I Thure Erik Lunds roman smelter liv og skrift, litteratur og landbruk sammen i en eneste tekstmasse. For hvor utspekulert er skriften? Og er det egentlig så stor forskjell på småbrukertilværelse og skriving? Identitet, tja. Hva er det? Hallandsåsingene er en slekt utenom det vanlige. De er brautende og feige. Hissige, æreløse og tenker bare på seg sjøl. Dessuten har de et vanskelig forhold til kvinnfolk.
Jeg-fortelleren oppfatter seg som den siste hallandsåsing. Han beskriver seg sjøl som en et halvkriminelt, sjølskrytende arbeidsjern og en unnasluntrer. Alle de andre i slekta er assimilert i bygdas normalbefolkning. Men han holder tritt på småbruket sitt sammen med samboeren Maria.
Tidligere utga han romaner som av noen få ble oppfattet som geniale. Men nå er han ferdig med romanskrivingen. Han trenger ikke lenger å publisere seg selv for å kjenne at han lever. Nei. I stedet går han rundt som en vanlig mann med sine geniale teorier om verdensbygningen som ingen skal få kjennskap til. Ikke engang Maria. Ute i bryggerhuset, der han har isolert seg, skriver han på en evig og intens tekstmasse som aldri skal publiseres. Ikke så lenge han er i live i alle fall. Men han har en ekkel følelse av at det er noen som sniker seg rundt i teksten hans og retter på setninger.
Thure Erik Lund (født 1959) debuterte i 1992 med "Tanger", som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Hans neste bok, "Leiegården" (1994), ble norsk vinner i den skandinaviske konkurransen om beste samtidsroman. Senere bøker har befestet Lunds posisjon som en av vår samtids mest løfterike og nyskapende forfattere. "Grøftetildragelsesmysteriet" (1999), den første boken om Thomas Myrbråten, innbrakte forfatteren den høythengende Sult-prisen. Romanen "Compromateria" (2002) la nye alen til forfatterens vekst og viste at han kan skrive suveren samfunns- og kulturkritisk fabelprosa. Også "Elvestengfolket" (2003) ble mottatt med fantastiske anmeldelser, og fjerde og avsluttende bok i denne romansyklusen, "Uranophilia" ble belønnet med Natt&Dags Osloprisen 2005 for Årets bok og Kritikerprisen 2005. I 2006 kom han med romanen "Inn". "Straahlbox" (2010) er hans hittil siste roman, og den ble nominert til Brageprisen. Thure Erik Lund har også utgitt essaysamlingene "Om naturen" (2000), "Forgreininger" (2003), "Språk og natur" (2005) og "Om de nye norske byene og andre essays" (2006). I 2009 er han blitt tildelt Doblougprisen og Aschehougprisen.
Vetkje helt ka æ skal si. Har aldri lest noe sånt før, og tror det tar en stund før æ ska læs noe sånt igjen. Slitsom å les, men e vel poenget. Med en gang du ytra dæ e du ufri!
Interessant men slitsom. Han får til det han prøva på, men vanskelig å rate.
I begynnelsen var ordet, og av og til er det vanskelig å bli. Føler meg mer og mer som ei rotte, selv om jeg egentlig innerst inne er en rev, skjønner du? Husker du hvem du er, hvor du kommer fra og hvor du skal? Vet jeg babler, ikke tenk på det, kjære deg
Hei, det er rhizom-maskineriet som pinger på vegne av dividforeninga, vi har en ledig identitet til deg.
Hei og hå, for en tankestrøm. Noe sånt har jeg aldri lest før. Neste bok i serien later til å bli ellevill. Hvordan har jeg havnet i dette hjørnet av litteraturen?
En uleselig roman! skrevet på kverulant schizoanalytisk kaudervelsk, om en mann som er ingen, nettopp på grunn av at han ikke klarer å være andre enn seg selv, som gradvis transformerer seg til en generativ språkmodell. Det er et nevemagnetisk manifest om literaturen (les: literaturen) sin oppgave og skjebne i den stadig akselererende moderniteten. Skulle aldri vært publisert.
Tekststrømmen og livet. Språklig godbit på ord- og setningsnivå. "Gamlekjerringa" er mitt nye yndlingsord. Litt langdryg og saktmodig om skriving og klima, sirkulære tankereferat uten særlig ytre handling. Men det er kanskje poenget.