En ung pige tvinges væk fra sin samiske verden og skal nu vokse op i Sønderjylland. Hele livet føler hun sig fremmedgjort og tager derfor som voksen tilbage til barndommens land for at finde familie.
Maren Uthaug (født 1972) er blogger, stribe-tegner og forfatter af halvt samisk, halvt norsk oprindelse.
Uthaug vandt i 2013 Politikens tegneseriekonkurrence og har derfor siden haft en fast stribe i avisens kultursektion under overskriften Ting, jeg gjorde. Striben følger i minimalistisk stil tændstikkvinden Maren i hendes gøren og laden. Desuden har Uthaug siden 2009 haft bloggen Marens blog, hvor hun dagligt poster tekster, billeder og tegninger af, hvad hun går og laver.
Og sådan blev det er Uthaugs debutroman fra 2013 om en ung pige, der tvinges væk fra sin samiske verden og i stedet skal vokse op i Sønderjylland. Hele livet føler hun sig fremmedgjort, og derfor tager hun som voksen tilbage til barndommens land for at finde sine rødder.
Romanen modtog gode anmeldelser, bl.a. fra Klaus Rothstein, der i Weekendavisen, kaldte den for ”en særdeles vellykket debutroman.” Litteratursidens anmelder Line Hoffgaard skrev desuden om romanen: ”Maren Uthaugs debutroman er en velfortalt og original fortælling om tro, identitet og søgen efter rødder fortalt i en sørgmunter tone, så det både berører og underholder.” Læs hele anmeldelsen her.
Inden debutromanen har Uthaug udgivet en række andre bøger, herunder Ellers går det godt (2012), som er en graphic novel i stil med Ting, jeg gjorde. Bogen blev nomineret til tegneserieprisen Pingprisen i kategorien ”Bedste danske debut”.
Øv, hvor kunne jeg bare ikke lide Grethe! Men hvor kunne jeg godt lide bogen. Jeg slugte den på under 24 timer, og var ærgerlig over dens univers sluttede.
A young girl is forced away from her Sami background and sent to live in Jutland. She never feels settled in Denmark, so as an adult she makes contact with the mother she left behind, and travels back to the country of her childhood to find her roots.
Honestly, I have NO idea how to review this book. It was absolutely brilliant, but so different from what I usually read that I'm at a loss for words. The title so perfectly describes the life of Risten / Kirsten from her forced separation from her mother, to the overbearing character of her step-mother (gah! she made me furious!) and the final closure back in northern Norway. The ending was very abrupt, but for once really worked for me - and again, tied in perfectly with the title.
It's a book that stays with you, I think, and though I honestly cannot say whether I liked it or not, I can say that it worked - and that Maren Uthaug is an incredibly talented author. She really has a way with words! This is her first novel, but hopefully not her last.
Jeg læste denne her - Uthaugs første roman - fordi jeg er ret vild med de foreløbigt to andre romaner, der er kommet fra hende siden denne. Jeg synes nok ikke, den helt når det samme niveau som dem, men den er bestemt en helt udmærket læseoplevelse.
Maren Uthaug i kjent stil! Denne boka var ikke like drøy som Der det finst fuglar, men den bevegde seg så absolutt også i kontroversielle farvann. Meg liker!
Synes det var en god historie med interessante (og tidvis ufordragelige) karakterer. Hadde jeg hatt Grethe som stemor, hadde jeg også flytta ut i hagen.
Slutten var kanskje litt brå, men det ødela ikke nevneverdig.
very enjoyable in audiobook format. not really sure how to describe the book, it’s a little weird and uncomfortable but in a “good way,” at least in a way that makes it well worthwhile the read imo. i guess i just like to read about weird and problematic family dynamics🤔 definitely interested in reading more of this author!
Risten blir født på midten av 70-talet, halvt samisk, halvt norsk. I åtteårsalderen blir ho rykka opp frå familien i Finnmark og flytta til Danmark, saman med faren og stemora Grethe. Her får ho det danske namnet Kirsten. I vaksen alder reiser ho tilbake til Kirkenes for å møte familien sin der igjen.
Den åtte år gamle samejenta har ei sterk tilhøyrigheit til særleg bestemora. Ho strever med å tilpasse seg den nye kvardagen på Jylland, der ho er den einaste som kjenner den samiske mytologien. Språket er annleis, særleg r-ane, og folka er annleis. Den einaste venen ho får, er vietnameseren dei kaller Niels, fordi han har eit namn som er vanskeleg på dansk.
Dei delane av teksten der det er barnet som fortel om utanforskapet og angsten sin, er veldig gode. Språket og perspektivet til barnet passar alderen til Kirsten, og eg lengtar på hennar vegne etter nokon vaksne som kan sjå henne, forstå henne og rettleie henne, i denne overgangen mellom to kulturar. Men det har ikkje Kirsten. Som i Der det finns fuglar, er det mykje som er usagt. Både mellom karakterane i boka, men og mellom lesar og tekst. Uthaug er skikkelig god på å vise fram ei verkelegheit for lesaren, og la lesaren gå inn i ho sjølv. På den eine sida satt eg igjen med ein del spørsmål, om kva vaksne Kirsten tenkte om oppveksta si. På den andre sida trur eg kanskje eksplisitte svar på dette kunne ha punktert boka litt. Dette er ikkje ein roman som gir to strekar under svara. Det er ein roman som viser fram eit liv, sånn som det blei.
Uthaug har en helt særlig evne til at skrive nogle helt forrygende, frygtelige bøger. Hendes karakterer er altid de mest selvoptagede, forknudrede, traumatiserede mennesker man kunne tænke sig.
Samerne i nord Norge der bær et helt folks forfald, sammen med deres egen historie om vanviddet. Grethe i Danmark der er så traumatiseret af at have mistet et barn, at hun i og for sig stjæler et andet. Knut der lader det hele stå til og drikker sig til grunde i kaffen. Risen, skønne Risen der ved sin uovervindelige barnetro på de underjordiske, formår at overkomme mere end nogen burde.
Jeg var vild med det, Uthaug skriver så godt, så råt og ligefrem og poetisk på en og samme tid. Hun skriver som naturen, som Nordlyset der vil spise menneskerne, med en urkraft der er svær at se udenom.
Maren uthaug rører mit hjerte hver gang. Jeg væmmes ved de ulækre scener der altid forekommer i hendes bøger men jeg er vild med den vilje til liv og mangel på had der forekommer i hendes hovedpersoner. Navlepilleri i egne følelser findes ikke i hendes personer men vi ser de tydelige resultater i deres forhold til omverdenen. Skæve eksistenser som alle rummer træk vi genkender og som er skabt af de erfaringer de har gjort sig. Skøn, skæv læsning.
Rammende sjove beskrivelser og en fortælling, der ikke drukner i alvor. Nogle figurer er skræmmende genkendelige! Min kæreste og jeg er begge vokset op i Sydjylland (ikke Sønderjylland), men genkender meget og mange fra egen opvækst på dén front. Skræmmende sjovt, synes jeg. Hylende morsomt, synes min kæreste. Svær at læse i hvilekupé... :D
En barndom fra det samiske Nordnorge til Sønderjylland fuld af familiehemmeligheder, historier om de underjordiske og skiftende forældre og sprog - og det er fremragende fortalt.
Dette ble min første bok av den dansknorske Maren Uthaug fra Kautokeino, men ikke den siste.
Risten flytter fra sin samiske mor i Kautokeino til Danmark med sin norske far, og etter hvert får Risten både dansk stemor og dansk navn; Kirsten. Det er ikke mye hun husker fra tiden i Finnmark, men det er noe som sitter igjen, det hun lærte av sin áhkku – mormoren sin. Hun husker de kvenske bønnene, overtro om nordlyset, de underjordiske menneskene med hale og at det var viktig å alltid ha sølv på seg eller med seg. Disse minnene har Risten med seg, også som voksen. Brorparten av historien foregår i Danmark og oppveksten hennes med faren og stemoren. Etter hvert som hun blir voksen tar hun kontakt med mor i Finnmark og reiser nordover for å bli kjent med sine røtter igjen. Men gjensynet blir ikke helt som hun har sett for seg.
Forfatteren har skrevet en absurd, men samtidig troverdig historie. Det er en del satire og svart humor her, men også såre og alvorlige stunder. Ikke alle karakterene har like mye plass, men vi blir selvsagt godt kjent med Risten selv. De andre karakterene svinger fra tafatte og falske til varme og hengivne. Blant annet blir hun kjent med en vietnamesisk flyktning som bare blir kalt Niels. Forøvrig slet de veldig å kommunisere i starten. Vi får realistiske skildringer av Finnmark og de samiske. Les denne om du liker bøker om å finne seg selv og sine røtter og dysfunksjonelle familier.
I tillegg til at boka er utgitt på dansk, bokmål og nynorsk, har den også blitt oversatt til nordsamisk i 2016; Nu la dei.
Not as great as her two other books, but for a debut novel it was amazing! It's hard to make something this good in the first go. So don't get me wrong. This is still great! I just wasn't as captivated as I was in the others, and I had set the standard pretty high.
I love the way Uthaug is able to create an atmosphere, and having a lot of family in southern Jutland in Denmark, I can conclude that she did her research! Not just with that but with everything, just like she always does. It is definitely what makes her books believable. There were more characters i wasn't super invested in, but it doesn't take away the fact that she's still super great at writing them and bringing them to life. I loved the ending!
Uthaug bergtar meg igjen, dette er romandebuten hennes. Risten, eller Kirsten som hin etterhvert heter, flytter til Danmark med sin norske fra, mens hennes samiske moren blir igjen i Kautokeino . Identitet og usynlige bånd, og et mysterium jeg ikke visste var der før på slutten.
34 i 2024: Dette er debut-boka, og jeg synes den var var veldig bra. Tøft og direkte språk, gode dialoger og spennende persongalleri. Stemoren Grethe er skikkelig bra/kjip! Likte ikke slutten 100%, følte det ble litt for brått avsluttet.
Jeg er vild med Maren Uthaugs måde at skrive på! Hendes wiredness, hendes måde at inddrage forbudte/forkerte ting. Hendes sprog, hendes måde at skabe et univers på. Bogen var både smuk, sjov, rørende, alvorlig og tragisk.
Elsker Maren Uthaugs mørke humor, iblandet samisk kultur og historie. Leser den nynorske oversettelsen, som også er prima. Anbefales (om du ikke er en sart sjel vel og merke)
Jeg må indrømme, at jeg var lidt langsom om rigtigt at komme ind i bogen. Det virkede lidt for forvirrende i starten med de forskellige tidsskift og masser af forskellige navne og historier at finde rundt i på én gang. MEN når det så er sagt, så da jeg end havde forstået det hele og den ikke rigtigt skiftede tiden frem og tilbage mere – så var den virkelig god og spændende. Jeg havde slet ikke lyst til at lægge bogen fra mig, da jeg først rigtigt var kommet ind i den.
Den har dog lige nogle steder, hvor de beskriver seksuelle ting. Nogle kan lide det, andre kan ikke. Så det synes jeg bestemt lige skal siges. Dog synes jeg SLET ikke, at det er for meget i denne bog. Hele historien tager dog en stor drejning til slut, som jeg dog slet ikke havde set komme. Der skete flere ting i bogen, hvor det virker SÅ vildt, at det er det, der er sket. Men dog er det slet ikke urealistisk. Det hele sker 100% rundt omkring i verden, nok ikke Danmark, men ja. Det er faktisk ret så skræmmende at tænke på.
Jeg har læst rigtigt meget godt om Maren Uthaugs debutroman og derfor var glæden stor, da jeg endelig fik lejlighed til at læse den.
Historien om Risten, der fra den ene dag til den anden bliver til Kirsten er rørende, skæv og smuk. Jeg var vild med Uthaugs bramfrie skrivestil, der ikke undlod nogle detaljer, men samtidig ikke blev for udleverende og jeg håber ikke, at det er den sidste roman, hun skriver.
En virkelig staerk og roerende lille debutroman, som jeg er meget taet paa at ville give 5 stjerner. Rigtig gode personskildringer, indlevet fortaelling og fantastisk dialog, som egentlig er mere end nok i sig selv, og saa faar man oven i hatten en ekstra beloenning mod slutningen af bogen, som jeg ikke skal kommer naermere ind paa her. Jeg glaeder mig meget til at laese mere fra Maren Uthaug.