Jump to ratings and reviews
Rate this book

Langsame Heimkehr-Tetralogie #1

Langsame Heimkehr. Erzählung

Rate this book
Das Drama spielt zwischen drei es geht um das elterliche Haus, das der eine Bruder zugunsten der Schwester veräußern, das der erbende andere Bruder jedoch nicht verkaufen will. Schließlich willigt dieser resigniert in den Verkauf ein. Doch nicht in die Resignation mündet das Stück, sondern in einen Aufruf, die Rede von Nova, die ein neues Zeitalter verkündet.

210 pages, Paperback

Published January 1, 1979

14 people are currently reading
177 people want to read

About the author

Peter Handke

303 books1,145 followers
Peter Handke (* 6. Dezember 1942 in Griffen, Kärnten) ist ein österreichischer Schriftsteller und Übersetzer.

Peter Handke is an Avant-garde Austrian novelist and playwright. His body of work has been awarded numerous literary prizes, including the Nobel Prize in Literature in 2019. He has also collaborated with German director Wim Wenders, writing the script for The Wrong Move and co-writing the screenplay for Wings of Desire.

Ratings & Reviews

What do you think?
Rate this book

Friends & Following

Create a free account to discover what your friends think of this book!

Community Reviews

5 stars
32 (12%)
4 stars
76 (30%)
3 stars
70 (28%)
2 stars
53 (21%)
1 star
16 (6%)
Displaying 1 - 28 of 28 reviews
34 reviews1 follower
December 9, 2019
Hyperintellektuell och dötråkig, som att se färg torka. Lämnar i mig inga intryck, mer än att jag inte vill bli geolog.
Profile Image for arsen hakobian..
256 reviews
December 27, 2021
դանդաղ գնաց շատ, մոտավորապես 3 օր, չնայած էջերի քանակին։ Ինչ-որ չափով բարդ էր, ինչ-որ չափով անիմաստ, ձանձրալի, պաթոսով լի ու.... ^վապշե ինչի ա հեղինակը գրել էս գիրքը^ դեմքով
Profile Image for Bücherangelegenheiten.
189 reviews44 followers
December 15, 2020
Valentin Sorger arbeitet als Geologe in Alaska und entschließt sich, dass er in seine Heimat Europa zurückkehren möchte. Diese Geschichte erzählt Peter Handke in seinem 1979 erschienen Roman „Langsame Heimkehr“.

Das Buch ist in drei Teile gegliedert. Im ersten Teil ist Sorger noch in Alaska und geht seiner nicht genauer definierten Arbeit nach. Geschildert werden nicht zueinander passende Handlungen und Gedanken Sorgers, vor ausführlichen Beschreibung diverser Landschaften. Man könnte auch sagen, das oberflächlich nichts passiert. Im zweiten Teil kommt Sorger nach Kalifornien und im dritten nach New York, dort endet die Geschichte dann. Auch in diesen Teilen passiert nicht wirklich viel.

Auf den ersten Blick ist „Langsame Heimkehr“ eine Geschichte, in der ein Mann heimkehren möchte und dabei nicht viel passiert. Unter der Oberfläche ist der Roman jedoch ein sprachgewaltiger Roman über das Bewusstsein und die Sehnsucht nach Zugehörigkeit. Wie ist Zugehörigkeit möglich, jenseits von Geburt, Sprache und kultureller Gemeinsamkeit?

Der Text erzeugt ein Gefühl der Ort-, Zeit- und Formlosigkeit, durch das langsame Tempo der Sprache. Alle Abläufe, Dialoge, Bewegungen und Kommunikationsformen werden fast bis ins Groteske verlangsamt, so wird diese Formlosigkeit zusätzlich unterstützt.

„Langsame Heimkehr“ ist der erste Teil oder präziser ausgedrückt, der Beginn eines großen Projektes von Handke. Zu diesem Projekt gehören neben „Langsame Heimkehr“ auch die Romane: „Die Lehre der Sainte-Victoire“ (1980) und „Kindergeschichte“ (1981). Das Buch von Handke ist alles andere als ein einfach zu lesendes Buch. Das trifft aber eigentlich auf alles von Handke zu. Man sollte sich für die knapp 200 Seiten reichlich Zeit nehmen, um alles richtig zu verstehen und verarbeiten zu können. Ein schweres, aber auch sehr lohnenswertes Buch.

Eine klare Leseempfehlung!
Author 52 books12 followers
August 21, 2021
Este es un libro precioso, reflexivo, poético y poco fácil para entrar y quedarse. A través del personaje, un geólogo que vive en Alaska y emprende su lento regreso a casa, nos asomamos al tema de la identidad, la transformación del viajero, la experiencia del viaje. Con potentes imágenes de la tierra y el paisaje, con la atención en un enorme proceso de introspección, el lenguaje quizá sea el personaje más importante de la obra. La manera en que se cuenta esta historia es conmovedora y pausada, quizá tan pausada que el lector poco atento no logra quedarse al desarrollo de los acontecimientos. Narrado en tercera persona, mira desde fuera al viajero, pero también puede entrar a su mundo interior de un modo sobrio. Un libro de un autor tan polémico por su postura frente al problema serbio, que siete países boicotearon la entrega de su premio nobel.
#Austria #Lenguaje #Nobel #Pertenencia #Viaje
Profile Image for Fabi.
77 reviews
April 6, 2025
Ich mag ja wie Peter Handke schreibt, aber das Buch war es nicht, auch wenn es 30 sehr schöne Seiten in der Mitte hatte, die für mich zusammen mit der guten Prosa, das einzig positive sind, das ich dem abgewinnen kann. Thematisch über Schaffens- und Lebenskrise und der Suche nach eigenem Stil hat es mir wenig gegeben. Überraschend war für mich wie präsent dubiose Gemeinschaftsideen in dem Buch waren, die man schwer lesen kann ohne an Handkes spätere politische Positionen zu denken. Dazu noch komisch exotisierende Darstellungen von native americans und Frauen, die auch nur als Fantasien vorkommen.
Wirklich keine Leseempfehlung
Profile Image for Martin.
139 reviews7 followers
June 18, 2012
sehr solide 3 sterne. wo ich im ersten teil noch etwas verloren war und nicht so richtig in das buch hineingefunden habe, hat es mich in seiner zweiten hälfte (teile 2 und 3) dann doch sehr von handkes qualitäten überzeugt.
Profile Image for Francisca.
570 reviews151 followers
September 20, 2025
“Un profundo suspiro te atravesó, y no solo a ti, sino a toda la multitud”.

Este libro es como ese suspiro, te atraviesa, pero no sabes muy bien qué hacer con la sensación que te provoca. Un Handke para releer en el futuro, siento que me ha atravesado y no he sabido apreciarlo en su plenitud.
Profile Image for Simen.
24 reviews
Read
June 1, 2022
Handke er en Aquinas-tilhenger: han tror på blikkets foranderlige «oppgradering» til ny klarhet.
Det er sammenhenger oftest orientert til naturen. Det foregår en ned og oppjusteringen av hvor klart blikket greier «å se» disse sammenhengene. Hvor sterkt mennesket knytter seg til en form.
Denne forbindelsen med sansene til verden er en skjør balanse.
Når det ser, kan det likevel plutselig falle sammen igjen. Gå blind og bli gal.

Handkes person, Valentin Sorger, ser naturen. Han ser menneskene og deres forbindelse sammen og med naturen. Men så mister han det helt plutselig igjen.
Denne skiftingen danner epifaniske øyeblikk strippet for romantiske overdrivelser. Det finnes en kristen-liknende tro, uten budskap om Gud (iallfall ikke noe særlig).
Stadig vekk erkjenner Sorger universelle forståelser. Er man kjølig anlagt vil dette kanskje oppfattes nokså komisk til tider. Selv en matopplevelse i boken skildres med episk intensitet. Det kan bli litt mye av det gode.
Tilbake til teamet:
Alltid er det en erkjennelse og et tap for alltid. Ingen i mellom. Derfor heller ingen mellomrom. Få eller ingen overganger, de er iallfall svært vanskelig å få tak på.
Dette gjør det vanskelig å lese boken noen ganger. For de dramatiske «enten/eller»-situasjonene tvinger galskapen frem. Av og til lurer man på om Sorger er helt ute av det, men så er han tilbake igjen. For Handke er «Alle ting seg selv». Det er menneskets opperksomhet og fokus som er flyktig og når vi mister fokus blir vi straffet for det. For det vi oppfatter som større enn oss selv og opphøyet ligger i forbindelsen til en form - samme hva det er. Derfor får vi disse plutselige væromslagene både i naturen og i sinnet. Det er enten fullendt eller vederstyggelig.

«Jeg må drive ekstasen på flukt». Slik forsøker Sorger dempe flyktigheten og øke tilstanden av tilstedeværelse. Hele tiden er det en relasjon mellom tingenes vesen - han og dem. Eksempler finner han i den skjøre balansen i de menneskelige møtene.
Når naboene og han blir ett. Her er han «heroisk» og umiddelbar. Men plutselig er han isolert igjen. Alle ansiktene på bussene er anonyme. En tom brusboks blåser over veien. Han er helt alene for alltid. Da merker han at «katten snart snakker til ham», galskapen lusker, fordi, han mister forbindelsen til form i språket. Sinnet søker assosiasjonene i naturen og hos dyrene heller enn hos det sansende som knytter seg til språket. Derfor, når Sorger er fortapt er verden tilintetgjort. Han har ingen avstand mer. Derfor kan katten snakke. Skyggene fra skogen forvandles til truende hunder.

Handke dømmer ikke. Samtidig har han sine romantiske umiddelbare ideal. Det ene er ikke bedre eller verre enn det andre. Det er etikk, men finnes ingen moral. Det finnes vunnet og tapte sammenhenger. Og det er disse sammenhengene - denne muligheten som er idealet.
Dette er den Dante-liknende erkjennelsen av «veien mot det rene blikk». Acquinas.
Et epifanisk erkjennende blikk som harmoniserer og organiserer tingene - kjærligheten - gestaltet i alt som er. Fugler, bølger, ansikter, planter, vind og linjer i vegetasjonen.
Handkes humanisme skiller seg fra ganglaget til Dante. Her går mennesket stadig ned og opp trinn i fjellene. Det finnes ingen klar sti opp fjellskrenten - eller kanskje finnes den - men man går opp og ned, faller ut av kurs, om det i det hele tatt er noen kurs. Hele tiden stanser Sorger og tviler. «Skulle han miste det igjen»? Spør Sorger (Handke).
Alt er øde og steinlagt. Men, så oppdager blikket et lysspill på steinen. Det er vakkert og tilstedeværende. Større enn «der han befinner seg fra før». Sorger går mot det igjen, er på vei opp fjellet. Sanser at han befinner seg på rett kurs - den eneste Kurs. Helt til det blir natt, igjen føler han seg forlatt, isolert og aleine.
Som her: «(skulle han miste det igjen?)» side 122.
Det som redder mennesket er igjen formen. Forbindelse med form i naturen, i relasjoner, i et ansikt. Det totale tap av form er voldens språk.
Hos den voldelige er all form en trussel.
Som her:
«Vår mangel på form har stadig avstedkommet ny skyld».
Manglende form gjør mennesket fortapt og gjentar lidelsene.

Den ligner den greske forflytningen.
Til havs over bølger og hav, forviller man seg for en tid på øyene.
Våkner, seiler ut igjen.
Hele veien er det fantastiske og det kristne sentralt. Mennesket søker mot en frelse, en nåde eller en tilgivelse. Men så står det igjen i villrede der. Man føler seg forlatt og glemt. Eller man oppdager en universell erkjennelse og vil hugge «øyeblikks-etikken» i stein. Som her:
«Dette jeg nu opplever, må ikke glemmes. Dette er et lovgivende øyeblikk: det frikjenner meg for skyld, både den skyld som er min egen og den jeg bærer for andre; og det forplikter meg, individet, som alltid bare øyeblikksvis og ved tilgeldigheters spill er i stand til å engasjere seg - det forplikter meg til evig og alltid å gjøre det som står i min makt»

Jeg skulle ønske meg en Handke-roman med bare det å se naturen: alle skiftene i lys, temperatur, bevegelse; farge. Her skriver han veldig bra!
I dette landskapet går Valentin Sorger. Opp og ned. Frem og tilbake i stadig fortapt skygge, men så plutselig! I strålende sol. De farer besluttsomt
Opp - tviler - stanser og går ned igjen.
Ingenting hender. Det finnes ingen konklusjon.
Dette er Handke-gangen.
Profile Image for Martin Hernandez.
918 reviews32 followers
January 12, 2020
Se necesita mucha atención y estar bien despierto para disfrutar este libro. No se me ocurre otra palabra mejor para describirlo que "lento"... como el título. Aunque tiene muchas ideas interesantes y algunas frases muy bellas, me costó mucho trabajo encontrarle el gusto, a veces me parecía que lo estaba leyendo en alemán, a pesar que no hablo alemán ;) y tenía que regresar dos o tres páginas para encontrar sentido en lo que estaba leyendo. No encontré en este libro lo que hayan considerado quienes deciden el Premio Nobel.
Profile Image for Else Kirstine.
15 reviews
October 9, 2021
Mange af vores samtidsforfattere skriver alt for langt, romaner på 500-600 sider som burde väre redigeret ned till 250-300, så jeg blev glad da jeg fik min näste läsegruppebog! 132 sider og så en nobelprisforfatter!
Men gläden var kort, jeg gav op på side 90! Utroligt knudret sprog, tilgjort, pretentiöst, som om det er en dyd at skrive så uforståeligt som muligt!
Hvis han har väddet med en forfatterkollega om at han kan blive af med 90% af sine läsere för side 5 han han helt klart vundet!
63 reviews
February 18, 2022
No lo pude terminar de leer, lo dejé por la mitad. Me resultó extremadamente descriptivo y para ser honesta un poco difícil de seguir, no por la trama (que al menos hasta mitad del libro no había pasado prácticamente nada), si no porque tiene frases largas y aburridas y eso hizo que me pierda y no preste atención. Es probable que sea un libro genial, dado que está escrito por un Premio Novel, pero definitivamente no es mi estilo y dudo que vuelva a intentar leer al autor.
Profile Image for Epifras.
134 reviews
Read
December 31, 2021
Avancerad och unik romankonst. Finns inga motsvarigheter i samtidslitteraturen. Tillfällen där man tar del av exstatiskt lysande beskrivningar. Den romantiska geologen som försöker grunda sin tillvaro genom att tillägna sig marken. Arvet från den tyska romantiken och idealismen, med bergsingenjörspoeten Novalis i spetsen, är oundviklig att undgå och dessutom väldigt produktiv för Handke här.
Profile Image for Anders Demitz-Helin.
575 reviews30 followers
April 17, 2020
What stays is empty lonliness, being on the outside of everything, and a will to make it art, or the most intelligent way to be.
Profile Image for Irne Greenleaf.
28 reviews33 followers
November 21, 2023
Very boring and too pretentious. And the author's attitude towards Serbia is questionable.
55 reviews
Read
March 30, 2024

"Langsame Heimkehr" ist Peter Handkes 1979 erschienener Kurzroman über das Leben in der Ferne und den Aufbruch zu einem Ort, den man Heimat nennt.

Der Geologe Sorger ist Mitteleuropäer, arbeitet jedoch schon seit geraumer Zeit an einer amerikanischen Universität. Die Leserschaft trifft ihn zu Beginn der Erzählung bei einem mehrmonatigen Forschungsaufenthalt in Alaska an. Es ist das Ende seiner Zeit dort und er scheint weniger mit einer objektiv-geologischen Untersuchung des Bodens, als mit ausgiebiger Beobachtung der Landschaft und Menschen in seinem Umfeld beschäftigt zu sein. Seine, von der Geologie ausgehenden, sich aber zu einer Metaphysik des Raumes ausweitenden Überlegungen sind auch der Kern von dem, was Sorgers Erleben auf den beiden weiteren Stationen seiner langsamen Heimkehr nach Europa, nämlich an der amerikanischen Westküste und in New York City, beschäftigt. Dabei wird immer deutlicher: Sorgers "Wissenschaft" und seine Frage nach der Heimat sind eng verbunden.

Wer Einlass in Sorgers Welt bekommen möchte, muss sich anstrengen. Die dichten Sätze, der Hang zu Partizipien und die komplexe Bildersprache fordern Konzentration beim Lesen. Gerade in den Landschaftsbeschreibungen wird man dafür belohnt, wenn man nicht dem Impuls nachgibt (oder ihn nicht hat), die Sprache als unnötig umständlich abzuurteilen und das Buch beiseitezulegen. Ein gelungenes Beispiel dafür, wie sich ein abstrahierender Erzählstil mit philosophischeren Gedanken dieses Buches verbindet, findet sich vielleicht in dieser Beschreibung, die Sorger von der Stimmung gibt, die in den Tagen vor seiner Abreise unter den Indigenen wahrnimmt:

In diesem Zeitraum war ständige Gegenwart, ständige Allerwelt, ständige Bewohnheit. Die Gegenwart war eine Allgegenwärtigkeit, wo die einst geliebten Toten mitatmen und die entferntesten Lieben in einem zugänglichen Nebenraum geborgen und guter Dinge waren; die Allerwelt war eine Fremde, in der es keinen Flucht- und Heimkehrzwang mehr gab, aber auch nicht die zwanghafte Teilnahme an den Gewohnheiten der Alteingesessenen; und die Bewohner war eine Haus- und Werkstatthaftigkeit des ganzen Landstrichs, wo persönliches Abgesondertsein ohne die Gewohnheitszwänge durch Innenräume möglich war. (S. 52)

Handke begeht mit "Langsame Heimkehr" weder den Fehler die 'Heimat' zu verklären, noch ihre Bedeutung zu minimieren. Die Aussage, die zu ihr getroffen wird, ist nuanciert; und doch kann die Erzählung nicht restlos überzeugen. Mir fehlen Dimensionen der anderen Charaktere, insbesondere der Frauen, die bei Sorger vor allem funktional wahrgenommen werden und eine klarere Handlung. Handkes Sprache ist kunstvoll und komplex, jedoch für mich zu anstrengend, als dass ich bald nach einem weiteren seiner Bücher greifen würde.

Profile Image for Roland  Hassel .
397 reviews13 followers
February 26, 2021
En geolog funderar över sig själv, hittar, omdefinierar sig själv och finner mening och balans genom landskap/arkitektur/föremål/plats, genom akten att vara i, förhålla sig till, beskriva och förstå platsen, landskapet, ickeplatsen, ödemarken, staden, Alaska, LA, NY. Naturen/världen/platsen som ständig metafor och nyckel, som transcendentalitet. En sorts naturromantik, och litterär romanticism, dragen till sin extrem; inte bara naturen i fokus, utan underliggande formen, grundformen, geometrin, perspektiven, tiden. Kanske är det en mer krånglig Äcklet: "... förmedlade till honom en idé om det riktiga mänskliga arbete, där äckel och separationssmärta mellan honom och världen vore upphävda." Dvs ett försök att komma runt existentialismens dilemma genom att komma i samklang med naturen, världen. Det kunde ha varit fånigt, det är pretentiöst bortom all rim och reson, och ett otroligt frustrerande språk, vansinnesmeningar som kräver fullständig uppmärksamhet, och i slutändan kanske ändå inte ger en något (smaka på t.ex: "Men varför följdes just hans kraft att längta, som svingade sig upp ur det innersta jaget till den yttersta världen, genom att en gång för alla vilja sammanhålla honom, den enskilde, och värdsalltet, genast av en blek, ljudlös blixtstråle, i vilket det så starkt efterlängtade lätt, nästan mjukt åter drog sig från honom och framför sig åstadkom tomheten hos en världsomspännande dödszon, som försvagade honom och fick honom att brådstörtat tumla tillbaka in i sig själv.") men detta vägs delvis upp, genom textens oerhörda märklighet, att den är helt fri från kliché, att perspektivet, iaf i stora delar, känns så unikt. Delvis.
51 reviews
March 22, 2020
this is the second play I've ever read to its finishing line.
Following the words of 3 siblings, we get to know the being of 3 different souls, the struggle of the souls, the fear and the terror.
Walking around the village, we see how people make decisions and how the decisions shape their lives.
We feel a whole range of emotions, most importantly, the feeling of forsakenness.
It must be hard for the actors as the speech is long and very different from our daily language. Or perhaps they would enjoy it for just that.
You think about your own life when you read the poem or watch the play. I can relate to what Gregor went through.
The plot is quite simple. 3 siblings have some issue about the properties of their dead parents.
This version of translation is much better than the version by Michael Roloff. Quoting from Krishna Winston, Michael's version is too literal.
84 reviews1 follower
June 11, 2023
Min första ansats att läsa en Nobelpristagare. Jag är så besviken. De som ger den här boken 5 stjärnor tycker att man måste läsa långsamt och att man blir belönad. Icke! Boken är ordbajseri och språkporr. Jag hittade en sida där halva sidan utgjordes av en enda mening. Jag tycker att den här typen av skrivande är gymnasialt. Man har precis lärt sig ordföljd och skiljetecken och nu ska man visa att man kan tillämpa dem. Jag orkade inte penetrera allt detta och söka efter djupet. Sorry. Med risk att framstå som antiintellektuell, så tycker jag att det var helt bortkastat att läsa den här boken. Den var för mycket "Nobelpris" för en enkel bonde.
Profile Image for Melchor.
44 reviews
April 1, 2024
La primera parte me encantó, en cada página tengo alguna frase o párrafo subrayado. Pero en las dos partes siguientes, pese a que me gustaron mucho, estaba un poco más distanciado porque se me hacía demasiado descriptivo.
El viaje de Valentin Sorger es la búsqueda de uno mismo, un coming of age a la alemana, lento y lírico, muy mental. Desde su mutismo e inhibición en Alaska hasta su proyección sobre el espacio y todos los elementos que le rodean, su pasado y la influencia de este en su presente.
Profile Image for Milan Kovačević.
109 reviews3 followers
September 13, 2021
Ich bin sehr verwundert von diesem Buch von Peter Handke, dass so gut und verbunt geschriben worden ist, dass ich zum ersten mal, eine lebenswürdige Erfahrung erlebte, wenn ich das Buch gelesen hat. Ich wurde mich fragen, wer sind die Leute, die in Alaska leben, welche Gebräuche und usw gehabt haben. Eine unvergessliche Erfahrung und gleichzeitig nachdenklich wird. Ich hoffe, ich werde seine vollständige ausgegebene Bücher lesen.
Profile Image for Yves Wälde.
11 reviews
March 4, 2025
Wäre ich ein Deutschlehrer der seine Schüler quälen möchte, dann würde ich ihnen dieses Buch vorlegen. Es gibt einen Unterschied zwischen "langsam" und "erlähmend". Selbst nach 130 Seiten finde ich kein Wort von Relevanz, und auch keine schöne Parabel die auch nur irgendetwas in mir hervorruft. Ein so zähes Buch habe ich noch nie gesehen, weshalb ich jetzt auch aufhöre mich damit herumzuschlagen...
Profile Image for L7xm.
498 reviews35 followers
لم-أكمله
January 22, 2025
قرأت لهاندكه كثيراً والرجل لا يكتب خارج أسلوبه حيث يضع القارئ مع شخصية الرئيسية التي نقف معها متأملين الشخصيات و الأشياء و المشاهد، لا تجد في العمل حبكة ، مجرد وقفات تأمليه ..
مثل هذا الأسلوب يعتمد اعتماد كلي على الكتابة البلاغية والابداعية بحيث تجعلني أتذوق طعماً غير مرارة الجمود، لكن هذه الرواية لم تستطع فلم أكملها.
Profile Image for Jairo Andrés Virviescas Peña.
48 reviews
April 11, 2020
Esta es una novela en la que su protagonista se redescubre. Descripciones detalladas del paisaje de Alaska, el recuerdo en las montañas rocosas y una cosmopolita Nueva York, el camino le permite reflexionar sobre su existencia. Vale la pena releerla.
Profile Image for Petter Lundqvist.
84 reviews
Read
September 10, 2021
Handke hatar inte ändlös kommatering vid naturbeskrivningar. Vissa vackra meningar i obegripliga stycken. Ändå lite sugen på avhandlingen Om rum.
Profile Image for Fany.
220 reviews40 followers
November 14, 2023
Un misterio esto. Elusivo y revelador a la vez, como una oración.
Displaying 1 - 28 of 28 reviews

Can't find what you're looking for?

Get help and learn more about the design.