Gunvor Hofmos diktning forteller om ensomhet og kulde, men også om en sterk indre varme, om lengsel etter samkvem med mennesker, men også om mystisk-religiøs opplevelse. Mange av diktene er fylt av hemmlighetsfulle visjoner, ofte skjønne, ofte skrekkinnjagende. Hun er en av våre ypperste og mest typiske representanter for den generasjon som stod frem like etter den annen verdenskrig, og en av våre betydeligste lyriske modernister. Hun fikk Kritikerprisen i 1971 og Doblougprisen i 1982.
Gunvor Hofmo vokste opp blant sosialister og motstandsfolk i Iladalen i Oslo, og hun mistet mange av sine nærmeste under annen verdenskrig. Den unge jødinnen Ruth Maier var en av dem, og dette tapet kom til å prege livet og diktningen hennes. Hennes poetiske følsomhet gjenskaper både den indre og den ytre verden i sterke, slående bilder.
Hun debuterte i 1946 med Jeg vil hjem til menneskene, og deretter kom det fire samlinger tett på hverandre før en sykdomsperiode satte en stopper for produksjonen. Hun kom tilbake av egen kraft og gav deretter ut femten samlinger i perioden 1971 - 1994.
Hun fikk Kritikerprisen 1971, Doblougprisen 1982 og Riksmålsprisen i 1989.