What do you think?
Rate this book
Profetien om Laura
Laura opplever sitt største mareritt da datteren hennes forsvinner sporløst en natt.
På jakt etter datteren, reiser Laura gjennom et tåkefylt, ukjent
rike hvor alt som vokser består av metall. Ledet av en grønn
stjerne må Laura utforske både landskapet hun beveger seg
gjennom, og seg selv. Minner fra fortiden forsøker å fortelle
henne noe, og langsomt kommer mørke hemmeligheter til
overflaten.
Alt Laura vet, er at hun har tretten dager på seg.
Tretten dager før datteren er fortapt for alltid.
Tretten dager til verdens ende.
På jakt etter datteren, reiser Laura gjennom et tåkefylt, ukjent
rike hvor alt som vokser består av metall. Ledet av en grønn
stjerne må Laura utforske både landskapet hun beveger seg
gjennom, og seg selv. Minner fra fortiden forsøker å fortelle
henne noe, og langsomt kommer mørke hemmeligheter til
overflaten.
Alt Laura vet, er at hun har tretten dager på seg.
Tretten dager før datteren er fortapt for alltid.
Tretten dager til verdens ende.
- GenresFantasyYoung AdultNovels
328 pages, Hardcover
Published March 4, 2017
3 people are currently reading
30 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 13 of 13 reviews
March 24, 2017
Åh, jeg er usikker på denne boka.
Jeg har ventet på å få lese den i snart to år, og nå har jeg endelig slått kloa i den.
Dette er Sandtorvs debuttbok, og til å være en debutt var den temmelig imponerende, men det var likevel en del jeg ikke likte.
Historien sirkler rundt Laura, som våkner en morgen og finner at sin bare månedsgamle datter er borte.
Samtidig blir hun angrepet. Hun flykter, og når hun kommer til seg selv igjen, er hun i Tåkelandet.
Derfra følger en reise om å finne seg selv, så vel som å redde en verden.
Historien er i seg selv veldig interessant, men av en eller annen grunn fenget den meg ikke helt.
Jeg var langt mer interessert i tilbakeblikkene, i fortiden til Laura, selvom de for det meste var svært smertefulle.
Gjennom store deler av boka satt jeg bare å ventet på et nytt tilbakeblikk.
Jeg var langt mer interessert i historien om hvordan lille Freja ble til, og hindrene stakkars Laura måtte gjennom, enn den faktiske historien.
Dette hjalp seg litt når minnene endelig begynte å blø inn i nåtid.
Og det var jo en interessant historie, men det var mye vandring uten noen viktige hendelser, og en del gjenntakelse.
Mye av det var nå del av historien og oppbygningen, og det var greit, men det var mange av beskrivelsene som kom igjen og igjen, som virket mest som fyll.
Språket var godt, men jeg tror dette var noe av det som påvirket mitt syn på historien.
Jeg tror jeg kunne funnet historien mer fengende, hvis språket var litt annerledes.
Jeg vet ikke helt hva det var, men jeg fant det tungt, og måtte flere steder stoppe opp og gå tilbake for å sjekke hva som egentlig ble sagt i en setning.
Det kan være fortellerstilen, når jeg tenker meg om. Jeg er ikke personlig så glad i nåtidsfortelling, og det var slik historien her ble fortalt.
Så bare preferanser, antar jeg.
Vi møtte flere spennende karakterer gjennom boka, og det var flere av dem jeg likte veldig godt.
Hvertfall en karakter fikk meg faktisk til å le høyt.
Dessverre irriterte Laura meg grenseløst.
Ikke det at hun tok på seg offerrollen, var sassy eller reagerte som hun gjorde. Alt det var fullstendig forståelig. Men det var noe som skurret ved henne.
Det var flere sider ved henne jeg likte, men jeg lurer på om enkelte av handlingene hennes var unaturlige for henne som karakter, og derfor funket det ikke for meg.
Jeg vet også at enkelte gjenntakelser irriterte meg grenseløst. Hun frøs ved en hver fare, gjenntok til tider seg selv, og tenkte ikke på hintene hun hadde fått.
Dette irriterte meg, for vi fikk tidlig inntrykk av at her er ei jente som må ta vare på seg selv, ei som ikke stoler på noen og tenker seg, men så gjennomførte hun det ikke...
Med et er mye jeg liker ved boka også.
Jeg liker at den snakker om så vonde ting som den gjør - selvom det så klart er forferdelig.
Jeg liker at den menneskeliggjør så mye.
Jeg liker vriene den har.
Som en annen bokblogger skrev på sin Instagram om boka, er dette en bok som burde hatt en hel masse triggerwarnings. Jeg kommer på hvertfall 5 sånn på tampen.
Men dette gjør det til en spennende og vond bok.
Forfatteren sier det er en ungdomsbok, men selvom hovedpersonen bare er 17 år, vil jeg ikke kalle den det. Den er for vond og psykologisk til at jeg ville latt min 17 åring lese den (Og det sier noe, når jeg sier det) Ting som jeg vet er virkelig i verden, men som jeg ikke vil utsette et barn/en ungdom for om jeg kan unngå det.
Det er også en ganske dyp bok, men jeg er usikker på hvilken sjanger den faller under
Tåkelandet er fantasy, men det er veldig tydelig en bok med fokus på psyken.
På hvordan minner og valg kan påvirke oss hele livet. Hvordan hukommelsen vår funker. Hvordan vi reagerer på vonde ting. Hvordan mennesker fungerer.
Det er en vond bok å lese.
Men kanskje magisk realisme?
Så hva sitter jeg igjen med?
At det var en sterk bok, ingen tvil om det.
At det kan være en god bok å lese for mange, for å få litt perspektiv på livet, kanskje?
At den har veldig mye bra, men dessverre ikke nådde helt opp for min del.
Derimot vil jeg ikke fraråde folk fra å lese den. Tvert imot tror jeg det er mange som kan få veldig glede av denne boka. Den var bare fortalt på en måte som ikke fungerte for meg.
Jeg har ventet på å få lese den i snart to år, og nå har jeg endelig slått kloa i den.
Dette er Sandtorvs debuttbok, og til å være en debutt var den temmelig imponerende, men det var likevel en del jeg ikke likte.
Historien sirkler rundt Laura, som våkner en morgen og finner at sin bare månedsgamle datter er borte.
Samtidig blir hun angrepet. Hun flykter, og når hun kommer til seg selv igjen, er hun i Tåkelandet.
Derfra følger en reise om å finne seg selv, så vel som å redde en verden.
Historien er i seg selv veldig interessant, men av en eller annen grunn fenget den meg ikke helt.
Jeg var langt mer interessert i tilbakeblikkene, i fortiden til Laura, selvom de for det meste var svært smertefulle.
Gjennom store deler av boka satt jeg bare å ventet på et nytt tilbakeblikk.
Jeg var langt mer interessert i historien om hvordan lille Freja ble til, og hindrene stakkars Laura måtte gjennom, enn den faktiske historien.
Dette hjalp seg litt når minnene endelig begynte å blø inn i nåtid.
Og det var jo en interessant historie, men det var mye vandring uten noen viktige hendelser, og en del gjenntakelse.
Mye av det var nå del av historien og oppbygningen, og det var greit, men det var mange av beskrivelsene som kom igjen og igjen, som virket mest som fyll.
Språket var godt, men jeg tror dette var noe av det som påvirket mitt syn på historien.
Jeg tror jeg kunne funnet historien mer fengende, hvis språket var litt annerledes.
Jeg vet ikke helt hva det var, men jeg fant det tungt, og måtte flere steder stoppe opp og gå tilbake for å sjekke hva som egentlig ble sagt i en setning.
Det kan være fortellerstilen, når jeg tenker meg om. Jeg er ikke personlig så glad i nåtidsfortelling, og det var slik historien her ble fortalt.
Så bare preferanser, antar jeg.
Vi møtte flere spennende karakterer gjennom boka, og det var flere av dem jeg likte veldig godt.
Hvertfall en karakter fikk meg faktisk til å le høyt.
Dessverre irriterte Laura meg grenseløst.
Ikke det at hun tok på seg offerrollen, var sassy eller reagerte som hun gjorde. Alt det var fullstendig forståelig. Men det var noe som skurret ved henne.
Det var flere sider ved henne jeg likte, men jeg lurer på om enkelte av handlingene hennes var unaturlige for henne som karakter, og derfor funket det ikke for meg.
Jeg vet også at enkelte gjenntakelser irriterte meg grenseløst. Hun frøs ved en hver fare, gjenntok til tider seg selv, og tenkte ikke på hintene hun hadde fått.
Dette irriterte meg, for vi fikk tidlig inntrykk av at her er ei jente som må ta vare på seg selv, ei som ikke stoler på noen og tenker seg, men så gjennomførte hun det ikke...
Med et er mye jeg liker ved boka også.
Jeg liker at den snakker om så vonde ting som den gjør - selvom det så klart er forferdelig.
Jeg liker at den menneskeliggjør så mye.
Jeg liker vriene den har.
Som en annen bokblogger skrev på sin Instagram om boka, er dette en bok som burde hatt en hel masse triggerwarnings. Jeg kommer på hvertfall 5 sånn på tampen.
Men dette gjør det til en spennende og vond bok.
Forfatteren sier det er en ungdomsbok, men selvom hovedpersonen bare er 17 år, vil jeg ikke kalle den det. Den er for vond og psykologisk til at jeg ville latt min 17 åring lese den (Og det sier noe, når jeg sier det) Ting som jeg vet er virkelig i verden, men som jeg ikke vil utsette et barn/en ungdom for om jeg kan unngå det.
Det er også en ganske dyp bok, men jeg er usikker på hvilken sjanger den faller under
Tåkelandet er fantasy, men det er veldig tydelig en bok med fokus på psyken.
På hvordan minner og valg kan påvirke oss hele livet. Hvordan hukommelsen vår funker. Hvordan vi reagerer på vonde ting. Hvordan mennesker fungerer.
Det er en vond bok å lese.
Men kanskje magisk realisme?
Så hva sitter jeg igjen med?
At det var en sterk bok, ingen tvil om det.
At det kan være en god bok å lese for mange, for å få litt perspektiv på livet, kanskje?
At den har veldig mye bra, men dessverre ikke nådde helt opp for min del.
Derimot vil jeg ikke fraråde folk fra å lese den. Tvert imot tror jeg det er mange som kan få veldig glede av denne boka. Den var bare fortalt på en måte som ikke fungerte for meg.
April 17, 2017
Jeg er fortsatt såpass rystet at det er vanskelig å si noe konstruktivt om denne boka. Dette er ikke en klassisk ungdomsfantasy, det er ikke ravneringene eller vindeltorn, ikke LOTR eller GOT, ikke Terry Brooks, David Eddings... you get the picture... Profetien om Laura er annerledes enn noe annet jeg har lest. Historien er ikke drivende spennende, men så saktmodig og dyp at den holder hjernen i et slags konstant beredskap. Det føles ut som jeg har lest en psykologisk thriller. Den største grunnen til at den ikke får fem stjerner er den ekle og ubehagelige følelsen jeg sitter igjen med. Som å ufrivillig ha fått innsikt i et annet menneskes verste mareritt. Jeg var ikke forberedt på dette.
Alt jeg vil er å holde Laura tett inntil meg.
Alt jeg vil er å holde Laura tett inntil meg.
May 13, 2017
Ok, hvor i all verden skal jeg begynne? Det er åpenlyst at jeg likte boka, jeg mener, stjernene sier jo sitt. Det er ekstremt mye ved boka å like... eller "like" blir feil ord. Det er ekstremt mye ved boka som er bra, som du ikke kommer til å like. Sånn. Mye bedre. Dette er ikke en ta-med-seg-ut-i-parken-og-lese-i-vårsola-bok, dette er en bok du bør lese aleine, langt vekk fra andre mennesker, pakket inn i et godt teppe, med en bamse eller et kjæledyr i armkroken og kanskje noe sterkt i glasset.
For fy faen, denne boka er dyster! Den er dyster og jævlig og jeg synes synd på alle som plukker den opp uten å vite hva de går til. Sånn som meg. Jeg var absolutt ikke forberedt på all ondskapen.
Litt sånn som da jeg begynte å se på 13 Reasons Why. Det hele begynner så trivielt, så banalt, så typisk tenåringsdrama. Men så, så blir det stadig mørkere. Før du aner ordet av det kan du ikke en gang se hånden fremfor deg.
Profetien om Laura handler om mobbing, om ensomhet, om omsorgssvikt og svik, om misbruk og traumer. Den er brutal, ærlig, og ekstremt sårbar. Men ikke helt uten feil.
For kanskje, kanskje blir det litt for mye? Kanskje skjer det for mye jævlig med Laura at det glir over i det absurde, og man blir litt mettet på tragedie (som med Lisbet Salander for eksempel)? At hver nye hendelse virker mindre troverdig, og gjør mindre inntrykk, fordi det har vært så mange andre hendelser før den hvor man har måttet føle det samme sinnet og avskyen og maktesløsheten? For å være helt ærlig så holder avsnittene om lille Laura i massevis. De er så såre, så tragiske og så fryktelig gjenkjennelige at det gjør vondt.
Det er virkelig ikke nødvendig å lesse på mer.
Eventuelt hold det såpass i bakgrunnen at leseren kun blir sittende igjen med et udefinert ubehag, en uforløst murring i bakhodet. La oss fylle inn tomrommene selv.
Det samme gjelder tårene til Laura. Hver gang hun lar dem flyte fritt mister de litt av verdien sin, helt til de ikke har noen effekt overhode. De blir bare et karaktertrekk. Laura er 17. Laura er mor. Laura griner.
Men det jeg stusset mest over er hvor tydelig forskjell det er på holdningene til menn og kvinner i denne boka. Tar man et raskt overblikk over karakterer og hendelser kan det hele kokes ned til Kvinner = Ofre (Laura, stakkars lille Nina, de stemmeløse kvinnene i åkeren, kvinnestatuen som må åpnes, Freja, sjeledukkene)
Menn (trollmannen, Dommen, Lyktebæreren, faren til Laura, Agnar)= Svin.
Jeg hadde kanskje forventet litt flere nyanser og gråsoner, men her er jeg nok noe farget av samtaler med forfatteren om likestilling og kvinnekamp. På den annen side, kanskje en bok som tar opp de temaene Profetien om Laura tar opp må være såpass polarisert for å få frem poenget?
Småplukk:
Å bruke ordet "elske" om barn og venner blir for meg helt feil, og veldig amerikanisert. Man er glad i barna og vennene sine, men man elsker partneren sin. For meg er det en viktig distinksjon.
Kontinuitet: Agnar har først blå øyne, og så har han brune :P
"Anakronistisk" dialog: Lille-Laura høres mer voksen ut enn Nåtids-Laura.
P.S.
Jeg kan definitivt se for meg Wenche Foss som Pandora.
For fy faen, denne boka er dyster! Den er dyster og jævlig og jeg synes synd på alle som plukker den opp uten å vite hva de går til. Sånn som meg. Jeg var absolutt ikke forberedt på all ondskapen.
Litt sånn som da jeg begynte å se på 13 Reasons Why. Det hele begynner så trivielt, så banalt, så typisk tenåringsdrama. Men så, så blir det stadig mørkere. Før du aner ordet av det kan du ikke en gang se hånden fremfor deg.
Profetien om Laura handler om mobbing, om ensomhet, om omsorgssvikt og svik, om misbruk og traumer. Den er brutal, ærlig, og ekstremt sårbar. Men ikke helt uten feil.
For kanskje, kanskje blir det litt for mye? Kanskje skjer det for mye jævlig med Laura at det glir over i det absurde, og man blir litt mettet på tragedie (som med Lisbet Salander for eksempel)? At hver nye hendelse virker mindre troverdig, og gjør mindre inntrykk, fordi det har vært så mange andre hendelser før den hvor man har måttet føle det samme sinnet og avskyen og maktesløsheten? For å være helt ærlig så holder avsnittene om lille Laura i massevis. De er så såre, så tragiske og så fryktelig gjenkjennelige at det gjør vondt.
Det er virkelig ikke nødvendig å lesse på mer.
Eventuelt hold det såpass i bakgrunnen at leseren kun blir sittende igjen med et udefinert ubehag, en uforløst murring i bakhodet. La oss fylle inn tomrommene selv.
Det samme gjelder tårene til Laura. Hver gang hun lar dem flyte fritt mister de litt av verdien sin, helt til de ikke har noen effekt overhode. De blir bare et karaktertrekk. Laura er 17. Laura er mor. Laura griner.
Men det jeg stusset mest over er hvor tydelig forskjell det er på holdningene til menn og kvinner i denne boka. Tar man et raskt overblikk over karakterer og hendelser kan det hele kokes ned til Kvinner = Ofre (Laura, stakkars lille Nina, de stemmeløse kvinnene i åkeren, kvinnestatuen som må åpnes, Freja, sjeledukkene)
Menn (trollmannen, Dommen, Lyktebæreren, faren til Laura, Agnar)= Svin.
Jeg hadde kanskje forventet litt flere nyanser og gråsoner, men her er jeg nok noe farget av samtaler med forfatteren om likestilling og kvinnekamp. På den annen side, kanskje en bok som tar opp de temaene Profetien om Laura tar opp må være såpass polarisert for å få frem poenget?
Småplukk:
Å bruke ordet "elske" om barn og venner blir for meg helt feil, og veldig amerikanisert. Man er glad i barna og vennene sine, men man elsker partneren sin. For meg er det en viktig distinksjon.
Kontinuitet: Agnar har først blå øyne, og så har han brune :P
"Anakronistisk" dialog: Lille-Laura høres mer voksen ut enn Nåtids-Laura.
P.S.
Jeg kan definitivt se for meg Wenche Foss som Pandora.
March 22, 2017
”Av og til dagdrømte hun om å være som Agnar, verken annerledes eller rar.”
Norsk fantasy, eller oppvekstroman?
Laura er en sytten år gammel mor, som flykter fra noe hun ikke husker hva er. Da hun en natt våkner til at datteren har forsvunnet, blir hun sendt ut på en reise gjennom et magisk land der overnaturlige vesener herjer. Hun har tretten dager på å finne datteren i Tåkelandet, der hun underveis konfronteres med vonde minner fra fortiden.
Profetien om Laura kan ved første øyekast virke som en typisk fantasyroman. Det er en magisk verden, der flere fantastiske karakterer blir presentert på rekke og rad. Det er en/flere veiviser(e), som forteller protagonisten det hun trenger å vite. Det er en tidsbegrensning, og ikke minst er det en sterk, kvinnelig hovedperson som har til hensikt å bli opplyst i løpet av reisen.
Men til tross for bokens noe klisjefylte oppbygning ligger det noe mer bak denne historien, som jeg ikke kan huske å ha følt når jeg har lest tidligere. Ja, jeg har lest flere bøker som handler om mobbing og dårlig oppvekst, men aldri har en bok slått meg så troverdig, eller gitt meg så mange følelser på dette området som denne boken gjorde. Noe av det beste ved boken, etter min mening, var kapitlene med tilbakeblikk fra Lauras liv (og jeg er vanligvis en motstander av tilbakeblikk i bøker). Her får leseren små innblikk i Lauras oppvekst, der hun sliter med blant annet mobbing på skolen og farens alkoholproblemer i hjemmet.
Der mye av handlingen i resten av boken blir drevet frem av dialoger, blir tilbakeblikkene drevet frem av Lauras følelser. Og her mener jeg virkelig vonde følelser. Det som kanskje er det mest skremmende er hvor troverdig handlingen og Laura fremstår i disse kapitlene. Jeg satt igjen med en følelse av at det jeg hadde lest faktisk hadde skjedd.
Språket ødela dessverre en del av leseropplevelsen der setningene var noe kronglete og gjentagende.
Boken tar opp mange viktige samfunnsproblemer. Det som fremstår sterkest, etter mobbing, er temaet om kvinnen som kropp. Det er mye som kan diskuteres ved det som blir tatt opp, men jeg velger i denne anmeldelsen å holde meg til den delen som jeg likte best: Laura som barn og ungdom. Laura som annerledes. Laura som mobbeoffer.
Norsk fantasy, eller oppvekstroman?
Laura er en sytten år gammel mor, som flykter fra noe hun ikke husker hva er. Da hun en natt våkner til at datteren har forsvunnet, blir hun sendt ut på en reise gjennom et magisk land der overnaturlige vesener herjer. Hun har tretten dager på å finne datteren i Tåkelandet, der hun underveis konfronteres med vonde minner fra fortiden.
Profetien om Laura kan ved første øyekast virke som en typisk fantasyroman. Det er en magisk verden, der flere fantastiske karakterer blir presentert på rekke og rad. Det er en/flere veiviser(e), som forteller protagonisten det hun trenger å vite. Det er en tidsbegrensning, og ikke minst er det en sterk, kvinnelig hovedperson som har til hensikt å bli opplyst i løpet av reisen.
Men til tross for bokens noe klisjefylte oppbygning ligger det noe mer bak denne historien, som jeg ikke kan huske å ha følt når jeg har lest tidligere. Ja, jeg har lest flere bøker som handler om mobbing og dårlig oppvekst, men aldri har en bok slått meg så troverdig, eller gitt meg så mange følelser på dette området som denne boken gjorde. Noe av det beste ved boken, etter min mening, var kapitlene med tilbakeblikk fra Lauras liv (og jeg er vanligvis en motstander av tilbakeblikk i bøker). Her får leseren små innblikk i Lauras oppvekst, der hun sliter med blant annet mobbing på skolen og farens alkoholproblemer i hjemmet.
Der mye av handlingen i resten av boken blir drevet frem av dialoger, blir tilbakeblikkene drevet frem av Lauras følelser. Og her mener jeg virkelig vonde følelser. Det som kanskje er det mest skremmende er hvor troverdig handlingen og Laura fremstår i disse kapitlene. Jeg satt igjen med en følelse av at det jeg hadde lest faktisk hadde skjedd.
Språket ødela dessverre en del av leseropplevelsen der setningene var noe kronglete og gjentagende.
Boken tar opp mange viktige samfunnsproblemer. Det som fremstår sterkest, etter mobbing, er temaet om kvinnen som kropp. Det er mye som kan diskuteres ved det som blir tatt opp, men jeg velger i denne anmeldelsen å holde meg til den delen som jeg likte best: Laura som barn og ungdom. Laura som annerledes. Laura som mobbeoffer.
March 14, 2017
So much I could say about this book.
But I really don't want to spoil it for anyone.
Let's start with, can I guy with a PhD in Chemistry even write a book? (expect a book about chemistry ofc) Yes, YES HE CAN! This book is, I want to say awesome, but that word seems used up somehow.
So let's just say that it took me for an emotional roller coaster. You feel for Laura and what she has lived trough. Also, Laura is not perfect, she's not even really a heroine. Neither is she a damsel in distresses. She's just a human being, with flaws and strengths like the rest of us. And she could almost be me. Having my head down in the books growing up. And like Laura, getting one of my first fantasy experiences from C. S. Lewis.
Okay, that was a whole lot about nothing, but again, I don't want to spoil anything. But, READ THIS BOOK! (ofc it's still out only in Norwegian, but still). But fair warning. If you are an emotional person like me, be ready to cry, want to crawl up like a little baby, and maybe even put the book in the freezer.
If you liked "Ravneringene" you will like this. It's a touch darker (and with a touch I mean many touch darker), but Alexander creates a believable universe. I want to read more books, set in this "multiverse"
But I really don't want to spoil it for anyone.
Let's start with, can I guy with a PhD in Chemistry even write a book? (expect a book about chemistry ofc) Yes, YES HE CAN! This book is, I want to say awesome, but that word seems used up somehow.
So let's just say that it took me for an emotional roller coaster. You feel for Laura and what she has lived trough. Also, Laura is not perfect, she's not even really a heroine. Neither is she a damsel in distresses. She's just a human being, with flaws and strengths like the rest of us. And she could almost be me. Having my head down in the books growing up. And like Laura, getting one of my first fantasy experiences from C. S. Lewis.
Okay, that was a whole lot about nothing, but again, I don't want to spoil anything. But, READ THIS BOOK! (ofc it's still out only in Norwegian, but still). But fair warning. If you are an emotional person like me, be ready to cry, want to crawl up like a little baby, and maybe even put the book in the freezer.
If you liked "Ravneringene" you will like this. It's a touch darker (and with a touch I mean many touch darker), but Alexander creates a believable universe. I want to read more books, set in this "multiverse"
April 13, 2017
Hele min anmeldelse er å finne på bokbloggen min: http://www.tjuetre06.com/2017/04/prof...
Men her er konklusjonen:
Sandtorv har skrevet en god bok. Formatteringen var ikke helt perfekt, og helhetlig hadde nok boken hatt godt av et større og mer erfarent forlagsteam. Men når man ser bort ifra det, og ser på boken for hva den er, så er dette en god bok. Den er drivende, spennende, og uhyggelig.
Dessverre er ikke denne typen fantasy helt min greie (er det mørk fantasy, realistisk fantasy, oppvekst-fantasy, finne-seg-selv fantasy? Vanskelig å finne en bås som passer). Men det betyr så absolutt ikke at jeg ikke anbefaller andre å lese boken. Gi den en sjanse, selv om den kommer fra et relativt nytt forlag, og kanskje ikke ser helt perfekt ut om man bare blar kjapt gjennom den. For selv om denne boken ikke helt var meg, så betyr ikke det at den ikke kan være noe for deg.
Men her er konklusjonen:
Sandtorv har skrevet en god bok. Formatteringen var ikke helt perfekt, og helhetlig hadde nok boken hatt godt av et større og mer erfarent forlagsteam. Men når man ser bort ifra det, og ser på boken for hva den er, så er dette en god bok. Den er drivende, spennende, og uhyggelig.
Dessverre er ikke denne typen fantasy helt min greie (er det mørk fantasy, realistisk fantasy, oppvekst-fantasy, finne-seg-selv fantasy? Vanskelig å finne en bås som passer). Men det betyr så absolutt ikke at jeg ikke anbefaller andre å lese boken. Gi den en sjanse, selv om den kommer fra et relativt nytt forlag, og kanskje ikke ser helt perfekt ut om man bare blar kjapt gjennom den. For selv om denne boken ikke helt var meg, så betyr ikke det at den ikke kan være noe for deg.
September 1, 2017
Dette er vel den første boka som har gjort meg målløs. og klarer ikke å bestemme meg for hvilken karakrer jeg vil gi den. for den var bra men jeg måtte tvinge meg selv igjennom.
det var så mye som var vondt med den, første gang jeg har lest en bok jeg får vondt i magen av, og det er ikke en følelse jeg er så fan av.
likte tanken på tåkelandet og Laura og syens Alexander har ett veldig godt språk.
nei jeg vet ikke jeg. har bare lyst å hente jentene mine i barnehagen og gi dem en skikkelig god klem, men det var vel kanskje det som var meningen med historien.
men synes det er en viktig bok med temaer som ikke må ties bort!!
det var så mye som var vondt med den, første gang jeg har lest en bok jeg får vondt i magen av, og det er ikke en følelse jeg er så fan av.
likte tanken på tåkelandet og Laura og syens Alexander har ett veldig godt språk.
nei jeg vet ikke jeg. har bare lyst å hente jentene mine i barnehagen og gi dem en skikkelig god klem, men det var vel kanskje det som var meningen med historien.
men synes det er en viktig bok med temaer som ikke må ties bort!!
March 20, 2017
Hvor skal jeg begynne! Denne likte jeg godt, jeg synes historien om Laura var veldig spennende! Til tider var ting litt forvirrende, men det løste seg egentlig raskt.
Spennende siden Laura ikke er en heltinne, hun er ei vanlig 17 år gammel jente med feil og mangler, som alle andre. Hun har hatt en vanskelig oppvekst og ting har virkelig ikke gått som hun hadde tenkt.
Jeg har som vanlig et stort håp om at dette ikke er slutten, jeg håper det kommer en fortsettelse. Jeg vil vite mer!
Spennende siden Laura ikke er en heltinne, hun er ei vanlig 17 år gammel jente med feil og mangler, som alle andre. Hun har hatt en vanskelig oppvekst og ting har virkelig ikke gått som hun hadde tenkt.
Jeg har som vanlig et stort håp om at dette ikke er slutten, jeg håper det kommer en fortsettelse. Jeg vil vite mer!
April 26, 2017
Dette er en forferdelig bok, på en god måte. Historien er sønderrivende, vond og uten filter. Det er både fantasy og krim. Den er så mye og det er mye den ikke er.
Jeg gråt på bokens siste sider og klemte den inn mot mitt bryst da det hele var over og lovet meg selv at jeg aldri skal lese den igjen.
Misforstå meg rett, dette er en bok som fortjener å bli lest, men for meg ble den litt for mye vond virkelighet og litt for lite fantastisk fantasy.
Jeg gråt på bokens siste sider og klemte den inn mot mitt bryst da det hele var over og lovet meg selv at jeg aldri skal lese den igjen.
Misforstå meg rett, dette er en bok som fortjener å bli lest, men for meg ble den litt for mye vond virkelighet og litt for lite fantastisk fantasy.
March 21, 2017
This is a difficult review to write. I sooo much wanted to love this book through and through! Especially since I met the author and he seemed so nice and had worked so hard on this novel. It's not that I disliked it, it's just not great. The storyline is really good, and different from anything else in the fantasy genre. And just for this a three star rating is well earned. It's a tough read tho, and in this age of "trigger warnings", this novel needs one. The main problem with this book was the lack of proof reading. Yeah, it probably had tons of proof readings. But it kinda needs more. Maybe a more professional publisher would have cleaned it up nice. There was too much repetitions, and I do understand that this might have been meant as a literary means, but it felt too repetitive. And I didn't like the main character. Sorry.
Read
December 26, 2021leste bare fort og halvveis
April 28, 2017
En helt fantastisk fortelling om Laura og sine indre demoner. Anbefales på det sterkeste!
August 30, 2017
Klarte ikke legge denne fra meg. Anbefales på det sterkeste!
Displaying 1 - 13 of 13 reviews