For første gang får vi hele historien om Erling Lorentzen.
Navnet Erling Lorentzen er nok kjent for de fleste nordmenn. For den eldre generasjonen er han den ranke gentlemannen fra 50-tallsukebladene – krigshelten, bestevennen til Kjakan, som giftet seg med prinsessen og tok henne med til et tropisk paradis. For den yngre er han rikingen fra tabloidpressen – forretningsmagnaten som havnet i konflikter med urfolk og miljøforkjempere i Brazil. Men fortellingen om Erling Lorentzen har langt flere fasetter enn som så.
Fra hans farfar satte seil over Atlanteren for å bygge forretninger i Latin-Amerika på 1800-tallet, til hans far som var leder av rederaliansen Nortraship under krigen, til Erling som meldte seg til innsats som tenåring i den norske motstandsbevegelsen – det går en rød tråd gjennom familien Lorentzens virke. Det handler om å gi alt for det man tror på, om å se muligheter der andre ikke ser dem, og om aldri å gå på akkord med egne prinsipper.
Jeg leser ikke ofte biografier, men denne var interessant. For et liv han hadde, Erling Lorentzen, aktiv til det siste. Motstandsmann (kaptein i Linge-kompaniet), prinsesse-gemal, skipsreder og gründer av Aracruz, verdens største cellulosefabrikk. Det var dette siste, Aracruz og konfliktene med urfolk og miljøbevegelse, som var min opprinnelige motivasjon for å lese boka. Men historien om de mange forretningsvurderingene og navigasjonen Lorentzen gjorde i brasiliansk elite (politikk og business) var også interessant. Personlig har jeg ingen forståelse for hvordan han aksepterte å innrette seg i Brasil 30-årige diktatur, og boka fremstår litt for positiv til hans holdninger og handlinger. For eksempel er påstanden om at naturvernere ikke vil at utvikling og miljø bør gå hånd i hånd ganske feil. Men som miljøverner har jeg nok godt av å lese en slik biografi. Forretningsmannen Lorentzen var riktignok opptatt av profitt, men fremstår som et menneske med ambisjoner utover det økonomisk suksess. Under hans ledelse bidro Aracruz ikke bare til plantasjedrift av eukalyptustrær. Lorentzen var tidlig ute med å bidra til lokalsamfunn utover å skape arbeidsplasser og han var sannsynligvis ekte opptatt av miljø. Det overrasket meg å lære at treplantasjene eid av Aracruz var gjenplanting av allerede avskogede områder, men enda mer hvor mye naturskog som ble plantet og bevart, som mosaikk innimellom eukalyptusen. Da Lorentzen solgte Aracruz i 2007, bestod 40% av selskapets eiendommer av naturskog.