forstå hvordan innstengelse gjør det vanskeligere å bli frisk (noen av de andre pasientene nevner at de "har vært her i hundre år", og andre som Thomsen beskriver deres fluktplaner som vi forstår er håpløse) mens man blir fratatt sin selvstendighet. Else lyver til flere når de spør henne å gjøre visse oppgaver de anser skal hjelpe dem å gå fri, men leseren forstår også at det er umulig for henne å hjelpe dem i noen stor grad.
Det er også interessant hvor vanskelig det er for andre figurer å forstå innstengelsens påvirkning på livskvaliteten selv når den ser 'pen' ut. Det blir lettere å forstå sykehuset i den første boka som et fengsel som sårer- med dets uendelige lyder, seller og død- men det blir vanskelig å begripe Elses slit når det angår et sted med vakre hager og tilgang til alt bortsett fra muligheten til å dra ditfra. Else blir stadig minnet på hvor 'heldig' hun er, men den mangelen på agens blir den som både medfører, og som beviser, hennes sinnsyke.
Bokas antagonister er fascinerende. Jeg ble stadig interessert av hvor sympatiske var hospitalets ansatte og samtidig lurte jeg på hvorvidt Elses betraktning av dem ble farget av at de anså henne som "frisk". Frk Thomsen og Fru Hall, sammen med andre pasienter, klager stadig på sykepleierne og ansatte selv når det virker som sykepleierne behandler dem godt. Man lurer på om pasientenes mangel på agens gjør at de får sykepleierne til å være symboler på samfunnets mishandling, men det kan også være sånt at det er ting (enten det er bevisst brutalitet eller ubevisst 'nødvendig' skade fra behandling av dem de anser som sinnsyke) som Else ikke får se på grunn av hvordan hun klarer å fremstille seg.
Overlegen er en av de mest interessante antagonistene. Han står virkelig for dem som stoler totalt på autoritet uten å erkjenne egne inntrykk. Han blir også anklaget og beskyldt av de andre pasientene til tross for at Else anser ham som sympatisk, men vi ser faktisk at han sviker og sårer henne også. De siste ukene blir han provoserende når Else ber om hvorfor hun må innstenges eller om han anser henne som sinnsyk- og virker å tilsiktet skjule detaljer for Else samtidig som han beskylder henne for hennes holdning og humør. Det blir til sist flaks at han gjør det mulig for henne å reise, men han nekter å skrive en attest som erklærer henne som frisk fordi han 'ikke kjenner hvordan hun er ellers'.
Professor Hieronymus er alltid tildtede selv når han ikke viser seg i det hele tatt. Dette er kanskje det mest imponerende I boka, at selv i hans fravær klarer Hieronymus å påvirke Else og verden på en stor måte. Sykehusets ansatte virker nesten å anse ham for å være en gud uten feil eller ulemper. Det blir hans dom som former hvordan Else blir behandlet, men også som medfører Elses verdensblikk. Hans tolkning av henne som sinnsyk stempler henne som mistenkelig, faktisk over alle mennene i Elses liv. Det er egentlig bare kvinnene som rekker å komme nærmere til å se Else som et helt menneske, og som rekker å hjelpe henne til frihet.
Dette siste punktet tar meg tilbake til det jeg beskrev tidligere: Det at karakterenes skjebner blir bestemt av flaks og strukturell støtte. Else kommer seg fri, men hun er ikke egentlig et menneske som har fallet utenfor samfunnet. Hun har en mann som elsker henne, og figurer som ønsker å komme og hjelpe når hun spør etter dem. Hun klarer å uttrykke seg selv på en klar måte som gjør at sykepleiere anser henne som frisk og dermed hennes behandling som ufortjent. Men hva med skikkelser som den døve Frk Thomsen, som ikke har familie og som IKKE oppfører seg "fornuftig". Hva med de pasientene som bor der i 10, 20 år til alle deres familie er utdødd og de mister alle muligheter for jobb og levevilkår? Hvis Else ikke ble frigitt, hvor lenge hadde hennes psykisk sunnhet holdt ut før det knakk sammen og det ble umulig for henne å noensinne komme tilbake til et 'ekte' liv?
Hva fortjener de som 'fortjener' dette? Hva skyldtes de da? Og hva skyldes de i dag?
This entire review has been hidden because of spoilers.
Der sker ikke så meget, men af den grund giver den nok også et realistisk billede af livet som psykiatrisk patient i den tidsperiode. Desuden var der også dynamikker, forhold og karakterer, der spillede sammen på andre måder end i Professor Hieronymus, hvilket var en god udvikling for læseoplevelsen. Nogle så fru Kant som en patient, andre så hende som et menneske.
Fortsettelsen av “Professor Hieronimus” og historien om Else Kants ufrivillige innleggelse på sinnssykehus. Også denne boka har linjer og paragrafer som treffer sterkt - om maktesløshet og maktmisbruk - men det føltes også ut som mye av det samme som i forrige bok (derfor en (halv) stjerne mindre).
Jeg har hørt at Amalie Skram var like rasistisk som mange andre på hennes tid, men dette har ikke kommer til uttrykk i de bøkene jeg har lest av henne hittil. Dessverre ble n-ordet brukt i denne boka, noe som skuffer, men ikke overrasker
Liker godt Amalie Skram. Hun skriver på en underholdene og ektefølt måte. Slik som dette: «Sådan var livet og menneskene. Livet gikk sin gang uten å ense hvor mange søndertrampede og blødende menneskesjeler det lot bak seg. Og menneskene så likegyldig på. Hver hadde nok med sitt»
The follow up book of "Professor Hieronimus": Great book! Based on the author´s own meeting with psychriatic ward in Denmark. This book caused such debate in Norway that it changed the way that the country treated psychriatic patients.
Dårligere enn den forrige, og hovedpersonen oppleves om mulig ennå mer slitsom og ennå mer gnålete. Likevel savner jeg henne og hennes liv litt. Tegner et godt bilde av maktesløshet og følelsen av å være innesperret.