What do you think?
Rate this book
Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere
I 1926 solgte Ingstad sin sakførerforretning og dro til Nord-Canada som pelsjeger. Fire års villmarksliv hadde han bak seg da han skrev ned sine inntrykk. (Bokkilden.no)
224 pages, Paperback
First published January 1, 1931
47 people are currently reading
464 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 30 of 37 reviews
July 21, 2013
I 1926 solgte Helge Ingstad advokatspraksisen sin og reiset til Canada for å bli pelsjeger. Han var 27 år gammel og Canada hadde flere store hvite flekker på kartet over terreng som ikke var kartlagt. Veldig eventyrlig og nesten fantastisk av en etablert mann å gjøre slik. For en fantastisk historie, for ett liv!
Men dette er ikke en påfunnet roman om du skulle tro det. Dettte er en virkelig histore. En dokumentar.
Hvis man har det i bakhodet blir denne boka en fantastisk lesning. Bare i respekt for det må jeg jo gi 5 stjerner.
Å leve av å være pelsjeger høres kanskje romantisk ut, men du verden for et slit det må ha vært. Bare det å overleve vinteren var en kamp. 4 år var Helge Ingstad pelsjeger i Canada. 1 år levde han sammen med en indianrstamme som han kaller "Villreineterne".
Han beskriver indianernes liv inngående, naturen, dyrene og livet som pelsjeger saklig og med få utbroderinger. Men altid med respekt. Det er tydelig at han er svært engasjert i natur og miljøvern og ville sikkert hatt det som sin topp prioritet om han levde i dag.
Han forteller om ulvehyl, hvordan hundene behandles, sult og kampen for mat, hvordan man syr mokasiner, hvordan myggen plager og hvordan kulda biter.
Her er det så mye å gripe fatt i at dette kunne blitt mange bøker. Men i sin fortellerstil dveler Ingstad ikke lenge ved personer eller skjebner han treffer på. Forteller kort og saklig, med kanskje en og annen undertone om noe humoristisk som skinner igjenom av og til.
Denne boka er kanskje det nærmeste du kommer en skikkelig naturopplevelse fra sofakroken?
Aldri kjedelig aldri og virkelig spennende. Men du verden for en fin opplevelse.
Anbefales på det sterkeste!
Men dette er ikke en påfunnet roman om du skulle tro det. Dettte er en virkelig histore. En dokumentar.
Hvis man har det i bakhodet blir denne boka en fantastisk lesning. Bare i respekt for det må jeg jo gi 5 stjerner.
Å leve av å være pelsjeger høres kanskje romantisk ut, men du verden for et slit det må ha vært. Bare det å overleve vinteren var en kamp. 4 år var Helge Ingstad pelsjeger i Canada. 1 år levde han sammen med en indianrstamme som han kaller "Villreineterne".
Han beskriver indianernes liv inngående, naturen, dyrene og livet som pelsjeger saklig og med få utbroderinger. Men altid med respekt. Det er tydelig at han er svært engasjert i natur og miljøvern og ville sikkert hatt det som sin topp prioritet om han levde i dag.
Han forteller om ulvehyl, hvordan hundene behandles, sult og kampen for mat, hvordan man syr mokasiner, hvordan myggen plager og hvordan kulda biter.
Her er det så mye å gripe fatt i at dette kunne blitt mange bøker. Men i sin fortellerstil dveler Ingstad ikke lenge ved personer eller skjebner han treffer på. Forteller kort og saklig, med kanskje en og annen undertone om noe humoristisk som skinner igjenom av og til.
Denne boka er kanskje det nærmeste du kommer en skikkelig naturopplevelse fra sofakroken?
Aldri kjedelig aldri og virkelig spennende. Men du verden for en fin opplevelse.
Anbefales på det sterkeste!
January 29, 2025
Spennende fortelling om et heftig livsvalg. Rå fyr. Favorittskildringen omhandler kanskje den barske canaderen som har sosialisert en ulv inn i hundespannet sitt.
August 1, 2022
Kult type, kult liv, kul bok 🤠👍 Friår i Canadas villmark neste?
December 7, 2023
En classic as. Ingstad var dog litt for etnosentrisk i sine beskrivelser synes jeg - han skulle bare visst hvor godt han hadde passet inn i dagens Norge. (☞⌐▀͡ ͜ʖ͡▀ )☞.
Fascinerende innblikk i hvordan urbefolkningen levde på den Canadiske tundra (spoiler: det vakke lett).
Fascinerende innblikk i hvordan urbefolkningen levde på den Canadiske tundra (spoiler: det vakke lett).
October 20, 2025
«Her er min kano, mine garn, min børse og mine hunder. Skogene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær.»
January 31, 2022
English review below the Norwegian one.
Norge har virkelig mange everntyrlystige tøffinger.
Se for deg at du lever livet ditt i dag, men at du helt plutselig bestemmer deg for å selge alt du har og flytte ut i ødemarken. Det er mange som kjenner på den impulsen innimellom, men dem aller færreste er villig til å gjennomføre det. Du har moderne eksempler, sånn som Glenn Velleneuve, som fløy over Alaska og tenkte "der vil jeg bo", solgte alt han eide og bygde seg ei hytte i ingenmannsland.
Det de fleste egentlig vil ha, er utfordringene fra den tiden, det å kjenne på kampen og tilværelsen, ha naturen på nærtholdt, men da uten sannsynligheten for at man sulter ihjel eller dør av en infeksjon.
For Ingstad var det derimot blodig alvor.
Boka har mange fantastiske glimt inn i tankesettet til folk for snart hundre år siden, i tillegg til levemåte og demmes utfordringer. Ingstad var en naturens mann, og utifra boka så virker til og med de dystreste tider ganske OK. Med tiden glemmer man fort hvor ille de verste tidene er, og det er nok en bra ting.
Selv om de dystre tidene hvor alt virket tapt, ikke virker så dystre i gjennfortellingen, så er det ikke sånn at Ingstad holder tilbake. Det er heller det at den evige optimisme, pågangsmot og det å ha satt det litt på avstand, gir en fortelling som både er sann og ekte, men ikke bitter.
Ingstad forteller oss om hvor voldsom del jakten var der oppe, for få folk det var og hvor uendelig mange dyr det var. Tolvtusen personer sier at han bodde der, inkludert urbefolkningen. Det på et område som var en tredjedel av størrelsen til USA. Ta en liten norsk kommune og spre dem utover et område som er minst femgangen av Norge. Det er vanskelig å se for seg.
Ingstad prater om hvordan han fisket tusenvis av fisk på en sommer, det som må ha vært hundrevis av vilt og alt han møtte av rovdyr. Han forteller om alle gangene han holdt på å sulte ihjel eller på andre måter bøte med livet.
Det virker også som Ingstad ble rammet av spanskesyken der ute, noe som må ha vært en verre affære enn det han beskriver.
Når det kommer til indianerne så virker det om Ingstad generelt hadde en god tone med dem. Det er så klart mange stereotyper som kommer frem, men disse ser ut til å komme fra faktiske handlinger som er beskrevet av disse urbeboerne.
Han kaller dem late, prater om hvordan dem aldri kunne holde en avtale, behandling av damene, hundene osv. Disse er ikke presentert som at dette er forferdelige trekk, men heller som en fakta som man måtte forvente der ute i villmarka.
Latskapen og det å holde avtaler er jo lett for oss å forklare nå i den moderne tid. Vi, som med innføringen av den industrielle revolusjon, har et helt manisk forhold til tid, vil se på de fleste urbefolkning som late. Før den industriellerevolusjonen var det også mer vanlig for oss i vesten å leve etter en indre klokke, ikke bry oss så mye om tid, som dager og uker, men tenke kun på tid som sesonger som kom og gikk. Dette gjorde også indianerne. Helt naturlig tilnærming til livet, som så klart vil bli tolket som latskap. For oss er det jo det, mens for dem er det jo vi som er gærne idioter som skal eie alt og alle og aldri tar et øyeblikket til å faktisk nyte livet.
Det skal sies at Ingstad levde mer som indianerne enn som "oss vestlige" i sin periode der oppe, men alikevel vil de kulturelle forskjellene bli enorme.
De kulturelle forskjellene kommer også bra frem når han snakker om reineterne, en stammes om han levde hos en lang periode. Han lærte mye av dem om kokkelering og det å overleve i ødemarka, samt at det ofte var skikker og ritualer han ble dratt med i.
På et tidspunkt ville dem gifte han bort med ene av jentene i stammen. Ingstad, som han selv sier, var veldig naiv og skjønte på lenge ikke hva dem holdt på med. Da det gikk opp for han, skjønte han straks at dette ville by på problemer. Hans liv der oppe ville bli mindre fritt, det ville bli vanskeligere å komme hjem igjen med mer. Hvis han takket nei, ville han nesten uansett fornærme. Så samme hva han gjorde, så ville det ikke gå bra for han og det livet han ønsket seg. Han kom med en bortforklaring om at han ville ut på noe, men at han så klart ville komme tilbake så fort muligheten ba seg.
Alt i alt er dette en enestående bok som virkelig holder seg bra. Det er helt utrolig å tenke på hvordan verden har forandret seg på hundre år. Hvor mye vi tenker på i dag, som er helt fremmed for folk den gangen. På mange måter var Ingstad en mann født i riktig tid, samtidig som han var før sin tid. Han virker veldig liberal i mange av sine holdninger, samtidig som han var en villmarkens mann. Han var heldig nok til å bli født inn i en tid hvor eventyrere fortsatt kunne finne land som ikke noen vestlige hadde laget utforsket og laget kart av enda.
Årene Ingstad forteller om her, i et land på andre siden av verden, for hundre år siden, er så fjernt at det kunne vært en annen planet for tusenvis av år siden. Likevel er den så lett å kjenne seg igjen i.
English:
I will keep this version short, since my Norwegian version became way to long. Use Google Translate or send me a message if you want to hear more.
Ingstad was a Norwegian adventurer. A man that was born in the right time, as well as being ahead of his time. He tells us in a matter of fact way about his life in the cold, deserted North-America and all that life in the wilderness entails.
Many people say they dream about a life like the one Ingstad had there up in the north, but few people actually mean it. What they really want is to feel like they can do everything on their own, with the danger of hunger and death, while at the same time never having to experience hunger or sickness. They want the feelings and excitement that the experience brings, without any of the dangers. There are of course exceptions. Glenn Velleneuve flew over Alaska, thought to himself "I want to live there" and then just moved. Some people are just mad. Thankfully for us, they bring their stories back with them.
Ingstad can tell us about all the perils that he encountered. The major one was of course hunger. More than once he almost succumbed to it, but luck, good fortune and determination brought him through. He tells us about the hunting and fishing that he did, with numbers that just seem unreal for our modern minds. Thousands on thousands of fish, just in one summer.
He can also tell us about the indians that he encountered. As with most people of the time, sterotypes shine through. It is though obvious that the indians had pretty much just as many of those about us, the white people.
Most of the stereotypes are of course understandable. Indians were always late and they were lazy is probably an accurate description, compared to the way most white people lived. Today we have a much easier time to explain why they seemed lazy and why they always came late.
Even for us in the west, having such a strict, manical relationship with time, is something quite new. Before the industrial revolution, we didn't keep time like we do now. Time was much more like how the indian people saw it. We lived by the seasons, while days and weeks weren't things that mattered as much. Thinking about the future, especially like we do today; as something that will be better and different than the past, is so foreign and new, that you do not have to go back far for western people to think you insane for our views.
There are so many good parts of this book, and Ingstad does a magnificent job of telling us his story. Listening to him about all the hardships does make me enjoy my comforts a little more, while also giving just nudge of discomfort at our tame lives.
Thankfully we can read about other peoples adventures and live in their words.
Norge har virkelig mange everntyrlystige tøffinger.
Se for deg at du lever livet ditt i dag, men at du helt plutselig bestemmer deg for å selge alt du har og flytte ut i ødemarken. Det er mange som kjenner på den impulsen innimellom, men dem aller færreste er villig til å gjennomføre det. Du har moderne eksempler, sånn som Glenn Velleneuve, som fløy over Alaska og tenkte "der vil jeg bo", solgte alt han eide og bygde seg ei hytte i ingenmannsland.
Det de fleste egentlig vil ha, er utfordringene fra den tiden, det å kjenne på kampen og tilværelsen, ha naturen på nærtholdt, men da uten sannsynligheten for at man sulter ihjel eller dør av en infeksjon.
For Ingstad var det derimot blodig alvor.
Boka har mange fantastiske glimt inn i tankesettet til folk for snart hundre år siden, i tillegg til levemåte og demmes utfordringer. Ingstad var en naturens mann, og utifra boka så virker til og med de dystreste tider ganske OK. Med tiden glemmer man fort hvor ille de verste tidene er, og det er nok en bra ting.
Selv om de dystre tidene hvor alt virket tapt, ikke virker så dystre i gjennfortellingen, så er det ikke sånn at Ingstad holder tilbake. Det er heller det at den evige optimisme, pågangsmot og det å ha satt det litt på avstand, gir en fortelling som både er sann og ekte, men ikke bitter.
Ingstad forteller oss om hvor voldsom del jakten var der oppe, for få folk det var og hvor uendelig mange dyr det var. Tolvtusen personer sier at han bodde der, inkludert urbefolkningen. Det på et område som var en tredjedel av størrelsen til USA. Ta en liten norsk kommune og spre dem utover et område som er minst femgangen av Norge. Det er vanskelig å se for seg.
Ingstad prater om hvordan han fisket tusenvis av fisk på en sommer, det som må ha vært hundrevis av vilt og alt han møtte av rovdyr. Han forteller om alle gangene han holdt på å sulte ihjel eller på andre måter bøte med livet.
Det virker også som Ingstad ble rammet av spanskesyken der ute, noe som må ha vært en verre affære enn det han beskriver.
Når det kommer til indianerne så virker det om Ingstad generelt hadde en god tone med dem. Det er så klart mange stereotyper som kommer frem, men disse ser ut til å komme fra faktiske handlinger som er beskrevet av disse urbeboerne.
Han kaller dem late, prater om hvordan dem aldri kunne holde en avtale, behandling av damene, hundene osv. Disse er ikke presentert som at dette er forferdelige trekk, men heller som en fakta som man måtte forvente der ute i villmarka.
Latskapen og det å holde avtaler er jo lett for oss å forklare nå i den moderne tid. Vi, som med innføringen av den industrielle revolusjon, har et helt manisk forhold til tid, vil se på de fleste urbefolkning som late. Før den industriellerevolusjonen var det også mer vanlig for oss i vesten å leve etter en indre klokke, ikke bry oss så mye om tid, som dager og uker, men tenke kun på tid som sesonger som kom og gikk. Dette gjorde også indianerne. Helt naturlig tilnærming til livet, som så klart vil bli tolket som latskap. For oss er det jo det, mens for dem er det jo vi som er gærne idioter som skal eie alt og alle og aldri tar et øyeblikket til å faktisk nyte livet.
Det skal sies at Ingstad levde mer som indianerne enn som "oss vestlige" i sin periode der oppe, men alikevel vil de kulturelle forskjellene bli enorme.
De kulturelle forskjellene kommer også bra frem når han snakker om reineterne, en stammes om han levde hos en lang periode. Han lærte mye av dem om kokkelering og det å overleve i ødemarka, samt at det ofte var skikker og ritualer han ble dratt med i.
På et tidspunkt ville dem gifte han bort med ene av jentene i stammen. Ingstad, som han selv sier, var veldig naiv og skjønte på lenge ikke hva dem holdt på med. Da det gikk opp for han, skjønte han straks at dette ville by på problemer. Hans liv der oppe ville bli mindre fritt, det ville bli vanskeligere å komme hjem igjen med mer. Hvis han takket nei, ville han nesten uansett fornærme. Så samme hva han gjorde, så ville det ikke gå bra for han og det livet han ønsket seg. Han kom med en bortforklaring om at han ville ut på noe, men at han så klart ville komme tilbake så fort muligheten ba seg.
Alt i alt er dette en enestående bok som virkelig holder seg bra. Det er helt utrolig å tenke på hvordan verden har forandret seg på hundre år. Hvor mye vi tenker på i dag, som er helt fremmed for folk den gangen. På mange måter var Ingstad en mann født i riktig tid, samtidig som han var før sin tid. Han virker veldig liberal i mange av sine holdninger, samtidig som han var en villmarkens mann. Han var heldig nok til å bli født inn i en tid hvor eventyrere fortsatt kunne finne land som ikke noen vestlige hadde laget utforsket og laget kart av enda.
Årene Ingstad forteller om her, i et land på andre siden av verden, for hundre år siden, er så fjernt at det kunne vært en annen planet for tusenvis av år siden. Likevel er den så lett å kjenne seg igjen i.
English:
I will keep this version short, since my Norwegian version became way to long. Use Google Translate or send me a message if you want to hear more.
Ingstad was a Norwegian adventurer. A man that was born in the right time, as well as being ahead of his time. He tells us in a matter of fact way about his life in the cold, deserted North-America and all that life in the wilderness entails.
Many people say they dream about a life like the one Ingstad had there up in the north, but few people actually mean it. What they really want is to feel like they can do everything on their own, with the danger of hunger and death, while at the same time never having to experience hunger or sickness. They want the feelings and excitement that the experience brings, without any of the dangers. There are of course exceptions. Glenn Velleneuve flew over Alaska, thought to himself "I want to live there" and then just moved. Some people are just mad. Thankfully for us, they bring their stories back with them.
Ingstad can tell us about all the perils that he encountered. The major one was of course hunger. More than once he almost succumbed to it, but luck, good fortune and determination brought him through. He tells us about the hunting and fishing that he did, with numbers that just seem unreal for our modern minds. Thousands on thousands of fish, just in one summer.
He can also tell us about the indians that he encountered. As with most people of the time, sterotypes shine through. It is though obvious that the indians had pretty much just as many of those about us, the white people.
Most of the stereotypes are of course understandable. Indians were always late and they were lazy is probably an accurate description, compared to the way most white people lived. Today we have a much easier time to explain why they seemed lazy and why they always came late.
Even for us in the west, having such a strict, manical relationship with time, is something quite new. Before the industrial revolution, we didn't keep time like we do now. Time was much more like how the indian people saw it. We lived by the seasons, while days and weeks weren't things that mattered as much. Thinking about the future, especially like we do today; as something that will be better and different than the past, is so foreign and new, that you do not have to go back far for western people to think you insane for our views.
There are so many good parts of this book, and Ingstad does a magnificent job of telling us his story. Listening to him about all the hardships does make me enjoy my comforts a little more, while also giving just nudge of discomfort at our tame lives.
Thankfully we can read about other peoples adventures and live in their words.
September 8, 2025
Jeg likte denne overraskende godt, og den lukter på 4 stjerner. Ikke det jeg typisk leser, men det er noe fascinerende med den enkle liv for nesten 100 år siden.
November 3, 2025
Årets beste, blir nok en av mine all time favorites🌲Trangen til å stikke til skogs e om mulig enda større enn da æ leste Doppler😮💨🐺🫎🦌
November 21, 2017
Denne boka speler på mange strengar samstundes.
Fyrst og fremst er det ei forteljing om ei eventyrleg tid som pelsjegar i Kanada. Ingstad fortel nøkternt og detaljert om dei ulike sidene ved livet til både kvite og innfødde som kjemper for å overleve i skogen og på tundraen omkring Store Slavesjø. Og kjempe gjer dei. Den udramatiske forteljarstilen til Ingstad gjer slett ikkje sogene mindre spanande.
Samstundes er det ei verdfull skildring av livet til chipewyan-indianarane på slutten av 1920-talet. Kulturen deira er i endring, men framleis lev det eldre som kan hugse tida før dei kvite gjorde seg gjeldande der nord. Omgjevnadane er og i endring. Bytet frå pil og boge til gevær gjer jegeren mykje meir effektiv, og overbelastninga av villreinstamma har alt byrja å vise seg som eit problem. Eg er imponert over Ingstad si evne til å skildre ein framand kultur på ein ærleg og respektfull måte.
Naturskildringane til Ingstad er nydelege, og hans eiga tydelege nyting av å vere i naturen er det lett å late seg rive med av.
Noko uventa var den tørre humoren som dukkar opp fleire stader i boka. Særleg skildringane hans av det fyrste møte han hadde med tømmerfløyttinga sine gleder, var fornøyelege!
Fyrst og fremst er det ei forteljing om ei eventyrleg tid som pelsjegar i Kanada. Ingstad fortel nøkternt og detaljert om dei ulike sidene ved livet til både kvite og innfødde som kjemper for å overleve i skogen og på tundraen omkring Store Slavesjø. Og kjempe gjer dei. Den udramatiske forteljarstilen til Ingstad gjer slett ikkje sogene mindre spanande.
Samstundes er det ei verdfull skildring av livet til chipewyan-indianarane på slutten av 1920-talet. Kulturen deira er i endring, men framleis lev det eldre som kan hugse tida før dei kvite gjorde seg gjeldande der nord. Omgjevnadane er og i endring. Bytet frå pil og boge til gevær gjer jegeren mykje meir effektiv, og overbelastninga av villreinstamma har alt byrja å vise seg som eit problem. Eg er imponert over Ingstad si evne til å skildre ein framand kultur på ein ærleg og respektfull måte.
Naturskildringane til Ingstad er nydelege, og hans eiga tydelege nyting av å vere i naturen er det lett å late seg rive med av.
Noko uventa var den tørre humoren som dukkar opp fleire stader i boka. Særleg skildringane hans av det fyrste møte han hadde med tømmerfløyttinga sine gleder, var fornøyelege!
March 25, 2022
Helge Ingstad er virkelig en av Norges store villmarksmenn og eventyrere. Han er en av de store inspirasjonene til Lars Monsen og kan på sett og vis anses som Monsens åndelige forgjenger.
I denne boken blir du ledet gjennom Ingstads liv som pelsjeger i den Canadiske villmark. Her møter han andre pelsjegere som Clondike Bill og en rå villmark som krever det ytterste av sine gjester. Men gleden og følelsen av dyp mening Ingstad gjengjeldes med for sine modige, disiplinerte og nøye planlagte bragder kan i høyeste grad sies å overgå slitet og ubehaget han gjennomgår.
Ingstad forteller i et presist og tydelig språk som bærer preg av en morende klang og en dannet stil som var å høre i Norge ved inngangen til 1900tallet. Av denne boken kan man lære så mangt om både villmarken, dens beboere og hvordan man skal forholde seg til den for å overleve og passe inn med ens miljø.
Ingstads eventyr er soleklare fem stjerner fortjent, men boken fenget ikke lille mye som andre bøker jeg har lest og blir derfor tildelt 4 stjerner.
I denne boken blir du ledet gjennom Ingstads liv som pelsjeger i den Canadiske villmark. Her møter han andre pelsjegere som Clondike Bill og en rå villmark som krever det ytterste av sine gjester. Men gleden og følelsen av dyp mening Ingstad gjengjeldes med for sine modige, disiplinerte og nøye planlagte bragder kan i høyeste grad sies å overgå slitet og ubehaget han gjennomgår.
Ingstad forteller i et presist og tydelig språk som bærer preg av en morende klang og en dannet stil som var å høre i Norge ved inngangen til 1900tallet. Av denne boken kan man lære så mangt om både villmarken, dens beboere og hvordan man skal forholde seg til den for å overleve og passe inn med ens miljø.
Ingstads eventyr er soleklare fem stjerner fortjent, men boken fenget ikke lille mye som andre bøker jeg har lest og blir derfor tildelt 4 stjerner.
December 4, 2017
Another nice memoir about someone living in the wilderness! By now I've read quite a lot of books about people who live with Inuits, but this is my first book about someone living with Native Americans. He repeatedly mentions the tribe's fear of the Inuits, which I find fascinating, but then doesn't explain it any further! I want to know why they are so afraid of them. The Native Americans don't at all come across as friendly and caring as the Inuits always do in these books, so I really wonder about what happened between them.
Another interesting thing is how all these western men who live among the natives are so afraid of their not-so-very-shy women :D
Another interesting thing is how all these western men who live among the natives are so afraid of their not-so-very-shy women :D
July 3, 2024
Veldig interessant bok om "the final frontier". Helge Ingstad fikk virkelig levd jeger og sankerlivet før det var for seint. Han skriver godt og reflekterer litt om livet, samfunnet og naturen. Jaktfolk som er vant med å være ute en vinternatt vil kunne more seg over beskrivelser av jaktholdninger og jaktmetoder, mens ring 1 folk kan more seg over å lese om et liv som er svært annerledes enn sitt eget.
February 19, 2025
Boken har jo noen år på baken, og det hører en på språket. For å komme meg gjennom boks må jeg overse ting som indianer, svakeste kjønn og masse mer. Men klarer en å se forbi språket og kanskje daværende holdninger hos forfatteren, så kan boken gi en fin reise med massevis av lærdom både naturmessig, men også masse kulturelt. Kan forstå hvorfor jeg fikk boken anbefalt. Verdsetter å ha vært gjennom den, for det føltes godt å ta en tur ut i naturen helt nord med alle disse fine beskrivelsene.
January 5, 2024
Rein, ulv, elg, skyting, hunder, urfolk, snø, uheldige hundenavn, 16-åringer som "er noe å se på", drikking av varmt blod, frisk luft, "siviliserte mennesker" og trauste mannfolk. Kan det bli bedre? Ja, forsåvidt. Men god bok.
This entire review has been hidden because of spoilers.
February 17, 2022
Barsk kar. Tøft villmarksliv. Gode observasjoner og historier. Vel gjennomført.
This entire review has been hidden because of spoilers.
October 11, 2022
Brilliant.
October 24, 2022
En av mine absolutt beste leseopplevelser. En gripende historie meget godt fortalt.
June 8, 2023
Tales of the simple life.
November 21, 2023
Sikkert en fin bok hvis du klarer å overse rasismen, kvinnefiendtligheten og beskrivelse av mishandling av dyr.
January 14, 2024
Fantastisk bok. Skal leses igjen!
March 30, 2024
Flott skildring av naturen og livet han levde i vildmarken
May 1, 2024
During our fourth day in the city, Klondike Bill comes over to me and says: “Lighting out for the north tomorrow. Got to get home to my tent, it’s too lonesome out here”
May 2, 2024
Veldig spennende og lærerik bok! Her får du ordentlig innpass i hvordan det er å leve det selv bergende liv!
August 14, 2024
Tidlig ute på carnivore-dietten disse villrein-eterne
December 10, 2024
Fantastisk bok. Slutten gjorde hele boken verdt å lese. Ble litt uvant skriftspråk for meg. Måtte gå tilbake flere ganger for å få med meg hva som faktisk hadde skjedd.
July 14, 2025
Nøkternt skrevet om et utrolig liv, bilder trekker alltid opp
December 1, 2025
Skikkelig kul!
På lydbok
På lydbok
December 15, 2025
Dette burde nesten vera obligatorisk for ein kvar friluftsliventusiast.
December 17, 2025
Found this one in my fathers library as a kid. Shattered my young minds idea of the fairytale version of Native Americans, Ingstad himself revered them greatly, but didn´t shy away from describing all facets of their lives. Had the chance to meet his daughter a few years back, and we chatted a bit about her interesting family.
September 8, 2021
This book provides an interesting snapshot of the Southeastern portion of the Northwest Territories during the end of the fur trade era, from the perspective of a foreign visitor who immerses himself in the hunter/trapper lifestyle. I appreciated all the insights Ingstad shares about what life and the people were like there at the time, however...
Reading it now, it is particularly notable how normal it was at the time for white people to be unabashedly and hideously racist towards Indigenous people. From cover to cover, the book is chock full of racial slurs, and appalling passages recounting Ingstad’s various thoughts and opinions on Indigenous people, including a whole chapter in which he recounts his horror at the suggestion that he might be considered to marry one of the women in the group he’s traveling with, which he abandons shortly thereafter to avoid the situation. (It’s worth noting that Ingstad’s horror is not at being forced into marriage, per se, but at the idea that the marriage would be to an indigenous woman specifically, a phenomenon which is bestowed with its own specific racial slur).
It’s amazing this book is in print to this day by a university press, no less, without some form of caveat or acknowledgement of the nature of the contents of the book. I think the book still has value as a first-hand account, perhaps most of all because it demonstrates what the settler mindset was like at the time. There’s no sugar coating or downplaying here - you can read for yourself how hideously racist settlers were towards the original inhabitants of the land. It’s easier to understand, reading this, how things like residential schools, exploitative treaties, and various other injustices came to pass.
The back cover of the book notes that Ingstad “provides a remarkable body of information about Native medicine” - this is misleading; the "body of information" in this case is less than a few pages and barely scratches the surface of the subject.
It is not entirely clear from the text, but Ingstad appears to witness the effects of the Spanish Flu pandemic on the indigenous population - the timing and description of the illness seem to line up. Difficult to say, but interesting if this is the case.
Reading it now, it is particularly notable how normal it was at the time for white people to be unabashedly and hideously racist towards Indigenous people. From cover to cover, the book is chock full of racial slurs, and appalling passages recounting Ingstad’s various thoughts and opinions on Indigenous people, including a whole chapter in which he recounts his horror at the suggestion that he might be considered to marry one of the women in the group he’s traveling with, which he abandons shortly thereafter to avoid the situation. (It’s worth noting that Ingstad’s horror is not at being forced into marriage, per se, but at the idea that the marriage would be to an indigenous woman specifically, a phenomenon which is bestowed with its own specific racial slur).
It’s amazing this book is in print to this day by a university press, no less, without some form of caveat or acknowledgement of the nature of the contents of the book. I think the book still has value as a first-hand account, perhaps most of all because it demonstrates what the settler mindset was like at the time. There’s no sugar coating or downplaying here - you can read for yourself how hideously racist settlers were towards the original inhabitants of the land. It’s easier to understand, reading this, how things like residential schools, exploitative treaties, and various other injustices came to pass.
The back cover of the book notes that Ingstad “provides a remarkable body of information about Native medicine” - this is misleading; the "body of information" in this case is less than a few pages and barely scratches the surface of the subject.
It is not entirely clear from the text, but Ingstad appears to witness the effects of the Spanish Flu pandemic on the indigenous population - the timing and description of the illness seem to line up. Difficult to say, but interesting if this is the case.
Displaying 1 - 30 of 37 reviews