What do you think?
Rate this book
Forms of Living
Being Brains: Making the Cerebral Subject
Being Brains offers a critical exploration of one of the most influential and pervasive contemporary beliefs: "We are our brains." Starting in the "Decade of the Brain" of the 1990s, "neurocentrism" became widespread in most Western and many non-Western societies. Formidable advances, especially in neuroimaging, have bolstered this "neurocentrism" in the eyes of the public and political authorities, helping to justify increased funding for the brain sciences.
The human sciences have also taken the "neural turn," and subspecialties in fields such as anthropology, aesthetics, education, history, law, sociology, and theology have grown and professionalized at record speed. At the same time, the development of dubious but successful commercial enterprises such as "neuromarketing and "neurobics" have emerged to take advantage of the heightened sensitivity to all things neuro. Skeptics have only recently begun to react to the hype, invoking warnings of neuromythology, neurotrash, neuromania, and neuromadness.
While this neurocentric view of human subjectivity is neither hegemonic nor monolithic, it embodies a powerful ideology that is at the heart of some of today's most important philosophical, ethical, scientific, and political debates. Being Brains critically explores the internal logic of such ideology, its genealogy, and its main contemporary incarnations.
The human sciences have also taken the "neural turn," and subspecialties in fields such as anthropology, aesthetics, education, history, law, sociology, and theology have grown and professionalized at record speed. At the same time, the development of dubious but successful commercial enterprises such as "neuromarketing and "neurobics" have emerged to take advantage of the heightened sensitivity to all things neuro. Skeptics have only recently begun to react to the hype, invoking warnings of neuromythology, neurotrash, neuromania, and neuromadness.
While this neurocentric view of human subjectivity is neither hegemonic nor monolithic, it embodies a powerful ideology that is at the heart of some of today's most important philosophical, ethical, scientific, and political debates. Being Brains critically explores the internal logic of such ideology, its genealogy, and its main contemporary incarnations.
304 pages, Hardcover
Published July 3, 2017
14 people are currently reading
149 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 6 of 6 reviews
July 26, 2023
A well-written and accessible review of neurocentrism, a brain-based conception of the human which the authors argue emerged in the 17th century. Placing what they call the "cerebral subject" in socio-historic context, they point out that much of the neuro lingo, neuro marketing, and even neuro identities we so take for granted are based on belief more so than on valid scientific data. This includes the "chemical imbalance" theory of mental illness (now largely refuted) and the view of autism as a neuro identity despite researchers' inability to find its "neurological address." The last chapter offers interesting readings of brain narratives in literature and film. I found it an enjoyable read, not too steeped in jargon (as neuro vocabulary is something they critique). Less about disproving reductionism, more about tracing its roots and highlighting its excesses.
March 12, 2024
Overgeneralisering av funn i hjerneforskining har lenge irritert meg.
Det er noe med setninger som "Meditasjon forandrer hjernen" som jeg i flere år har funnet svært provoserende.
Jeg har forsøkt å formulere akkurat hva det er som provoserer, som regel kun for meg selv, men noen av tankene mine er formulert i denne anmeldelsen: klikk her for min anmeldelse av "wonderworks".
Jeg har likevel aldri helt følt at jeg har klart å komme helt til buns i denne frustrasjonen. Senere leste jeg DENNE artikkelen i morgenbladet: en diskusjon rundt bruken av hjernen og hjerneforskning i selvhjelpslitteratur. Artikkelen førte meg videre til et essay ved navn "Nevrokulturell imperialisme" av hjerneforskeren Per Brodal. Utgangspunktet til essayet var boken "Being Brains" av Fernando Vidal og Francisco Ortega, som jeg bestilte umiddelbart etter essayet var ferdiglest.
Boken tar for seg det Vidal & Ortega benevner som "et cerebrale selvet", et syn som kan oppsummeres enkelt gjennom setningen "vi er hjernene våre". Den er delt inn i 4 kapitler som står godt som individuelle, grundige essay om fenomenet, utforsket fra ulike vinkler.
Kapittel 1 tar for seg hvordan det cerebrale selvet har oppstått, her er hovedbudskapet:
[...] [T]he cerebral subject as an anthropological figure is not attributable to the contemporary prominence of the brain, nor is it anything "natural", but exactly the other wat around: the cerebral subject was enabled by an early modern reconceptualization of personal identity, independently of any naturalistic knowledge of the brain. (s.21)
Med andre ord kan vi si at det ikke ikke var fremskritt i forskningen som førte til det cerebrale selvet, men at det har oppstått uavhengig av forskningen i en vestlig kulturell-filosofisk forståelse av personlig identitet. Hvilken forskning og funnene fra denne forskningen ble så fortolket basert på antakelsene som set cerebrale selvet består av.
--
Kapittel 2 tar for seg tendensen at nevrovitenskaplige metoder blir brukt til å besvare forskningsspørsmål utenfor nevrovitenskapen, eller at det blir dannet nevrovitenskaplige underdisipliner (for eksempel nevro-anthropoligi eller nevro-estetikk). Sistnevnte kaller Vidal & Ortega for "neuroX", hvor tanken er at "x-en" kan erstattes av hvilken som helst faglige disiplin.
nevroX disiplinene er naturligvis like ulike som tallrike, men de ser ut til å dele noen fellestrekk:
1. Grunnantakelsen: sinnet er hva hjernen gjør.
vi kan med andre ord forstå sinnet gjennom å forstå hjernen.
2. Målet: vi må avdekke nevrobiologiske "foundations" eller "substrates"
Med andre ord er det viktig å finne ut hvordan "alt" (kjærlighet, vennskap, ondskap, avhengighet osv.) ser ut inne i hjernen
3. Metoden: hjerneavbildning
Da spesielt fMRI, men også feks EEG.
4. Produktet: Nevrale korrelater
med andre ord gjelder dette systematiske forskjeller i hjerneaktivitet målt gjennom fMRI og EEG.
5. mystifisering av resultatene og 6. et begjær for kausalitet
Dette fører til at den virkelige meningen og betydningen til de nevrale korrelatene blir tåkelagt og tolket som kausale årsaker til fenomenet.
7. dette fører en diskrepans mellom metoden og målet til forskningen, samt tolkningen av resultatene
8. funnene har en iboende meningsløshet og klarer ikke svare på det enkle spørsmålet: ja... men hva så?
9. dette fører til en selvutslettende logikk hvor nevroX-disiplinene klarer å unngå å svare på spørsmålene de prøver å besvare
Og ender dermed med å konseptuelt utslette det de ønsker å belyse.
Dfor eksempel, den forskningen Angus presenterer i "wonderworks" på nevrologiske korrelater til litteratur ender opp med å hverken si noe om oss, hjernen, eller litteratur.
10. Samtidig viser de til en påstått objektivitet
siden de nevrologiske substratene er noe de kan vise til - "se på dette fMRI bildet".
11. Den påståtte "objektiviteten" fører til at nevro-funn blir satt øverst i et epistemisk evidenshierarki . Et nevrofunn er antatt å være et mer pålitelig og viktigere funn enn andre.
12. Dette blir til en implisitt neglekt av humaniora og andre forskningsdisipliner
13. På tross av dette fremstår nevroX som en frelser: nevrologiske funn, eller muligheten for å studere humanistiske fag nevrologisk, blir presentert som "redningen".
Vi kan ta "meditasjon er hjelpsomt fordi det forandrer hjernen" som eksempel, eller forskningen Angus fletcher presenterer i "wonderworks" - "illiaden er en god historie fordi den slipper løs dopamin i hjernen vår".
Her blir hjerneavbildning benyttet for å lære mer om litteratur eller meditasjon. Funnene blir deretter brukt som et argument for at literaturen og meditasjon "virker". Problemet er at denne konklusjonen aldri vil kunne trekkes fra forskningen - hjerneavbildning er kort fortalt et veldig grovt verktøy, statistikken som blir brukt til å fortolke resultatene kan lett manipuleres, samtidig som målesituasjonen i seg selv er svært kunstig.
Funnene klarer heller ikke svare på "ja...men hva så?"- spørsmålet.
meditasjon forandrer hjernen. ja... men hva så? Det frigjøres dopamin i synapsene når vi leser Illiaden. ja.... men hva så? Hjernen forandrer seg hele tiden, også når vi snakker med andre, leser, ser på tv. Dopamin blir frigjort når vi spiser.
Det hele ender opp med å bli et dårlig argument for at meditasjon eller literatur er viktig, og vi har ikke lært noen ting av hva literatur eller meditasjon er, som i utgangspunktet var forskningens mål. Det forskningen derimot har klart, er å redusere disse fenomenene til små meningsløse setninger. Reduksjonismen har strippet disse to fenomenene for all den rikdommen som gjør dem interessante å forske på i utgangspuntket. I tillegg blir denne "ødeleggelsen" brukt som argument for at vi må forske mer på fenomenene - noe som gjør ødeleggelsen selvforsterkende.
--
kapittel 3 handler om nevrologiseringen av mennesklig smerte og psykiske lidelser.
Stort sett handler dette kapittelet om de brutte løftene som nevroperspektivet har hatt i denne sammenhengen. Kort sagt kan man si at et nevrobiologisk perspektiv ikke har ført til mer effektiv behandling av psykiske lidelser. Psykisk smerte og psykiske lidelser ser ut til å best forståes på et kognitivt analysenivå, som også må forståes i den sosiale og kulturelle konteksten hvor det oppstår.
andre del i kapittel 3 tar for seg "Neurodiversity" bevegelsen, en bevegelse som understreker at utfordringer som har fått merkelappene "ADHD" og "Autismespekterlidelse" eller "Asperger syndrom" kun er normalvariasjoner av ordinær hjernefunksjon. Her beskrives hvordan Hjernen kan bli en del av identiteten vår, og hvilke paradokser som oppstår når dette skjer. Vidal & Ortega sin diskusjon av dette er grundig og interessant, men for omfattende til å oppsummere her. Jeg kan oppsummere den med et annet analogt eksempel som ikke blir diskutert i boka i det hele tatt.
svært nylig ble det funnet strukturelle hjerneforskjeller mellom menn og kvinner ved hjelp av kunstig intelligens. I diskusjon av funnenemed kolleger (stipendiater i medisin, helsevitenskap og hjerneforskning), ble dette spørsmålet stilt "lurer på om transpersoner vil bli kategorisert som menn eller kvinner av KI-programmet brukt i studien?". Dette er et interessant forskningsspørsmål. Kanskje en transkvinne (født biologisk mann) vil ha en "kvinnelig" hjerne? Dette vil kunne argumentere for transpersoners rettigheter og kanskje føre til mindre transfobi. Jeg er derimot uenig.
For tenk hvis funnet er det motsatte? Kollegaen min tenker naturligvis ikke at dette ville avskrive transpersoners vansker og eller opplevelser. De tenkte heller motsatt, at dette har potensialet til å legimisere dem. Det eneste problemet er at dette indirekte sier at transpersoners egne opplevelser og ytringer ikke er nok. Vi burde kunne ta ytringene deres på alvor uavhengig av hjernefunnene. Selv om funnene vil kunne ha legimisert akkurat denne gruppens opplevelser, vil denne veien til legimisering på sikt indirekte svekke vekten vi tillegger de faktiske ytringene til neste gruppe som blir satt i fMRI-maskinen. Vi kan ikke være avhengig av funn fra hjerneforskningen for å kunne sørge for at rettighetene til ulike grupper er i behold.
vi kan også si at funnene i artikkelen linket til over og de potensielle funnene hypotetisert frem her sliter med å svare på spørsmålet "ja.... men hva så?".
--
Siste del i boken handler om hvordan hjernen blir fremstilt i litteratur og film:
The last contexts we shall deal with here, literature and film, display such distinctive features and functions as through a magnifying glass. Precisely because they are intrinsically independent from issues of factuality and validity, they can do so in radical form, putting at center stage the dilemmas of the cerebral subject, using them as their most substantive raw material, and performing them without trying to settle them. (s.188)
Nettopp fordi kulturelle produkter ikke har den samme forpliktelsen til sannheten som forskningen, setter det dem i en unik posisjon til å skildre tvetydigheter og motsigelsene til stede i det cerebrale subjektet.
Her kommer Vidal & Ortega med mange eksempler på filmer hvor hovedkarakteren(e) sine hjerner bytter kropp. Den nye kroppen får personligheten til personen som hjernen tilhørte. Men, å få en ny kropp er ikke bare bare. En hvit mann som får en svart kropp kan ikke bare fortsette med sitt eget liv. Heller ikke en gammel person i en ung kropp.
Kapittelet får meg til å tenke på Freaky friday, hvor en mor og en datter bytter kropp. Her er det ikke eksplisitt hjernene som byttes, men budskapet er på mange måter det samme. Selv om de nå er samme personen i en annen kropp, er det umulig å fortsette sitt tidligere liv. Kroppen er uløselig knyttet til omgivelsene og den sosiale konteksen personen forholder seg til, og det er meningsløst å se på en person som noe totalt uavhengig av disse.
Freaky friday avsluttes på samme måte som mange av filmene skildret i "Being Brains". Over tid oppstår det en syntese: Ved å ha levd i en eldre kropp blir datteren mer ansvarlig, og gjennom å leve i en yngre kropp blir moren mer ungdommelig.
Disse filmene forteller dermed at vi både er hjernen vår og ikke det. Premisset for filmenes handling er at vi er hjernene våre, hvis ikke hadde kroppsbyttene vært umulige. Problemene som oppstår i løpet av filmen derimot, forteller oss at vi er mer enn hjernene våre.
---
Vidal & Ortega gjør gjennom boken en svært grunndig analyse av det cerebrale selvet. Det jeg derimot savner er flere synspunker rundt hvordan vi skal inkludere hjernen i vår søken etter en forståelse av oss selv. De beskriver og diagnostiserer, men det stanser der. Første steg mot forandrin er alltid en god analysee av problemet, og en god prblemsanalyse burde aldri avskrives bare fordi det ikke samtidig presenteres en løsning. Men, noe jeg synes mangler er erkjennelsen at selv om den menneskelige opplevelse ikke er nevrologisk har den et helt klart nevrologisk aspekt ved seg. Natuligvis er vi ikke hjernene våre, men hjernene våre er likevel en viktig del av oss.
Det er noe med setninger som "Meditasjon forandrer hjernen" som jeg i flere år har funnet svært provoserende.
Jeg har forsøkt å formulere akkurat hva det er som provoserer, som regel kun for meg selv, men noen av tankene mine er formulert i denne anmeldelsen: klikk her for min anmeldelse av "wonderworks".
Jeg har likevel aldri helt følt at jeg har klart å komme helt til buns i denne frustrasjonen. Senere leste jeg DENNE artikkelen i morgenbladet: en diskusjon rundt bruken av hjernen og hjerneforskning i selvhjelpslitteratur. Artikkelen førte meg videre til et essay ved navn "Nevrokulturell imperialisme" av hjerneforskeren Per Brodal. Utgangspunktet til essayet var boken "Being Brains" av Fernando Vidal og Francisco Ortega, som jeg bestilte umiddelbart etter essayet var ferdiglest.
Boken tar for seg det Vidal & Ortega benevner som "et cerebrale selvet", et syn som kan oppsummeres enkelt gjennom setningen "vi er hjernene våre". Den er delt inn i 4 kapitler som står godt som individuelle, grundige essay om fenomenet, utforsket fra ulike vinkler.
Kapittel 1 tar for seg hvordan det cerebrale selvet har oppstått, her er hovedbudskapet:
[...] [T]he cerebral subject as an anthropological figure is not attributable to the contemporary prominence of the brain, nor is it anything "natural", but exactly the other wat around: the cerebral subject was enabled by an early modern reconceptualization of personal identity, independently of any naturalistic knowledge of the brain. (s.21)
Med andre ord kan vi si at det ikke ikke var fremskritt i forskningen som førte til det cerebrale selvet, men at det har oppstått uavhengig av forskningen i en vestlig kulturell-filosofisk forståelse av personlig identitet. Hvilken forskning og funnene fra denne forskningen ble så fortolket basert på antakelsene som set cerebrale selvet består av.
--
Kapittel 2 tar for seg tendensen at nevrovitenskaplige metoder blir brukt til å besvare forskningsspørsmål utenfor nevrovitenskapen, eller at det blir dannet nevrovitenskaplige underdisipliner (for eksempel nevro-anthropoligi eller nevro-estetikk). Sistnevnte kaller Vidal & Ortega for "neuroX", hvor tanken er at "x-en" kan erstattes av hvilken som helst faglige disiplin.
nevroX disiplinene er naturligvis like ulike som tallrike, men de ser ut til å dele noen fellestrekk:
1. Grunnantakelsen: sinnet er hva hjernen gjør.
vi kan med andre ord forstå sinnet gjennom å forstå hjernen.
2. Målet: vi må avdekke nevrobiologiske "foundations" eller "substrates"
Med andre ord er det viktig å finne ut hvordan "alt" (kjærlighet, vennskap, ondskap, avhengighet osv.) ser ut inne i hjernen
3. Metoden: hjerneavbildning
Da spesielt fMRI, men også feks EEG.
4. Produktet: Nevrale korrelater
med andre ord gjelder dette systematiske forskjeller i hjerneaktivitet målt gjennom fMRI og EEG.
5. mystifisering av resultatene og 6. et begjær for kausalitet
Dette fører til at den virkelige meningen og betydningen til de nevrale korrelatene blir tåkelagt og tolket som kausale årsaker til fenomenet.
7. dette fører en diskrepans mellom metoden og målet til forskningen, samt tolkningen av resultatene
8. funnene har en iboende meningsløshet og klarer ikke svare på det enkle spørsmålet: ja... men hva så?
9. dette fører til en selvutslettende logikk hvor nevroX-disiplinene klarer å unngå å svare på spørsmålene de prøver å besvare
Og ender dermed med å konseptuelt utslette det de ønsker å belyse.
Dfor eksempel, den forskningen Angus presenterer i "wonderworks" på nevrologiske korrelater til litteratur ender opp med å hverken si noe om oss, hjernen, eller litteratur.
10. Samtidig viser de til en påstått objektivitet
siden de nevrologiske substratene er noe de kan vise til - "se på dette fMRI bildet".
11. Den påståtte "objektiviteten" fører til at nevro-funn blir satt øverst i et epistemisk evidenshierarki . Et nevrofunn er antatt å være et mer pålitelig og viktigere funn enn andre.
12. Dette blir til en implisitt neglekt av humaniora og andre forskningsdisipliner
13. På tross av dette fremstår nevroX som en frelser: nevrologiske funn, eller muligheten for å studere humanistiske fag nevrologisk, blir presentert som "redningen".
Vi kan ta "meditasjon er hjelpsomt fordi det forandrer hjernen" som eksempel, eller forskningen Angus fletcher presenterer i "wonderworks" - "illiaden er en god historie fordi den slipper løs dopamin i hjernen vår".
Her blir hjerneavbildning benyttet for å lære mer om litteratur eller meditasjon. Funnene blir deretter brukt som et argument for at literaturen og meditasjon "virker". Problemet er at denne konklusjonen aldri vil kunne trekkes fra forskningen - hjerneavbildning er kort fortalt et veldig grovt verktøy, statistikken som blir brukt til å fortolke resultatene kan lett manipuleres, samtidig som målesituasjonen i seg selv er svært kunstig.
Funnene klarer heller ikke svare på "ja...men hva så?"- spørsmålet.
meditasjon forandrer hjernen. ja... men hva så? Det frigjøres dopamin i synapsene når vi leser Illiaden. ja.... men hva så? Hjernen forandrer seg hele tiden, også når vi snakker med andre, leser, ser på tv. Dopamin blir frigjort når vi spiser.
Det hele ender opp med å bli et dårlig argument for at meditasjon eller literatur er viktig, og vi har ikke lært noen ting av hva literatur eller meditasjon er, som i utgangspunktet var forskningens mål. Det forskningen derimot har klart, er å redusere disse fenomenene til små meningsløse setninger. Reduksjonismen har strippet disse to fenomenene for all den rikdommen som gjør dem interessante å forske på i utgangspuntket. I tillegg blir denne "ødeleggelsen" brukt som argument for at vi må forske mer på fenomenene - noe som gjør ødeleggelsen selvforsterkende.
--
kapittel 3 handler om nevrologiseringen av mennesklig smerte og psykiske lidelser.
Stort sett handler dette kapittelet om de brutte løftene som nevroperspektivet har hatt i denne sammenhengen. Kort sagt kan man si at et nevrobiologisk perspektiv ikke har ført til mer effektiv behandling av psykiske lidelser. Psykisk smerte og psykiske lidelser ser ut til å best forståes på et kognitivt analysenivå, som også må forståes i den sosiale og kulturelle konteksten hvor det oppstår.
andre del i kapittel 3 tar for seg "Neurodiversity" bevegelsen, en bevegelse som understreker at utfordringer som har fått merkelappene "ADHD" og "Autismespekterlidelse" eller "Asperger syndrom" kun er normalvariasjoner av ordinær hjernefunksjon. Her beskrives hvordan Hjernen kan bli en del av identiteten vår, og hvilke paradokser som oppstår når dette skjer. Vidal & Ortega sin diskusjon av dette er grundig og interessant, men for omfattende til å oppsummere her. Jeg kan oppsummere den med et annet analogt eksempel som ikke blir diskutert i boka i det hele tatt.
svært nylig ble det funnet strukturelle hjerneforskjeller mellom menn og kvinner ved hjelp av kunstig intelligens. I diskusjon av funnenemed kolleger (stipendiater i medisin, helsevitenskap og hjerneforskning), ble dette spørsmålet stilt "lurer på om transpersoner vil bli kategorisert som menn eller kvinner av KI-programmet brukt i studien?". Dette er et interessant forskningsspørsmål. Kanskje en transkvinne (født biologisk mann) vil ha en "kvinnelig" hjerne? Dette vil kunne argumentere for transpersoners rettigheter og kanskje føre til mindre transfobi. Jeg er derimot uenig.
For tenk hvis funnet er det motsatte? Kollegaen min tenker naturligvis ikke at dette ville avskrive transpersoners vansker og eller opplevelser. De tenkte heller motsatt, at dette har potensialet til å legimisere dem. Det eneste problemet er at dette indirekte sier at transpersoners egne opplevelser og ytringer ikke er nok. Vi burde kunne ta ytringene deres på alvor uavhengig av hjernefunnene. Selv om funnene vil kunne ha legimisert akkurat denne gruppens opplevelser, vil denne veien til legimisering på sikt indirekte svekke vekten vi tillegger de faktiske ytringene til neste gruppe som blir satt i fMRI-maskinen. Vi kan ikke være avhengig av funn fra hjerneforskningen for å kunne sørge for at rettighetene til ulike grupper er i behold.
vi kan også si at funnene i artikkelen linket til over og de potensielle funnene hypotetisert frem her sliter med å svare på spørsmålet "ja.... men hva så?".
--
Siste del i boken handler om hvordan hjernen blir fremstilt i litteratur og film:
The last contexts we shall deal with here, literature and film, display such distinctive features and functions as through a magnifying glass. Precisely because they are intrinsically independent from issues of factuality and validity, they can do so in radical form, putting at center stage the dilemmas of the cerebral subject, using them as their most substantive raw material, and performing them without trying to settle them. (s.188)
Nettopp fordi kulturelle produkter ikke har den samme forpliktelsen til sannheten som forskningen, setter det dem i en unik posisjon til å skildre tvetydigheter og motsigelsene til stede i det cerebrale subjektet.
Her kommer Vidal & Ortega med mange eksempler på filmer hvor hovedkarakteren(e) sine hjerner bytter kropp. Den nye kroppen får personligheten til personen som hjernen tilhørte. Men, å få en ny kropp er ikke bare bare. En hvit mann som får en svart kropp kan ikke bare fortsette med sitt eget liv. Heller ikke en gammel person i en ung kropp.
Kapittelet får meg til å tenke på Freaky friday, hvor en mor og en datter bytter kropp. Her er det ikke eksplisitt hjernene som byttes, men budskapet er på mange måter det samme. Selv om de nå er samme personen i en annen kropp, er det umulig å fortsette sitt tidligere liv. Kroppen er uløselig knyttet til omgivelsene og den sosiale konteksen personen forholder seg til, og det er meningsløst å se på en person som noe totalt uavhengig av disse.
Freaky friday avsluttes på samme måte som mange av filmene skildret i "Being Brains". Over tid oppstår det en syntese: Ved å ha levd i en eldre kropp blir datteren mer ansvarlig, og gjennom å leve i en yngre kropp blir moren mer ungdommelig.
Disse filmene forteller dermed at vi både er hjernen vår og ikke det. Premisset for filmenes handling er at vi er hjernene våre, hvis ikke hadde kroppsbyttene vært umulige. Problemene som oppstår i løpet av filmen derimot, forteller oss at vi er mer enn hjernene våre.
---
Vidal & Ortega gjør gjennom boken en svært grunndig analyse av det cerebrale selvet. Det jeg derimot savner er flere synspunker rundt hvordan vi skal inkludere hjernen i vår søken etter en forståelse av oss selv. De beskriver og diagnostiserer, men det stanser der. Første steg mot forandrin er alltid en god analysee av problemet, og en god prblemsanalyse burde aldri avskrives bare fordi det ikke samtidig presenteres en løsning. Men, noe jeg synes mangler er erkjennelsen at selv om den menneskelige opplevelse ikke er nevrologisk har den et helt klart nevrologisk aspekt ved seg. Natuligvis er vi ikke hjernene våre, men hjernene våre er likevel en viktig del av oss.
December 23, 2020
I haven't finished the entire book. Actually, I've jumped some chapters and focused mainly in the Chapter 3, since it has a lot to do with my profession as a psychologist. But I would say that, at some point of this chapter, it starts to be very dense and at the edge of the conceptually uncomprehensive, even though it's major content is rich and heavily critic, easy to follow, casting some light in the "neuro" phenomena and biologist-oriented explanations at the mental health field. This difficulty of mine may have to do with the weak neuroscientific background from the undegraduate Brazilian course. Still, I want to start the final chapter, which speaks about the culture, literature, cinema and the neuro paradigm. Finally: a great reading and finding.
May 17, 2022
I purchased this book for my work after reading Vidal and Ortega's article, which basically covers chapter 1. The book, like the article, is fantastic. Probably not for the layperson.
Read
June 20, 2021A fascinating and incisive critique of neurocentrism across various disciplines
May 8, 2020
The book does exactly what it says: an investigation of the ideology of neurocentrism and its manifestations across various disciplines (e.g. self-help, anthropology, art, music). However, such an exploration is not new and has been pushed further by Raymond Tallis in Aping Mankind.
Displaying 1 - 6 of 6 reviews