Bjørn, ein middels god skodespelar midt i livet, står overfor den største oppgåva hittil i karrieren: Han skal spele hovudrolla som George i Kven er redd for Virginia Wolf?. Mens han førebur seg til det nokså triste og dramatiske livet til den store rollekarakteren, begynner hans eige liv å fortone seg stadig meir problematisk. Han viklar seg inn i ein vond spiral av frykt og mistru til både seg sjølv og familien. Kva er Bjørn redd for, og kven er han eigentleg?
Kven er redd? er òg eit svært morosamt stykke med uforglømmelege scenar, mellom anna når Bjørn lèt alle hemningar fare og skjeller ut svigerforeldra over middagen, eller med tenåringsdottera som dusjar og dusjar.
Carl Frode Tiller is a author, historian and musician. His works are in Nynorsk (lit. "New Norwegian"), one of the two official Norwegian standard languages . Tiller debuted in 2001 with the novel Skråninga (Downward Slope), which was recognized as the best initial work of the year with the Tarjei Vesaas' Debute Prize . Downward Slope was nominated for the Brageprisen (the Brage Prize is a juried award). In November 2007 Tiller was awarded the Brageprisen for his novel Innsirkling (Encirclement). In the fall of 2007 Innsirkling received the Norwegian Critics Prize for Literature and was nominated for the premiere Scandinavian literature prize, the Nordic Council's Literature Prize .
Den velkjente persondynamikken og dialogen hos Tiller passer godt som drama. Her møter vi en familie i et middagsselskap med en sarkastisk tone. Særlig er det Bjørn sine handlinger i møte med de andre karakterenes ord/handling og som bidrar til dramaturgisk konflikt. Han framstår stolt, bitter og med et selvhevdelsesbehov som tar barnslige former. Tiller formidler det relasjonelle på en smart, humoristisk og innlevelsesesrik måte. Bak humoren er det vonde, krenkende følelser av mindreverdighetskomplekser hos Bjørn. Det lakoniske og distanserte mellom karakterene speiles i dialogene som er knappe og effektive. De framstår realistiske med troverdig flyt - en ekte familie med sine fastgrodde mønstre for hvem man er og kan være. Bjørn er slik sett en rebell innenfor konvensjonene av det etablerte familielivet.
Tiller leker også med dramaformen ved å innlemme et teater i et teater på flere måter. Bjørn er skuespiller av yrke (leser replikker til «Hvem er redd for Virginia Woolf?») - men han spiller også roller i sitt private liv. Monologene hvor han bryter den fjerde veggen og henvender seg til publikum som en fortrolig venn, er et interessant og virkningsfullt grep. Som leser/publikummer stilles også vår lojalitet på prøve. Hvem er Bjørn? Er han pålitelig? Og i videreførelsen av denne refleksjonen: Hvem er mine nærmeste? Kjenner jeg dem - egentlig? Og hvordan ser andre på meg?
Det er for øvrig tydelige referanser til en annen av Tillers romaner i ord og handling i dette skuespillet. Disse scenene (dusjen/badet og fisken) elsket jeg da jeg leste dem i romanform - så det var et gledelig gjensyn.
Samtidig synes jeg fortellingene gjør seg best i romanform. Da kommer tvilen, skammen og indre grubling til syne - noe som gir mer dybde og innlevelse i karakterenes motiver. Samtidig åpner dramaet for mer innlevelse i hvordan det usagte rent objektiv t preger relasjoner - Hva vet vi om andre? Hvordan oppfatter jeg disse personenes ytre? Jeg får trolig mindre sympati med Bjørn når han ikke viser innsiden. Jeg ser med glede «Kven er redd?» om det settes opp på en scene nær meg igjen.
Kanskje en idè å bruke kreativt i undervisning på videregående skole? Tipper flere kan kjenne seg igjen i Sara med scenene med dusjen, sminkinga, kjæreste- og festsamtalen med foreldrene (særlig Bjørn).
Vanligvis elsker jeg Tiller, men dette ble litt for mye gjenbruk av scener fra romanene hans, og dialogen, som jo vanligvis er skremmende realistisk, satt ikke helt. Det ble for mye kleint og overdrevet. Litt dumt å dømme et skuespill ved å lese det kanskje, men usikker på om jeg har lyst til å se dette...
Jeg så oppføringen av stykket på Det Norske Teateret før jeg leste bok-utgaven og det er alltid en blandet opplevelse å ha sett historien før jeg leser den. I dette tilfellet likte jeg ingen av versjonene.
Tiller skriver om gjenkjennelse ved direkte vise å til klisjeer som midtlivskrise, kjærlighet mellom anstrengt mann og kone, håpløse tenåringsdatterproblemer og svigers m.m. Som en helhet er flyten i dialogene gode og uanstrengte, men det mangler en særegenhet i måten karakterene tiltaler hverandre på. Kommentarene er ofte generelle og overfladiske. F.eks
"INGVILD: Herregud, skal det aldri slutte å snø? Det berre lavar ned!
BJØRN: Ja da, ja da Eg skal måke gardsplassen.
INGVILD: Det var ikkje det eg meinte.
BJØRN: Nei visst.
INGVILD: Eh...Det var ikkje det eg meinte.
BJØRN: Nei visst.
INGVILD: Bjørn, det var verkelig ikkje det eg meinte. Berre jobb, du"
og
"BJØRN: Kor mange gonger må eg seie at q-tips og våtserviettar skal kastast i søppelbøtta, ikkje ned i do. Doen går tett til slutt om du kastar sånt noko ned i do.
SARA: Jaaada.
BJØRN: Ikkje sei jaaada. Når du seier jaaada, får du det til å høyres ut som om eg masar utan grunn, og det gjer eg ikkje.
SARA: Neeeida.
BJØRN: Nå passar du deg. Ta det opp og kast det ned i søppelbøtta."
Jeg synes det ofte mangler mangler en intimitet mellom karakterene i dialogene som ikke nødvendigvis må forklares til publikum. Det er ikke alltid det er interessant å vite nøyaktig hva karakterene tenker. Særlig i teaterstykker er teksten ment å være åpen for tolkning, den skal tross alt bli vist på en scene.
Det er gøy med tekster som krysser annen litteratur, slik det gjøres her. Det muliggjør for flere lag i fortellingen. "Kven er redd" bygger sterkt på Edvard Albees "Who`s afraid of Virginia Woolf". Dessverre blir referansene av og til litt for tydelige og til tider nesten påtrengdene. Andre ganger er de så mystiske at jeg flere steder sliter med å forstå hva som er undertonen. Bjørns mange monologer, f.eks, er morsomme påfunn som peker direkte til publikum. Vi får innside-informasjon som forsterker scenene både i for- og etterkant. På et tidspunkt bryter Bjørn med det han har "fortalt" oss tidligere: han er ikke alkoholiker, ikke egentlig. Han bare spiller en rolle. Men så går tilbake på dette igjen og jeg som leser(og publikum) sitter noe forvirret tilbake. Det klassiske trikset, hva er sant og hva er ikke sant, blir brukt på en særdeles lite effektiv måte og jeg føler meg heller irritert enn interressert.
I oppsetningen på DNT så jeg en helt grei scenisk løsning for stykket og det meste ble utført rett fra teksten som det står skrevet. Jeg tror at forestillingen kunne vært løftet mange hakk dersom fortellingen hadde holdt litt tilbake. Årsaken til at jeg gir to stjerner er at Tiller skriver rundt familien. Emnet i seg selv rommer mange forskjellige temaer og tabuer, noen åpenbare og andre mystiske. Dette gjør Tiller god bruk av, men nærmest utelukkende i scenene med Ingvild. Man kan undres på om forfatteren tenker at hemmeligheter bare hører mann og kone til? Likefullt, scenene mellom Ingvild og Bjørn har mange fine øyeblikk.
En grei teateropplevelse på papiret som ikke fester seg nevneverdig hos meg. Men med muligheter nok til å romme opplevelser og kanskje gjenkjennelse hos en annen?