Tigergutt kommer til skogen og spiser frokost

by Tor Åge Bringsværd, Ernest H. Shepard (Illustratør)

Her kommer det endelig: Det første norske bidrag til den internasjonale Ole Brumm-forskningen. Et overflødighetshorn av humrende iakttagelser, skarpe vurderinger og kunnskapsrike analyser. Beviset for det alle venner av Ole Brumm vet: Hundremeterskogen er den vesentlig del av vår virkelighet.

202 pages, Hardcover

First published January 1, 1991

About the author

Tor Åge Bringsværd was an author, playwright, editor, and translator and is perhaps best known for his speculative fiction. Together with long-time partner Jon Bing, he was also considered the first Norwegian author to write science fiction literature. Bringsværd regarded himself as an anarchist, which is clearly reflected in some of his works. He is also known for his distinctive style of writing, for example, his seemingly random jumps to narratives or anecdotes with no clear relationship to the main story.

Reviews

[Halvor (Raknes) · Rating 1 out of 5]

Denne boka forekommer meg klart å være et venstrehåndarbeid fra Bringsværd. Kanskje har han hatt en drøm om å lage en inspirert, sprudlende, morsom og fantasifull bok omkring sin barndoms fascinasjon med Ole Brumm-universet? Kanskje trengte han noen lettjente penger i en knipe og vrei hjerne sin for å finne et «konsept». Okke som, dette ble veldig kunstig og anstrengende lesning gjennom store deler av boka. Løse assosiasjoner spinnes det maksimalt ut av selv om man beveger seg aldri så langt utenfor hva som har noen som helst forbindelse til boka. Hva kan man ikke finne av mengder med anekdotisk og «interessant» informasjon om tigere? Myter, biologi, sågar kryptozoologi og annet Forteana. Her har forfatteren tydeligvis brukt leksika og andre oppslagsverk flittig. For all del, han har også satt seg inn i en del av Pooh-forskningen (det fins selvfølgelig et omfattende internasjonalt mijø som forsker på boka, på A.A. Milne og alt som kan tenkes å berøre dette).

Og så Brumle da, forfatteren gode gamle teddygjørn fra barndommens uskyldige rike. Brumle vekkes til live og blir forfatterens samtalepartner i den «reisen» i Brumm-universet som boka krønikerer. Men dette ble for meg svært lite rørende og igjen, mer tilgjort. Anstrengt.

Det var vel meningen at man etter å ha lest dette verket skulle sitte igjen med et underfundig smil, halvt tapt i filosofiske funderinger. For da hadde boka vært vellykket. Nå skal jeg innrømme at avslutningen er laget nettopp for å frambringe en slik sinnstilstand hos leseren, og jeg følte nok et aldri så lite snev av den bølgen som var ment å skylle over meg. Men boka som helhet innfrir slett ikke.

Enkelte interessante tanker og fakta blir da tross alt bibrakt leseren. Jeg har nå en klar oppfatning om at Egners behandling av Milnes materiale i litt for mange henseender var tankeløst og uklokt. Dårlig oversettelser og plattheter til erstatning for underfundigheter og originalitet. Og så at Egner bygde på to tidligere norske oversettelser som også var av varierende kvalitet. Men han gjorde visst lite for å forbedre noen ting. Som nevnt. At vi, de aller fleste av oss som har vokst opp med Thorbjørn Egners Ole Brumm i radioen, har et svært så velvillig forhold til det skyldes nok at Egners personlighet, i likhet med Anne-Cath. Vestly, har en så sterk egen trollbindingskraft, at det han river ned av A.A. Milnes kunstverk, erstatter han med seg selv, og summa summarum, vå syns vi det er aldri så sjarmerende. Jeg leste nylig (i en alder av over 50 år) begge de to Wimmie-the-Pooh-bøkene på originalspråket, og jeg merket at jeg savnet Egner-magien. Sangene!

Så dette var jo ikke så bra, da.