Ærlig, nådeløs og usentimental skildring fra anoreksiens innside. Skrevet over tre år, gjennom en langsom tilfriskning, av en forfatter med den unike kombinasjonen pasient, journalist og sykepleier.
Hvordan oppleves norsk psykiatri for en pasient med anoreksi og tvangslidelser? Hvilke kamper utspiller seg i et menneske som vil gjøre det slutt med en sykdom som har vært både livline og livsfarlig siden hun var barn? Hva skal til for å gi slipp? Hvor mye betyr egentlig vekt?
"Det handler ikke om å skrive mindre om spiseforstyrrelser, slik noen har antydet, men selvsagt om å skrive bedre. Det vanskelige bør løftes frem, med all sin kompleksitet. Å skrive bedre betyr å ligge unna idealisering og romantisering av spiseforstyrrelser, og heller bringe tørre, kjedelig og farlige fakta på presise vis med godt språk. Denne boken er garantert fri for romantisering." Finn Skårderud (fra bokens faglige forord)
Well this is one of those really important books about a very important and serious theme. Eating disorders. More spesifically, anorexia. This book is an autobiography told from when the author was getting treatment through diary and a blog. IT IS SO RAW AND HONEST AND OMG. The foreword is also so important and really just sets the tone. PLUS I LEARNED SO MUCH and I could also recognize a few things in my own way of thinking. Its just a really important book that everyone should read because you can learn so much from it. Basically also how to be a good friend and a good person to people struggling cause damn Ingeborg meets some awful nurses and people. Yeah just read this, but please be warned as well cause it contains a lot of triggers.
Denne boka hadde eg venta lenge på. Ingeborg senneset er en kvinne som vekker beundring hos meg. Det var tankevekkende å lese om kor nært det var at livet kunne ha blitt annerledes, og boka viser kor viktig langtidsbehandling kan vere. For nokon utgjer det forskjellen mellom liv og død.
Føler jeg burde gi den 4, fordi kampen var (er) så brutal, perspektivet friskt (vel, ville vært hvis jeg ikke nettopp hadde lest Cat Marnell) og boka så viktig, både på menneskelig, behandlings og psykiatriskkritikk - nivå, men det var vond og repeterende lesing, som igjen, også kanskje burde gitt 4. Jeg liker også måten hun bruker språket på. Lyrisk bedre enn mange samtidspoeter. Ok, 3,5, med mulighet for opprykk...
Ingeborg skriver rått og ærlig om hvordan spiseforstyrrelsen overtar tanker, livet ditt og alt. Fantastisk bra med forord av Finn Skårderud som alle behandlere som er i nærheten av pasienter med spiseforstyrrelser burde fått på obligatorisk pensum. Samme med det Ingeborg skriver, kanskje behandlerne hadde forstått litt mer om hva en spiseforstyrrelse faktisk handler om da?
Dette var vond lesning. Jeg er usikker på om jeg liker boka, og det er ikke på grunn av skrivestil eller dårlig skriving, men rett og slett fordi temaet og det Senneset forteller er så pass vondt å lese om. Det er dog en viktig bok, tror jeg. Den forskjønner ikke anoreksi eller spiseforstyrrelser på noen måte – spesielt er det fint og lurt at hun ikke nevner vekt eller tall i boka. Senneset forteller spiseforstyrrelser sånn de er; forferdelige og vonde og ødeleggende. Det er ingenting å ettertrakte.
Jeg kjenner også at jeg blir provosert og sint på pasientenes vegne når hun forteller om personale og behandlere som ikke gjør jobben sin, som dytter borti pasienten når hun sitter i gangen og har angstanfall. For her kan hun ikke sitte, hun skjemmer gangen. Heldigvis finnes det mange flinke og dyktige folk der ute også. Heldigvis.
Dette er tung lesing, og umulig å vurdere for meg. La meg bare si at dette bør være obligatorisk lesing for samtlige norske helsepolitikere og anbefalt for alle som studerer eller jobber med helse eller ungdom.
3,5. Best anoreksiboka jeg har lest (har, når jeg tenker meg om kanskje bare lest Evig søndag , i samme kategori, men denne er altså bedre - kanskje 4,0 når jeg har tenkt meg om).
Jeg har virkelig sansen for Ingeborg Senneset, både som skribent og som menneske. Oppfattelsen min av boka farges nødvendigvis av at jeg har et forhold til hvem Ingeborg er på nett i dag, så for meg så kommuniserer derfor boka håp. Det finnes ikke en mirakelkur for spiseforstyrrelser, ei heller for mange andre ting i livet, men det gjelder å ta ett skritt om gangen.
Boka består hovedsakelig av dagbøkene og bloggen som Ingeborg skrev mens hun var innlagt på psykiatrisk avdeling. Hun deler ærlig og rått, og gir et innblikk i hva anoreksi kan se ut som, og hvordan mye angst og tvang gjerne også er involvert. Boka kan nok virke repeterende, men nettopp det er for så vidt med på å gi et godt perspektiv på kronisk sykdom. Ingeborg gir også et godt skråblikk på det behandlingstilbudet som finnes, og som burde finnes, for spiseforstyrrelser.
Det var ekstra fint å høre denne boka som lydbok fordi det var Ingeborg selv som leste! Det faglige forordet var derimot borte fra den lydbokversjonen jeg hørte av en eller annen grunn, tror jeg hadde likt å få med meg det også.
I am so relieved i finished that book. It was so exhausting to read it. I felt like I was reading over and over the same thing just disguised in different ways with new, fancy metaphores. I understand thats how the process of getting healthy looks like but the way it was described was definately not my style. The theoretic introduction was pointless, as wall as all the explainations and analysis inside the book. I wanted to read a autobiographical story about a struggle to be healthy, not a vademecuum.
Fryktelig vond og sterk bok. Anbefales til alle som jobber i helsesektoren eller er venner eller familie til noen som har en form for spiseforstyrrelse. Kan være veldig triggende, så vil anbefale å styre unna dersom man selv har slitt med eller sliter med spiseforstyrrelse eller har et svært kritisk forhold til egen kropp. Ellers en viktig bok som gir godt innblikk i hvor selvmotsigende og til tider håpløst behandlingssystemet innenfor psykiatrien er. Det er en heavy bok, så lesepauser anbefales.
Denne boka er det nærmeste en kan komme en «inside» forståelse av den kampen det er å overvinne dette monsteret som har inntatt ens kropp, uten å selv erfare sykdommen! Det er vondt å dele smerten med forfatteren, men for min del fikk jeg meg også mange gode lattere. Dette fordi hun beskrev flere små episoder som var svært gjenkjennelige fra terapiarbeid. Det har ofte vært at pasienten og jeg ler sammen fordi en ser selv hvor sprøtt det er, samtidig som utfordringene er nesten uovervinnelige! Jeg ble varm i hjertet av boken!
Denne boka lærte meg veldig mye om spiseforstyrrelser og har hjulpet meg med å forstå hvorfor jeg hadde den lidelsen jeg hadde.
Første del av boka er skrevet av en av legene Ingeborg Senneset gikk til da hun var syk. Andre del er skrevet fra Ingeborgs dagbok og bloggen hun skrev da hun var syk.
Hvis du blir lett trigget av å lese om spiseforstyrrelser vil jeg anbefale være forsiktig med den andre delen av boka, da den var veldig tung og kan være triggende.
Jeg gråt når jeg leste den. Den er så ekte, den griper så hardt i hjertet ditt. Anbefaler på det sterkeste til alle. En helt annen forståelse og oppfatning hvis du ikke vet så mye om anoreksi. I bunn en veldig viktig og bra bok!
Om man fyller livet med annet enn straff begynner det faktisk å få en mening. Takk for at du forandrer pysikiatriene, og takk for at du klarer å vise meg at jeg ikke er et dårlig, barnslig, og udugelig menneske.
Really good book. In an impressive description of her condition as a patient with eating disorders, the author manages to give a lucid glimpse of how those days were.
En sterk bok om å leve med anoreksi, et kritisk blikk på behandlingen som tilbys, og en personlig beretning som ikke er alt for utleverende, samtidig som den sier nok. Litt mye gjentakelse.
Papirbok først og så på lydbok. På norsk. Veldigveldigveldig bra formidlet av Ingeborg, om anoreksi, endringsarbeid og mestring. Leste på papir først og så hørte jeg Ingeborg selv fortelle i lydbok.