I denne satiriske og burleske romanen fortelles historien om Tomas Myrbråten - småbrukersønnen fra enkle kår som reiser til hovedstaden og blir intellektuell. Her filosoferer han mye over hva det vil si å være et sant åndsmenneske, i pakt med naturens betingelser. Samtidig får han et større oppdrag av Kulturdepartementet: å utarbeide en betenkning over våre kulturminner. Hovedpersonen kommer ikke særlig heldig ut av denne situasjonen.
Thure Erik Lund (født 1959) debuterte i 1992 med "Tanger", som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Hans neste bok, "Leiegården" (1994), ble norsk vinner i den skandinaviske konkurransen om beste samtidsroman. Senere bøker har befestet Lunds posisjon som en av vår samtids mest løfterike og nyskapende forfattere. "Grøftetildragelsesmysteriet" (1999), den første boken om Thomas Myrbråten, innbrakte forfatteren den høythengende Sult-prisen. Romanen "Compromateria" (2002) la nye alen til forfatterens vekst og viste at han kan skrive suveren samfunns- og kulturkritisk fabelprosa. Også "Elvestengfolket" (2003) ble mottatt med fantastiske anmeldelser, og fjerde og avsluttende bok i denne romansyklusen, "Uranophilia" ble belønnet med Natt&Dags Osloprisen 2005 for Årets bok og Kritikerprisen 2005. I 2006 kom han med romanen "Inn". "Straahlbox" (2010) er hans hittil siste roman, og den ble nominert til Brageprisen. Thure Erik Lund har også utgitt essaysamlingene "Om naturen" (2000), "Forgreininger" (2003), "Språk og natur" (2005) og "Om de nye norske byene og andre essays" (2006). I 2009 er han blitt tildelt Doblougprisen og Aschehougprisen.
"Hell, all these dialects. The spongy grammar. The hapax legomena." --says dude just beginning to scratch together a possible German=trans
"You wouldn’t have read him, there’s a Norwegian writer, Thure Erik Lund, he’s the greatest prose writer in my generation. He’s ten years older than me. He’s very wild. His novels start in one place and end up somewhere completely different. His dream novel, he told me, was a novel that starts here and ends up in Chinese, and the readers should have learned Chinese by the time they got to the end. He’s untranslatable. In one of his books, there’s no people in it, it’s completely empty, but it still works, it’s just great. In Norway, Lund was the only expansive writer I knew of." --KOK
"It is a bit ironic that such an overhyped author, whose books have been translated into numerous languages, should be the one to break the news to the English-speaking world about the existence of Thure Erik Lund, his complete opposite: obscure, untranslated into any other language, linguistically challenging (“untranslatable” says Knausgaard), not easily marketable. But we should be grateful for the successful author of My Struggle – now we at least know what we are missing." --The Untranslated
"...the second novel in the tetralogy, is the wildest. It is a science fiction allegory that stretches the limits of imagination and language alike, notorious among the Norwegian readership for its hundreds of neologisms." --ditto
"What else should I compare Lund with [...]: Homer’s adventures, Dante, Rabelais, Thomas More, Baroque travel allegories, Swift, Holberg and (a far stronger resemblance) Hieronymus Bosch, Mary Shelley, HG Wells, Egil Rasmussen, the 20th century dystopia, surrealism, gonzo, sci-fi literature that the reviewer barely knows, Blade Runner, Independence Day, Matrix, Alien, X-Files, but perhaps just as much the revelation traditions, [..] John’s Apocalypse, the Spanish Renaissance mystics and other visionary poetry." --Arve Kleiva
At any rate. Doesn't sound like it'll float in the US Readership. Tómas Jónsson, Bestseller is not the kind of thing that makes a splash in the US either ; every possible complaint against all these kinds of books is like this enormous cultural fantasy that modernism had never happened so* ; like the Rump=movement of today, this seething desire that Modernism had never happened. [response :: the correct way is to go through it]
* The odd exceptionalizing ("but I reeeeally liked Ulysses") is just very odd.
Dette er ikke et enkelt verk å vurdere, og jeg vil mene jeg langt i fra har skjønt alt eller fått grep om alle de språklige finurlighetene Lund har benyttet seg av. Likevel: dette var en opplevelse mer enn en fryd å lese, og jeg kan ikke annet enn å gi et verk som både vekket gode og dårlige følelser, intellektuell nysgjerrighet, ideologisk irritasjon, mye latter og hoderisting og som stadig fikk meg til å føle meg overveldet og overrasket noe annet enn full pott. Det jeg skriver her er ikke en analyse eller noen vitenskapelig holdbar forklaring, men mer min opplevelse av romanen.
Romanen minner meg stilmessig om Fyr og Flamme av Fløgstad eller James Joyce. Lund er en språklig mester. Språket er ikke bare der for å formidle en handling eller resonnementet, men både forsterker og slår dem ihjel til tider. Språket både fungerer som en understreking av bokens stadig skiftende tematikk og stemninger, men ofte kan "høy" tematikk formidles i form av brei dialekt, slang og scener med avføring og andre ekle ting, noen ganger formidles det dagligdagse i høyst poetiske former.
Jeg mener det er åpenbart det er en idéroman. Lund har både et litterært prosjekt og et filosofisk-ideologisk prosjekt. I sammenheng med det jeg nevnte om språket over, blir språket ofte filosofiske og ideologiske utsagn i seg selv. Det er i det hele tatt en vanvittig språklig lek der form og innhold tidvis slår hverandre ihjel, andre ganger er de i harmoni, men akkurat i det du tror du får grep om hva romanen vil si, går den over i noe radikalt annet både språklig, tematisk og stemningsmessig. Det går fra latter til drap og fra lykkelig kjærlighet til regelrett overgrep. Det er ikke alltid lett å vite når noe menes bokstavelig og når noe er ment billedlig, muligens er det begge deler - og dette er nok hele poenget. Jeg synes det funker eksemplarisk.
Teksten er til en hver tid selvbevisst. Noen ganger er det som om teksten tar over forfatteren, andre ganger er det som om forfatteren/romanpersonen ikke kan si det han vil, og dermed sier for lite eller for mye, men med det får sagt det han vil si. Forholdet mellom romanperson og forfatteren er et stort spørsmålstegn, akkurat som de realistiske og magiskrealistiske/fantastiske/overnaturlige trekkene i romanen aldri blir helt det ene eller det andre.
Den mest sentrale tematikken er åpenbart natur og menneskets forhold til den i vår høyteknologiske, antropocene tid. Uten at jeg skal si så mye mer nå, for det føler jeg ikke at jeg har kompetanse nok til for øyeblikket. Denne blir en del av mitt masterprosjekt om naturbegrepet og nyere økofilosofi, hvor jeg skal ta utgangspunkt i gården og synet på bonden som den ideelle blandingen av natur og kultur, iallefall i mye av skjønnlitteraturen. Jeg ser Grødtetildragelsesmysteriet som åpenbart relevant i en slik lesning og med en slik tematikk. Les i vei!
En roman om det nedrige og vidløftige åndslivet til Tomas Myrbråten i ditto nedrig og vidløftig språkdrakt.
Jeg er nok ikke rett person til å si noe smart om de mer filosofiske åndsmenneskepassasjene, da de nok gikk litt over hodet på meg. Tomas Myrbråtens landlige eskapader, derimot, beskrevet på et nærmest taktilt skittenintellektuelt vis, er ulikt all annen norsk skjønnlitteratur jeg har lest:
«(…) da jeg speilte meg i en av disse gjørmete vannpyttene ute i myra og bare så et krøtent tryne nedgrodd av rask og talle.»
Man har da lest. Blant annet denne romanen med den forferdelige tittelen. Det kan være en slags trøst at innholdet er like forferdelig, hvis ikke verre. Dette er møl. Jeg gir blaffen i om han genierklæres i tabloidene og andre steder. Her slår den ene setningen den andre ihjel, og det er umulig å få tak på substansen. Jeg mistenker at det ikke finnes noen. Mulig jeg er for dum til å skjønne hva han prøver å si, men for min del var dette fullstendig bortkastet.
Voldsomme vekslinger og utlegninger som krysser ustanselig mellom refsing, ransakelse, ravende villfarelser, hysterisk sarkasme, rødglødende prekener, bunnløs ironi, papirtynne verdensanskuelser og hjelpeløs søken etter svar på spørsmål som aldri stilles. Til tider absolutt genialt, til tider ulidelig messende og monotont. Det eneste dette verket aldri er er konvensjonelt og forutsigelig. Det virker åpenbart at mye av dette, om ikke alt, er skrevet i rus av en eller annen sort. Og å lese det overfører en like påtagelig rus, sikkert av en annen sort. Det er vanskelig å forstå hva forfatteren prøver å si. Men mer sannsynlig er det at han prøver å tie uten å klare det, men i stedet snakker ordene så i stykker at man til slutt tråkker gjennom språkplankene og faller ned i mørk, megetsigende stillhet.
Originial, skarp samfunnskritikk og sær humor. Denne romanen, om det kan kalles en roman, inneholder tre veldig ulike deler. Første del heter Åndsmenneske og er et langt og omstendelig, men veldig humoristisk essay. Det handler om et åndsmenneske som jobber med kulturminner. Det er altså en kulturbyråkrat som skal skrive en avhandling, eller noe han kaller «betenkninger» til kulturministeren. Språket er oppstylta, stivt og kronglete boklige. Jeg-et kjører rundt i landet for å lære mer om kulturminner, museer og intervjuer og noterer. By og land er en stor kontrast. Hva er det norske? Han raljerer på en original måte over det nasjonale, over historien vår, hvordan vi tenker om oss sjøl og hvordan byråkrati, økonomi og det globale perspektivet er et paradoks. Deretter følger del 2 som heter Livet viser seg fram. Vi får høre om oppveksten og ungdomstida til Thomas Myrbråten. Språket er muntlig, dialekt fra bygder på indre Østland, med mye humor. Thomas vokser opp i en familie med en åndssvak bror, foreldre som nesten ikke snakker sammen (og som på den måten slipper å krangle så mye). Han er ensom, men intelligent. Som voksen forelsker han seg i Helene, som han forveksler med den tidligere kulturministeren (som han har fornærma på en veldig ufin måte). Han er tilbake i bygda der han kommer fra. Det er her grøftene kommer inn. Når tiltakslysten avtar, står en mengde grøfter igjen og minner ham om alt som er ufullført. Dette irriterer Helene veldig. Del 3 heter Skoggangsmann og foregår i skogen. Thomas har resignert, etter å ha blitt avvist av Helene, og går gradvis over til å bli en slags dyr. Skildringene av han i skogen er på samme måte gripende, sår og komisk. Boka beveger seg altså fra byråkratiske labyrinter av høytsvevende, underfundige refleksjoner via en historie om en noe spesiell oppvekst, til et vanskelig kjærlighetsforhold som fører hovedpersonen ut i naturen, hvor han etter hvert går i ett med den. Boka er fra 1999. Den digitale verden så veldig annerledes ut da, men boka har med mange formuleringer som må være som frampek på situasjoner vi har i dag. Skjønner du ikke hva jeg mener? Les boka og finn det ut.
Pretty original book giving some insight into a crazy mind without getting stupid or absurd. Lund has done well here technically, the problem is the whole project is a bit pointless. Still this work is inspiration enough for me to read another book by the author at some other time.
Det tok litt tid før jeg fikk en leseflyt med den skrivestilen forfatteren har gått for. Derimot ble det nevnt mye interessant om det moderne samfunn og sånn mikro-plotmessig var det mange overraskende vendinger. Sistnevnte liker jeg jo godt; alt i alt en fin bok, men treffer nok mer blink hos andre lesere enn meg.
Läst i original. För att lära mig lite norska. Rätt lättläst; dock ca 10% av meningar gick över min förståelse.
Den har en viss addiktiv aspekt; svår att sluta läsa när man kommit igång; den liksom vandrar vidare vidare, släpper en inte. Drar med en i nästa tankespår, i nästa handling; och man undrar vart leder detta någonstans? Vad är målet med boken?
Smärtsamt att säga; men jag vet inte om denna boken faktiskt har några originella tankar? Det är en bok som lite "ger upp" ? Den inser att det inte finns så mycket att säga. Vid vissa tillfällen försöker den vara ren filosofi eller debattartikel -- men går det ihop? Inte riktigt. Argumentet är inte så solida som man kan hoppas. Det är mycket repetition. Så detta är anledning till att detta är fiktion ------ Thure Erik Lund är här för att presentera en KARAKTÄR -- en fiktionell verklighet -- en människa utanför det normala; som också är lite reaktionär (som man är nuförtiden), lite galen; överallt, förvirrad, hoppande i tankegånger fram och tillbaka. Men man blir lite besviken ibland att han inte kan tänka MER; att tankarna inte når längre; man skulle vilja bli riktigt övertygad av honom. Men nej.
Finns några riktigt bra delar dock; argumentet blir då fiktionen, eller del av den; i hur handlingen utspelar sig -- alltså; det finns mycket EMOTIONELLT övertygande sekvenser -- SPECIELLT början; med kulturminnen etc... Resonerade med det där teknokapitalistiska turist synvinkeln -- och att Norge inte har någon kultur, den enda kulturen är Pengar. etc etc etc .. .. Många har redan diskuterat detta, och leder det någon vart? Inte riktigt, huvudpersonen är väl mest typ deprimerad över sig själv och omvärlden; han har inget att göra. Så han gifter sig och flyttar ut i skogen som Thoreau. Är detta lyckat? Det började kännas väldigt meningslöst vid någon punkt -- som om man bara läste ren nihilistisk deppresion manifesterat som tangentiella tankar om oviktigheter. Mycket har sagts förut redan.
Språket: jag gillade det; rätt vulgärt; vanliga ord, mycket upprepning för effekt etc.. Inte någon speciellt vacker stil eller innovationer på den fronten direkt. Det är skrivet med pathos ändå; från hjärtat. En bra blandning av korta och långa meningar. Ibland blev man ändå fäst vid denna mannens sinne; något sorts medlidande blev etablerat. Fsat han försöker vara så mycket olika saker -- och misslyckas mestadels? Bristande uppfinning helt enkelt.
Även om detta handlar om en "åndsmenneske" tyckte jag boken saknade "ande". Den är djupt nihilistisk? Den bara går djupare in i förvirring och galenskap; utan hopp om förbättring eller förståelse av sig själv. Det är en blind som simmar i mitten av havet och tror att han kommer någonvart. Det går ej bra. Skulle hellre läsa något mer upplyftande; ELLER något mer sorgligt fast på ett intelligent sätt; t.ex. Kierkegaard. Ett problem boken har är att den ALDRIG KAN FÖRKLARA TILLRÄCKLIGT I JUST VARFÖR SAKER ÄR SOM DE ÄR? Han säger att han är ledsen etc... hatar världen etc... men han kan aldrig förklara varför. Det är bara tomma adjektiv utan substans ofta -- men en bra författare måste kunna göra sina karaktärer övertygande!! Låta de bli levande varelser. Men Tomas Olsen Myrbråten känns som en skapelse; något oriktigt. Eftersom vi inte vet vad beskrivningsadjektiven betyder -- det sägs men visas ej; förklaras ej.
Eftersom den saknar den högre nivån av filosofi och vishet och förståelse för sitt eget tillstånd av emotionell tomhet och ledsenhet; så ger den mindre värde till läsaren -- så det är bättre att gå någon annanstans för litteratur tyvärr. Ändå kul bok: 3/5 definitivt.
This entire review has been hidden because of spoilers.
«Etter å ha skrevet ned innledningen i den aller tyngste og leserutsilende form, med en slags død ugjennomtrengelighet (…)»
Uten tvil en krevende bok i starten, men hittil det morsomste og noe av det mest originale jeg har lest.
Det tyngste språket går liksom opp som matte, og hovedpersonen er så fantastisk stusselig at man klarer å le seg hele veien gjennom den hyperabstrakte eksistensialismen og det grusomme.
10/10. Klarer man seg gjennom første del er resten ren fornøyelse.