Nous sommes restées à fixer l’horizon est le premier roman de Mona Høvring traduit en français.
Ouvrière travaillant dans une fonderie, Olivia vit entre une mère fantasque et pseudo-bourgeoise qui l’étouffe et un petit ami qui vient de la flanquer à la porte. Elle apprend que sa tante Ågot, décédée brusquement lors d’un voyage en Norvège, vient de lui céder sa maison à Reykjavík. Aux obsèques, Olivia fait par hasard la connaissance de Bé – les deux jeunes femmes tombent aussitôt sous le charme l’une de l’autre. Une nouveauté pour Olivia qui n’a jamais été amoureuse d’une femme. Elles décident alors de partir ensemble en Islande, dans cette maison gardée par Halldóra, une « amie » de la tante Ågot.
Avec son écriture lumineuse, amusée, sensuelle et poétique, Mona Høvring dessine un portrait de femme résolue à s’affranchir des obligations sociales et familiales pour suivre sa rébellion intérieure et vivre pleinement la vie qu’elle entend enfin mener. C’est le parcours d’une insoumise qui chemine vers son devenir.
« Je ne voulais plus rien entendre de sa biographie misérable. J’avais l’impression qu’elle m’imposait une responsabilité qui n’était pas la mienne. »
Mona Høvring (f. 1962) debuterte i 1998 med diktsamlingen IIK! Ein dialog, og har siden utgitt en rekke kritikerroste romaner og diktsamlinger. I 2012 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris for sitt forfatterskap. Romanen Camillas lange netter (2013) ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. I 2018 utkom Høvrings fjerde roman Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født til strålende kritikker. For denne romanen ble Høvring tildelt Kritikerprisen 2018. Hun ble også nominert til Bokhandlerprisen samme år. Høvrings bøker er oversatt til flere språk, og nylig utkom Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født på engelsk. Boka har også fått svært god mottakelse i blant annet Danmark og Tyskland. I 2021 ble Høvring tildelt Doblougprisen for hele sitt forfatterskap.
Cet été, j'ai envie de sortir de ma zone de confort de lecture, et d'explorer des livres lesquels je ne serais pas allée naturellement (mais en continuant à lire par des lesbiennes et sur des lesbiennes, rassurez-vous). J'ai donc emprunté à ma bibliothèque de quartier une série de livres que je vous présenterai ici au fur et à mesure, consistant surtout d'oeuvres traduites de littérature étrangère et de BDs.
Voici ici la première, un roman norvégien d'une autrice qui m'est inconnue. On y suit Olivia, une jeune femme difficile à cerner qui tente de tracer son chemin tout en faisant face à une mère sangsue et à une rupture toute fraîche. Suite à un héritage inattendu sous la forme d'une maison en Islande, elle rencontre Bé et part avec elle pour Reykjavik . Je n'en dirai pas plus sur l'histoire car elle n'a finalement à mes yeux que très peu d'importance dans ce roman plutôt contemplatif : une semaine après avoir refermé le livre, je retiens surtout des sensations diffuses et des images d'Europe du Nord.
J'ai apprécié le style de Mona Høvring, décalé et surprenant dans le choix du vocabulaire. Le monologue interne d'Olivia est souvent drôle, parfois touchant, mais dans l'ensemble je suis malheureusement restée assez indifférente à ce personnage et à sa relation naissante avec Bé... Si certaines images me restent en tête, comme la description du travail à l'usine ou l'atmosphère humide des bains chauds d'Islande, j'ai eu la sensation de rester assez détachée de ma lecture.
Deuxième roman traduit venant d'Europe du Nord qui me déçoit pour les mêmes raisons en peu de temps, j'en viens à me demander si cette littérature et moi sommes incompatibles ! Je suis preneuse de toute recommandation pour me prouver le contraire...
"Een pianiste van wie ik me de naam niet meer herinner speelde heel innemend Chopin, maar toen het applaus losbarstte, zette ik hem uit. Ik heb zulke uitbarstingen nooit begrepen. Ik heb applaus altijd als een afstotende collectieve activiteit beschouwd. Elk dier rent verschrikt weg als je in je handen klapt (p.105).
Ondanks mooie, eenvoudige en poëtische vertelling, kon ik weinig sympathie voelen voor Olivia die zoals iedereen zoekend is naar wat geluk. Voor mij waren dit eerder losses impressies dan een verhaal.
Olivia is een Noorse vrouw die net haar relatie met Kristian ziet uiteenspatten. Terwijl ze dit onder ogen moet zien, gaat ze ook gebukt onder een dominante en bezitterige moeder die haar moeilijk los kan laten en haar levenspad voor Olivia tracht uit te stippelen.
En dan veranderen er twee dingen in Olivia’s leven: ze erft het huis van een tante in Reykjavík en ze ontmoet de stille maar innemende Bé. Tussen de twee vrouwen ontstaat een relatie maar beiden vragen zich af of verliefdheid een rol speelt en of hun leven samen wel toekomst heeft.
Als Olivia naar het huis op Ijsland verhuist, onttrekt ze zich aan haar oude leven en springt in het diepe onbekende water.
Een wachtruimte in de Atlantische Oceaan (ik vermoed dat de titel naar Ijsland verwijst hoewel ik niet helemaal zeker ben) is een prachtig, poëtisch geschreven portret van een vrouw die haar leven in eigen handen neemt en de wereld waarin ze vast leek te zitten achter zich weet te laten.
In prachtige zinnen ontspint Mona Høvring een kort maar intens verhaal waardoor je je af gaat vragen of eenzaamheid wel altijd zo een slecht iets is en waarbij liefde een wereld van verschil kan maken.
Een onverwacht toppertje dat nog even zal nazinderen! Scandinavië op zijn best!
In de Nederlandse uitgave heb ik me bij de aankoop grotendeels laten leiden door de mooie cover, met een werk van Edvard Munch erop. En zo zie je maar dat kunst altijd kan doen verrassen!
3.5* naar boven afgerond 4 😊 Klein maar mooi en vooral subtiel verhaal waarin wat betreft de personages vooral de manipulatieve moeder goed is neergezet door de auteur. Ook de fabriek, de zwijgzame vriendschappen die daar ontstaan en het gevoel altijd vuil te zijn worden prachtig verwoord. Nergens expliciet maar vooral subtiel en klein, wat het verhaal juist groter maakt. Knap gedaan!
Inledningen till Camus ”Främlingen” – ”Mamma dog idag” – är så pass ikonisk att det nästan är omöjligt att inleda en bok på ett liknande sätt utan att man gör kopplingen. Här är det en moster som har dött i första meningen, en händelse som väldigt direkt kommer att påverka den tjugofemåriga Olivias liv. Dels genom att hon får ärva mosterns villa på Island och dels genom att hon träffar den något äldre Bé vid begravningen.
Olivia är knappast någon Mersault, snarare en ganska typisk ung vuxen som blivit dumpad av sin kille, har en halvkomplicerad relation till sin mor och söker efter en plats i tillvaron. Den relation hon inleder med Bé är inte helt lätt att sätta fingret på och det finns något här som för mig för tankarna till Helle Helle.
Till skillnad från många andra norska författare som getts ut på svenska på senare år skriver Høvring kort, åtminstone här. Berättelsen är bara på dryga hundra sidor och även om det räcker för att hinna säga något är det också så pass kort att det nog är en historia som kommer att blekna i mitt minne relativt snabbt.
Mer enn noe annet gjorde denne boken meg sint. Hvis det er en ting som irriterer meg så er det tapt potensiale, og for meg satte forfatteren opp utrolig mange interessante tråder og karakterer, for så å bryte boken av på det som kanskje kunne vært midten.
3+ sterren Mooie korte roman. Prettig sferisch geschreven, met haast jaloersmakend obstinaat hoofdpersonage Oliva als verteller (of brutaal, eigenwijs, opstandig… onzeker welk woord ik het meest passend vind). Meer gericht op karakterontwikkeling dan gebeurtenissen schetst het een mooi beeld van een jonge vrouw opzoek naar haar plek in de wereld en verhouding ten opzichte van de mensen om haar heen. Met name de ruimte voor nuance, dat iemand sterk, tegendraads, maar ook kwetsbaar en onzeker kan zijn, maakte het tot een mooi verhaal. Hoe je opzoek kan zijn naar vrijheid maar het vinden daarvan niet is was je had gedacht en misschien toch ook niet wat je wilde. De beperkte dialoog was mij echter iets te abstract, en het einde mij iets te open. Ik had Olivia meer gegund.
Mooiste citaat: “‘Op verdriet moet je geen voorschot nemen,’ zei Bé. ‘Jij snapt niets van zenuwaandoeningen,’ zei ik.”
Nu ik dit boekje uit heb, ben ik wat triest, want ik had best wat langer in de door Hovring opgeroepen wereld willen verblijven. Door de manier waarop de auteur haar hoofdpersonage schetst, duik je helemaal in haar leven. Hovring schrijft heel zintuiglijk, met oog voor het juiste, veelzeggende detail: je ziet, voelt, hoort, ruikt en proeft waar ze het over heeft. En ze heeft het talent om veel met weinig woorden te zeggen in een zowel elegante als sobere taal. Tegelijk is ze heel precies en laat ze veel over aan de invulling van de lezer, vindt daarin het gepaste evenwicht. De hoofdstukken zijn over het algemeen kort tot zeer kort. Zoals dit bijvoorbeeld, dat haar stijl goed illustreert:
‘Je zou elkaar nooit geheimen moeten vertellen, het geloof in openheid en vertrouwen is overschat. Ik raapte haar roze panty op van de rode leunstoel. De kleuren waren vermoeiend mooi samen. Je moet je niet verzetten tegen een afscheid dat noodzakelijk is.’
Dit boek verscheen al in 2012 in Noorwegen, maar kreeg nu pas een (prima) vertaling. Een mens vraagt zich af hoeveel pareltjes nog ontsloten dienen te worden.
Lire ce roman est un ravissement ! En effet, le personnage d’Olivia nous est sympathique et nous nous identifions aisément à elle. Au fil de l’histoire, nous nous interrogeons sur ce qui adviendra de sa vie. L’auteure laisse en effet planer une aura de mystère sur le destin de son héroïne. À travers tout d’abord le deuil d’une parente et un échec amoureux, nous assistons au renoncement tranquille de ce qu’elle fut jadis. Elle désire désormais goûter l’air du temps en vivant son existence de manière franche et authentique. En ce sens, nous avons le goût de la suivre jusqu’au bout du monde… en tout cas jusqu’à cette maison de Reykjavík, héritée de sa défunte tante !
Mots clés et idées : Islande, travail à l’usine, lesbiennes
En dehors des quelques descriptions des paysages islandais, du déroulement du travail à l’usine d’Olivia et de ses questionnements sur le sens de la vie, on reste très en surface des choses. Ça se lit très bien, mais ça manque de développement et de profondeur, même si le pitch de base semblait prometteur.
een tijd lang was ik een beetje geïrriteerd tijdens het lezen want ik dacht telkens ‘waar gaaaat dit over?’ maar uiteindelijk waardeerde ik toch de schrijfstijl, die heel eerlijk was over de ervaring van het hoofdpersoon en me toch wel om haar liet geven
Olivia zit vast in haar leven: ze lijkt moeilijk te ontsnappen aan haar toxische en narcistische moeder, de relatie met haar vriend loopt op de klippen en haar job in de metaalsmelterij vergiftigt haar longen en lichaam langzaam maar zeker. Ze heeft zich bij haar lot neergelegd en brengt haar dagen zonder al te veel vreugde door. Tot haar tante overlijdt en Olivia een klein vermogen en een groot huis in Reykjavik erft. Plots ziet ze een uitweg uit haar saai en routineus leven en beslist ze naar IJsland te verhuizen. In een vlaag van impulsiviteit nodigt ze Bé uit, een hotelmanager die ze op de begrafenis heeft ontmoet. Met de hulp van Bé bloeit ze helemaal open op het eiland, waar ze haar dagen en longen vult met tederheid en frisse buitenlucht.
Wachtruimte in de Atlantische Oceaan is een kort boekje dat leest als een sprookje. Mona Høvring schrijft zeer helder en poëtisch. Er staat geen woord te veel op papier. Ze laat de lezer ruimte om eigen interpretaties te maken over Olivia en haar zoektocht naar haar plaats in de wereld. Ideaal voor lezers die houden van lyrisch taalgebruik, interpersoonlijke conflicten en open eindes.