Psykopatenes diktatur er en sentral bok i norsk psykologisk litteratur. Den utkom første gang i 1945, og har vært utgitt flere ganger senere. I boken utdypes en viktig tanke i Nissens forfatterskap: De psykopatiske menneskers terror i hverdagslivet er så omfattende at de alminnelige, sunne mennesker mister kraften og evnen til å forhindre at individer med uheldige karaktertrekk overtar samfunnsmakten.
I boken snakker Nissen om psykopati som en forklaring på at Adolf Hitler og nazistene kunne komme til makt i Tyskland. Forfatteren mener psykopati-lignende egenskaper ved Tysklands kultur og samfunn la til rette for fremveksten av et sterkt hierarkisk samfunn («mannsforbund»).
I debatten om de totalitære regimer har denne boken stått sentralt med sin forklaringsmodell.
Nissen bruker en uvanlig faglig bredde i denne boka. I tur og orden utvider han sin psykologiske forståelse av psykopati til tilnærminger hentet fra sosiologi og statsvitenskap for så å avslutte med religion, moral og etikk. En moraliserende tone preger likevel boka som helhet. Det går merkelig nok sterkest utover dem som ikke har nok styrke eller vilje til å motsette seg forventningene fra mennesker med psykopatiske personlighetsforstyrrelser.
I analysen sin av Tysklands vei til diktaturet på 1930-tallet bygger Nissen i stor grad på den store sosiologen Max Weber. Her kan dagens lesere trekke de historiske linjene videre til dagens autoritære regimer. I hvilken grad er de preget av dominerende, men lukkete mannsforbund? I følge Nissen vil de bryte sammen når viktige medspillere bryter med dem.