Sune, bir göçebedir; ancak bildiğimiz göçebelerden çok farklı bir göçebe. Çadırı yok, birlikte hareket ettiği aşireti yok, sırt çantası yok, planı programı yok, gece gündüz dağlarda, ormanlarda dur durak bilmeksizin yapayalnız yürüyor. Başını bir çatı altına sokması gerektiği zamanlarda mevsim gereği kullanılmayan dağ evleri ya da yazlık kulübelerinden birini, en uzakta ve ulaşılması en zor olanını seçiyor. İlk tercih olarak gizlenmiş anahtarı arıyor, anahtarı bulamazsa kilidi veya küçük bir camı kırarak içeri giriyor ve bir süreliğine burası Sune' nin mekânı oluyor. Sune çalıyor ama bir hırsız değil... Kulübelerde bulduğu konservelerden, peksimetlerden yiyor, sobada ateş yakıp ısınıyor, giysiler temin ediyor ihtiyacına göre... Ancak odun kesip bırakmak ya da kulübenin boyası dökülmüş duvarını boyamak, kırdığı camı tamir etmek gibi bazı ilkeleri var. Sune, yalnızlığını korumak için yollara düşmüş ne var ki süreç içinde tıpkı kendisi gibi toplumun kıyısında yaşamayı seçmiş eski hippiler, motosikletliler, aykırı sanatçılar, kaybetmiş idealistlerden oluşan bir grubun ilişkiler ağına takılıyor. Ve bir gece ormanın karanlığından yaralı bir kadın çıkıyor Sune' nin karşısına. Kadından kurtulma çabaları sonuçsuz kalınca iki aykırı, iki yalnız, Sune ve gölgesi olarak devam ediyor bu yürüyüş...
Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs (1956-2025) was a Norwegian writer. He is best known for his "Elling" tetralogy: Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996), and Elsk meg i morgen (1999).
Brødre i blodet ("Blood brothers") was turned into a successful movie, entitled Elling, which received an Oscar nomination in the Best Foreign Film category in 2001. The English translation of the novel is called Beyond the Great Indoors.
His debut novel was a semi-autobiography called 23-salen ("The 23rd Row"), in which he criticized Norway's efforts to take care of psychically challenged individuals. In all his novels he has spoken the outsiders' cause, as he did in his break-through novel Hvite Niggere ("White Niggers") in 1986. The novel is about a young man who leads a life somewhat on the edges of normal society.
He is also known for the youth's book series "Pelle og Proffen" which circles around two detective teenagers, getting involved in all kinds of mysteries or crimes involving drugs, pollution and neo-Nazism among other things. He started this project after having read some of Franklin W. Dixon's books about The Hardy Boys. The books Døden på Oslo S, Giftige Løgner, and De Blå Ulvene of this series were also turned into successful movies. In 2005 the book Drapene i Barkvik ("The murders in Barkvik") appeared, about the teenager Fillip Moberg attempting to solve an axe murder in a small Norwegian village.
Ambjørnsen has received many prizes for his writing. Among them is the prize for the 80s best book for children and young adults (Pelle and Proffen books), the Tabu prize in 2001, Telenor Culture Award 2002, and the Brage Prize 1995.
His three Samson and Roberto books have become particularly popular in Russia, in part due to the illustrations by Nikolai Vorontsov, which also contribute carefully orchestrated local Russian-related colloquialisms to the stories.
3,5 ⭐️—En snodig fortelling om folk som lever litt på utsiden av samfunnet.
Konseptet synes jeg var interessant – om disse menneskene som bryter seg inn i hytter, tar for seg av joikakaker, bruker andres raggsokker og spiser opp nedfryste kjøttkakeprosjoner, kanskje skriver en liten hilsen i hytteboka. Men de eier ingenting av dette selv, og vandrer fra hytte til hytte, bruker andres ting.
Hva rømmer de fra? Hvorfor vil de ikke – eller kan de ikke – leve som "vanlige" folk? Ambjørnsen er god på å skrive om slike mennesker.
Dette er ei bok om Sune. Sune liker å gå i skogen og har et svært liberalt syn på den private eiendomsretten. Han bryter seg inn i private hytter (men bare sersom han ikke finner nøkkelen) og forsyner seg med det han finner av mat, drikke og klær. Men han legger gjerne også litt arbeid i vedlikeholdet av stedet, som for eksempel å beise en vegg eller hogge opp litt ved.
Sune trives best aleine, eventuelt sammen med en av fantasivennene sine. En dag snues imidlertid alt på hodet. Sune treffer på en asiatisk kvinne i skogen. Hun er vettskremt, men knytter seg likevel til Sune, i den grad at hun blir fullstendig umulig å bli kvitt igjen! Vi treffer også andre karakterer i et slags løselig nettverk av mennesker som av ulike grunner velger å leve under radaren. Det er restene av et hippiekollektiv fra 70-tallet, en kreftsjuk naturfotograf som jukser med lokasjonene sine, en sjømann som bor hjemme hos mamma og en kriminell kompis som holder til i nærheten av nedlagt jernbanestasjon.
I det hele tatt et fargerikt persongalleri, men først og fremst handler det om Sune, om angst for sosiale prestasjoner, om behov for ensomhet. Og det handler om vennskap. Det kan også anes politiske undertoner her, med kritikk av asylpolitikk og sosialomsorg, men først og fremst handler det om, slik jeg ser det, skogen, tråkket, det å være i naturen og kjenne skogen favne deg. Anbefales!
Kuzey Avrupa edebiyatı ilgimi çekiyor. Hem coğrafi hem kültürel olarak bizden farklılar ve bu farklılık bende merak uyandırıyor. Bu nedenle özellikle ingilizceden değil de orjinalinden çevrilmiş kitaplar buldum mu okumak istiyorum.
Yazarın okuduğum ilk kitabı, genel anlamda sevdim. Çeviriyi ve baskı kalitesi de bence iyi.
Konusuna gelince insanlardan uzak doğa ile başbaşa kalmak isteyen bir adamın kaçak durumuna düşmüş bir kadını sahiplenmesi hem çok basit hem de dolu dolu anlatılmış. Sune'nin insanlardan uzak sade hayatı bana çok iyi geldi okurken.. Beni tek yoran alışık olmadığım isimler ve dolayısıyla kim kimdi düşünmek oldu.
Charming book about a guy who wanders in the Norwegian forest and breaks into cabin after cabin. He is not an ordinary thief. He is not a thief at all. He just want to get away from people and be all alone. That's why he takes into other people's cabin. I wish I could do the same 'cause I know how it feels like to longing to get away from everyone and everything. Who doesn't at times?
Manchmal sollte ein Buch nicht enden - genau dazu zählt “Die Nacht trauemt vom Tag”. Die Natur Norwegens, Gedanken der Personen und die erweiterte Wahrnehmung durch Drogenkonsum werden im Buch mit Liebe zum Detail beschrieben. Ein Schrei nach Freiheit!
"Und ich laufe wie Fålme, mit langen Sprüngen über den Hang und über den Bach, zwischen den Kieferstämmen, über das feuchte Moos, über errötende Preiselbeersträucher, über Steine und Baumstümpfe; ich laufe mit mir selbst um die Wette, ich bin Sune in Fålme, und Fålme in mir, und ich bin stark und ohne Grenzen, ohne Angst oder Wut, nur weg von allem, all diesen Gesprächen, Meinungen, Einstellungen, alle Fragen und Antworten; zurück zum Eigentlichen, und es ist eine grosse Freiheit, so zu laufen, ich habe ganz vergessen, wie stark und schön das ist, ich kann stundenlang so weitermachen, wenn ich den Rhythmus finde”
Es sind die Menschen, die Sune immer wieder einholen und an seinem Glück, das er seiner Meinung nach nur alleine und im Wald finden kann, zerren. Es ist kein “Walden, auf Drogen in Norwegen". Den Drogenkonsum nutzt Sune lediglich, um die Zeit zu überbrücken. Sein Wille, der Zivilisation den Rücken zu kehren, ist stark. Er will seinen inneren Frieden in den Wäldern Norwegens finden und wird dabei immer wieder unterbrochen. So hofft man immer wieder, genau wie Sune selbst, dass er an sein Ziel kommen wird. Die Wanderungen durch die Wälder Norwegens und die Fahrten auf dem Meer sind mit reinster Hingabe beschrieben. Eigentlich schreit dieses Buch nach einer Verfilmung. Absoluter Lesebefehl!
For once, Ingvar Ambjørnsen writes about someone outside regular norms ;) The hiker Sune doesn't get along nicely with other people, but all the better with their empty cabins; he involuntarily ends up taking Vale with him, the latter obviously having more baggage in his head than on his back. Well written by Ambjørnsen as usual, with heads you want to get inside, but the story itself, and perhaps a little lack of intensity, makes this end up a bit behind his best.
Betimlemeler sade ve güzeldi. Gezi yazıları sevmem ancak kitap ormanda geçmesine rağmen bunu sevdim, sürükledi. Yeraltıcı gibi betimlemeler yapmış romantikçi gibi değil. Norveç'i de, oradaki insanların geleneklerini filan da anlatıyor. Ormanda klübesi olan insan profillerine de girip çıkıyor. Başka bir hobo hikayesi daha anlayacağınız.
beyaz zenciler de olduğu gibi yine toplum dışı olan, öyle kalmak isteyen birini anlatıyo ambjornsen. bunu da çok iyi başarıyo ki zaten hayatı da böyle adamın :D
Auf seine ureigene Art erzählt Ingvar Ambjørnsen die Geschichte von Sune, der sich von seinem (gewöhnlichen) Leben und seiner Familie verabschiedet hat und stattdessen in den Wäldern Norwegens lebt. Er hat nur wenige Freunde, denen er ab und an einen Gefallen tut und übernachtet ansonsten in Hütten, die er aufbricht. Als ihm eine Vietnamesin begegnet, die auf der Flucht ist, gerät sein gemütliches Fast-Einsiedlerdasein gehörig ins Wanken. Witzig, hintergründig und spannend!