פנסואה רַבְּלֶה (1483 או 1494-1553) – כומר, רופא ומשפטן. ובעיקר שתיין ומפליג בדמיונות משעשעים, הומניסט ורמפורמטור בכל עניין שבו נגע עטו – חי בימי פרנסואה הראשון ואנרי השני, מלכי צרפת. בסדרת יצירותיו, המובאת כאן לראשונה בשלמותה לפני הקורא העברי, העביר בתעוזה ובמקוריות שאין כמותן את מיטב חזונות העולם שגיבש הרנסנס האיטלקי בפרט והאירופי בכלל.
זיכרונות ילדותו באחוזת משפחתו לה-דווינייר ובעיירה שינוֹן שבמחוז טוּרֵן היו הבסיס שעליו הקים רבלה את הבניין האדיר, חובק העולם, של עלילות משפחת ענקים אדירי יצר החיים: מימות גרנגוּזיֶה הצעיר – "הרווה אהבה בתענוגים" "דש וזורה ברינה" עם אשתו גרגמלה "העלמה החטובה ויפת הקלסתר" – ועד למסע התבגרות מאוחר סמלי-אלגורי, בין איי "גנבים", "חנף" ו"פחוסאף", של נכדו השקול והמהורהר יותר פנטגרואל.
רבלה מבדר ללא הפסק בסטיות סיפוריות, באסוציאציות למדניות ולעגניות כאחת, בדיאלוגים נמרצים ותוקפניים ובשירים מוצפנים, במשחקי אותיות ומילים, בתיאורים אנטומיים מפורטים ובמפגני ידע גיאוגרפיים, תוך הפעלת שלל אמצעים – מן השגב עתיר השכנוע האידיאולוגי ועד להגחכה מרה. ביצירותיו הראשונות ( גרגנטואה הגדול, פנטגרואל מלך הצמאנים ) משולבים סיפורים ארוכים עם סיפורים תקציריים, המפנים בהדרגה מקום ( הספר השלישי ו הספר הרביעי ) לסצנות מלאות דרמטיות וחִיות.
מתרגם הספר, עידו בסוק , נקט גישה מיוחדת היאה ליצירה הכבירה, העומדת על סִפו של העולם המודרני וגם מעצבת אותו: הוא גייס שלל אמצעים, המתוארים בהקדמה, כדי להפוך את הטקסט הקלאסי למהנה ומעורר באופן ישיר ומיידי, ולו במחיר ויתור מסוים על נאמנות "ארכיאולוגית".
את בניין התלפיות הרבלזיאני משלימים שני מבואות על עולמו הספרותי והרוחני של גאון הספרות הצרפתית, וציוני דרך של האירועים בתקופתו.
French humanist François Rabelais wrote satirical attacks, most notably Pantagruel (1532) and Gargantua (1534), on medieval scholasticism and superstition.
People historically regarded this major Renaissance doctor of fantasy, satire, the grotesque, bawdy jokes, and songs. Considered of the great of world literature, he created modern Europe. He also published under the names Alcofribas Nasier and Séraphin Calobarsy.
François Rabelais était un des grand écrivains de la Renaissance française, médecin et humaniste. Il a toujours été considéré comme un écrivain de fantaisie, de satire, de grotesque et à la fois de blagues et de chansons de débauche. Rabelais est considéré comme l'un des grands écrivains de la littérature mondiale et parmi les créateurs de l'écriture européenne moderne. Il a également publié sous les noms Alcofribas Nasier et Séraphin Calobarsy.
Det er nesten utrolig at humoren i disse bøkene holder seg så godt som den gjør. For hver av Rabelais' eksentriske renessansismer, finnes minst én ordlek eller vittighet som kunne vært skrevet idag. Selvfølgelig skal man ikke kimse av hverken Erik Ringens oversettelse eller de svært informative annotasjonene, som ofte er like interessante som teksten selv. Uten disse ville nok store deler av fortellingene gått meg hus forbi.
Jeg tror jeg føyer meg til rådende konsensus når jeg sier at "Gargantua" er den bedre historien av de to; den er mer fokusert, og satiren mer presis og direkte. Likevel tror jeg "Pantagruel" er den morsomste, og den kroppsliggjør i det hele tatt best Rabelais' særegne humor, der han blander innfløkte referanser til humanister, skolastikere og klassiske filosofer på den ene siden og den groveste bæsj-, tiss-, kuk- og ballehumor på den andre. I "Pantagruel" viser Rabelais dessuten en enestående dedikasjon til sine egne vitser, i mye større grad enn i "Gargantua". Når Rabelais introduserer kjempen Pantagruels ætt, nøler han for eksempel ikke med å ramse opp alle femogseksti slektsleddene mellom Pantagruel og hans stamfar Khalbrod, og bare et titalls sider senere kommer en liste over bøker i Sankt Viktor-biblioteket som selv brer seg over fire sider. Begge disse tilfellene er selvfølgelig spekkfulle av humor – noe av det er svært highbrow, men minst like mye er aldeles uraffinert, og sammen blir det altså så mye mer en summen av sine bestanddeler.