I Senteret utforsker Victoria Durnak store temaer som ensomhet og fødselsdepresjon, men med en lun fortellerstemme som er undrende og smart på samme tid. Som i forrige roman, Torget (2015), undersøker Durnak hvordan møter mellom mennesker kan foregå i vår tid. Mens Torget tok for seg nettstedet finn.no, foregår handlingen i Durnaks nye roman på kjøpesenteret.
Vi blir kjent med bokas hovedperson; en ung mor som har flyttet til Skien for å komme seg bort – bort fra Oslo. Bort fra han som ikke ville være far til barnet hennes. Hun tilbringer dagene sine på Herkules senter, besøker butikkene og menneskene som jobber i dem, betrakter dem og forsøker å komme i kontakt med dem, samtidig som hun prøver å være mor til en datter hun ikke engang har klart å gi navn. Ifølge navneloven har man seks måneder på seg til å gi barnet sitt et navn. Man kan gjøre mye på seks måneder.
Victoria Durnak er forfatter og billedkunstner. Hun debuterte i 2010 med diktsamlinga «Stockholm sier». Hun har siden gitt ut flere diktsamlinger og kritikerroste romaner.
Haha, hjelpes og trøste meg. Jeg var usikker på om jeg kom til å like denne, i og med at fødselsdepresjon skremmer meg og fordi temaene i boka, blant annet tilknytning til babyen, er tema jeg er redd for. I begynnelsen synes jeg boka var litt vanskelig å lese, rett og slett ubehagelig. Etterhvert kom jeg mer inn i historien og humoren, og da gikk det bedre. Lo høyt et par ganger også. Alt i alt en godt skrevet bok om en tid som kan være vanskelig for mange. Håper virkelig jeg slipper å være ensom i selskap med babyen på den måten.
Denne boka traff meg midt i hjertet. Å lese den var litt som en klem, litt som et slag i trynet. En veldig fin roman om å være ensom selv om man ikke er alene.
Veldig annerledes enn de to andre jeg har lest av forfatteren. Den er sårere, og formidler en stor ensomhet, dog med en lun undertone som gjør at du både føler med, og samtidig smiler litt av hovedpersonen. Et snedig grep med nedtelling i enkelte kapitler gjør at en lurer litt på hva dette leder mot, alt føles veldig åpent. Nydelig, nydelig.
Man kan jo ikke drive å dele ut ekstra-stjerner bare fordi bøker matcher egne opplevelser, så, tre, selv om jeg kjente meg igjen i masse og kniste opptil flere ganger
ETA: La til den ekstra stjerna, fordi jeg liker denne såpass mye bedre enn Barsel . Ble faktisk litt rørt også av denne, i tillegg til fnisinga.
Ah, Flamme forlag er så flinke til å finne unge, interessante stemmer!
Durnak er født i 1989, har gitt ut både romaner og dikt, og i denne skriver hun om en fersk alenemor som egentlig ikke er helt sikker på om hun vil være mamma. Kanskje er det derfor hun har fjernet seg fra alt som er kjent, flyttet til Skien, og på en keitete måte prøver å få venner samtidig som hun skyr de som prøver å få kontakt.
Durnak beskriver situasjoner ned til detalj, det er som en språklig film. Og det er godt, men jeg savner et større mot til å gå dypere inn i det vanskelige, mørke og farlige som hele tiden ligger under trilleturene.
Jeg liker språket hennes, det føles ut som "min" generasjon. En samtidsroman for unge voksne, hurra!
det var sjovt, fordi efter at have læst torget, sad jeg hele tiden og ventede på at historien pludselig skulle tage en uventet drejning, og tænkte nu sker der noget nu sker der noget : at det kedelige måtte stå i kontrast til en handlingskurve der pludseligt accelererede.
men senteret er ikke den samme bogen som torget, og nok sker der noget og der kommer til at ske noget, men også på en ganske anden måde.
Jeg var virkelig underholdt, jeg synes durnak har et fantastisk øje for mennesker og detaljer i verden, og man nyder at bliver ført rundt inde på senteret og overhøre samtaler mellem mennesker. Det er virkelig den der følelese af at komme "hjem" og alting bare står stille.
synes historien veksler flot imellem det sjove, det kejtede, men også det seriøse og dybere, den sorg der kan ligge i at blive forladt, og den stilstand og frustration man finder i en depression.
Fikk et leseeks av denne og ble veldig fascinert av temaet. Et tema man kun nylig har begynt å diskutere til å tross for hvor vanlig det faktisk er med barseldepresjon.
For en som ikke har barn selv, så er det kanskje ikke så enkelt å helt forstå hva hovedpersonen går gjennom. Et av de åpenbart gjennomgående virkemidlene må jo være at boken bruker humor og en fin "kleinhet" for å dekke over hovedpersonens ensomheten og depresjonen. On the other hand.. så synes jeg det ble litt mye av dette og skulle gjerne ønske at man fikk komme mer inn i hovedpersonens angst og dype.
For en fantastisk roman! Durnak mestrer å skildre apatien som rammer den nybakte mora i "Senteret" på en utrolig presis måte. Det er mye "showing", og romanen er en symbiose mellom en utrolig trist og monoton fortelling og et fantastisk observant og ikke minst morsomt språk. Dødstrist og kjempemorsomt på en gang.
Tilfeldighetene ville ha det til at dette ble den siste boka jeg leste før sønnen min ble født. Noen dager senere virra jeg rundt med barnevogn på H&M på et kjøpesenter, gikk forbi Body Shop også. Lurer på når jeg klarer å tenke lenge nok på noe annet enn gutten til å lese ei ny bok.