Blod. Steinen er

by Jon Fosse

118 pages, Hardcover

First published January 1, 1987

About the author

Jon Olav Fosse was born in Haugesund, Norway and currently lives in Bergen. He debuted in 1983 with the novel Raudt, svart (Red, black). His first play, Og aldri skal vi skiljast, was performed and published in 1994. Jon Fosse has written novels, short stories, poetry, children's books, essays and plays. His works have been translated into more than forty languages. He is widely considered as one of the world's greatest contemporary playwrights. Fosse was made a chevalier of the Ordre national du Mérite of France in 2007. Fosse also has been ranked number 83 on the list of the Top 100 living geniuses by The Daily Telegraph.

He was awarded The Nobel Prize in Literature 2023 "for his innovative plays and prose which give voice to the unsayable".

Since 2011, Fosse has been granted the Grotten, an honorary residence owned by the Norwegian state and located on the premises of the Royal Palace in the city centre of Oslo. The Grotten is given as a permanent residence to a person specifically bestowed this honour by the King of Norway for their contributions to Norwegian arts and culture.

Reviews

[Jonas Horvli]

En intens liten roman om et liv på randen. Boka oppleves som en slags feberdrøm.

[Didrik Nordtveit]

Fosse har vel i flere anledninger sagt at kver roman, ja til og med kvert dikt, er et eget univers.
Denne romanen er utvilsomt sitt eget univers, og forholder seg til sine helt egne premiss.

Eg har sjelden lest et like ambisiøst stykke tekst, og det er gjerne bare Ulysses som kan assosieres (i tillegg til flere fosseromaner: flaskesamlaren, det er ales, septologien…)

Man får ein mye sterkere teoretisk innsikt i den gode skjønnlitteraturen enn i den fremste faglitteraturen. Denne boken er et eksempel på det

[Namnlaus]

Ja, bokens idiotiske tittel varslet vel hva man hadde i vente. «Blod. Steinen er» er et kroneksempel på Fosses «postmoderne minimalisme», og er etter mitt skjønn helt uantagelig – denne boken burde ikke blitt publisert.

Den ene siden er lik den andre, og hver gang jeg la fra meg boken og plukket den opp igjen, var jeg i urede om hvor jeg skulle fortsette å lese. Som om ikke fremstillingen var usammenhengende nok fra før, blir den stadig avbrutt av det reneste galimatias av noen erindringsbrokker, kursiverte ord og setninger som ikke hører noe sted hjemme, og det hele ender i en eneste stor lapskaus som ikke gir noen mening.

[Steinar]

Vanskelig