Ordene tilhører Sverre Hartkorn; milliardær, playboy og sykelig opphengt i mord. I påskeuken tar han med seg en psykoanalytiker og syv av sine nærmeste venner til den øde Blåkamhytta for å leke Mordleken. Den som klarer å løse den fiktive mordgåten innen kl. 21 første påskedag, vinner fem millioner kroner.
Det sies at morderen Ulvar Mørkli går igjen på hytta, og etter bare én dag blir påskeidyllen brutt. En av turdeltagerne ligger halshugget i sneen. Foruten offerets egne, finnes det ingen fotspor i nærheten. Verst av alt: Det er ingen lek, men blodig alvor. Hytteboerne må kjempe en desperat kamp mot tiden og mot en morder som ikke har tenkt å gi seg med det første.
Hvorfor klikker det fullstendig for Sverre Hartkorn når han trekker Monopol-kortet «Rykk frem til Slemdal»? Er lensmann Slogum virkelig lensmann, og hvorfor snakker han slik en underlig fjelldialekt? Hvor lenge klarer Hartkorn-kretsen å holde seg gående ved hjelp av gin tonic, Rohypnol og påskequiz? Hvor mange mennesker må dø før morderen kan avsløres? Og kan døde menn virkelig gå på ski?
Knut Nærums første kriminalroman er et mysterium i klassisk stil. Med dårlig skjult fryd velter forfatteren seg i umulige forbrytelser, elendig drømmetydning og beskjeder fra avdøde.
There is an absolutely wonderful tradition in Norway consisting of reading crime novels for Easter, especially in desolate places. In this old pagan country, we have a tendency of forgetting (or ignoring) the messages behind Christian holidays, and making our own instead. In which case Easter is a time of skiing, lots of drinking, chocolate, playing antiquated board games, and crime.
All of those traditions are incorporated in Dead Men Go Skiing, an unapologetic parody of Norwegian crime classics, and it is arguably the most ideal book for this occasion. There is nothing better to read for Easter in a mountain cabin than a novel about people getting murdered for Easter in a mountain cabin, especially when it is presented with quirky humour, tons of easter eggs (pun intended), and dry sarcasm.
Eg er klar over at dette er ein parodi, men den minner meir om ei barnebok. Problemet er at den er for grotesk til å vere det. Den kan ikkje vere ei bok for ungdom, fordi den er fylt av billige dadjokes heile vegen. Og for voksne blir den rett og slett barnsleg.
Karakterane er så stereotypiske at det er flaut, og eg trur Nærum skal tulle med rasisme i dei andre karakterane sitt syn på Omar. Her trur eg han går i fella sjølv, og den tenderar nesten mot det rasistiske.
Løysinga på mordet var usannsynleg og blei fortalt som ein nyheitsartikkel. Boka var i det store og heile kjedeleg, med tørre vitsar som for meg blei altfor barnslege. Eg-personen sin fascinasjon av rumper var det dummaste.
Korleis denne boka blei ein film, klarer eg ikkje forstå?
Vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Det var en underholdende og noe morsom historie, men jeg kan ikke si at jeg likte den så veldig godt. Dette er den første norske boka jeg har lest siden VGs.
Knut Nærums krimkomedier er Bernhard Borge pluss humor pluss satire. Krimgåtene er greie, men humoren løfter historien til et helt annet nivå. Det er mange godt skjulte hentydninger i denne teksten, og jeg koser meg like mye hver gang jeg klarer å oppdage en. Fast påskelektyre på hytta.
Du leser ikke Døde menn går på ski for en god krimhistorie. Du leser den for satiren og de rare karakterene. ⛷️⛷️⛷️ Resten av omtalen finner du på bokkjellden.com.
Dette er rett og slett den morsomste boka jeg har lest på mange år. Lasse Lindtner som innleser er også fantastisk. (Burde skifte utgave til lydboken, men det gidder jeg ikke.)
«Døde menn går på ski» er den første av flere krimparodier skrevet av Knut Nærum. La det være sagt først som sist; både som en advarsel og en oppfordring. Dette er hysterisk, spinnvilt og det glade vanvidd fra første til siste side. Det er gale-Mattias og Kokkelimonke i skjønn forening. Klassisk oppbygd som en krim-klisje fra C-hylla over svært forutsigbare kriminalromaner sender Nærum en krimforfatter med angst for blod, en psykoanalytiker med hang til tysk faglitteratur, og en stor vennegjeng med utallige drapsmotiver opp på en hjemsøkt fjellhytte i påsken uten noen kommunikasjonsmidler og med avstander på linje med Grønlandsisen til nærmeste sivilisasjon. Her skal de oppklare et fingert mord på verten som ganske snart skal vise seg å ikke være fingert i det hele tatt ... (så du den komme?)
Så dør de den ene etter den andre, og står opp igjen, for så å forsvinne, og dukke opp helt andre steder. Gjerne døde, men noen ganger også levende. Og midt oppi det hele sitter en livredd krimforfatter og en eksentrisk psykoanalytiker og gir oss den ene spinnville teorien etter den andre, mens vennegjengen dør rundt dem en etter en. Oppi denne suppa danderer så forfatteren en rekke spøkelser, fakirer og tidligere drapsmenn. Resultatet blir et salig kaos som er komplett umulig å skjønne noe som helst av. Men, vi humrer og ler. Flirer av alle tørrvittighetene og det komplette idioti. Godter oss over hundrevis av preferanser til diverse gammel krimlitteratur, og undrer oss over hvordan forfatteren har klart å sy dette lappeteppet sammen. Men henger det sammen? Nei, det gjør jo ikke det, men det gjør ikke noe. Vi leser ikke disse bøkene for spenningens skyld. Det er ikke mordgåten som lokker. Dette er først og fremst humoristisk underholdning. En parodi. Og morsomt er det definitivt!
As a Norwegian, I couldn't let Easter pass without some "påskekrim" (Easter crime - a time honoured Norwegian tradition). With this story taking place at Easter, in a secluded cabin in the mountains, it seemed like the perfect book for the occasion. But oof.. I should have picked something else.
I know Nærum mostly as a comedian from the late 90s/early 00s, and I remember enjoying a few of his other books in my twenties, but I've either grown out of Nærum's particular brand of humour or this is a departure from it. I also somehow thought, when I found this on Storytel, that it was a new(ish) book, but it felt very dated while reading, and it is indeed over 20 years old.
The setting is classic: a group of friends at a faraway mountain cabin with no mobile phone coverage, and suddenly one of them turns up dead. It's clear that one of the other people at the cabin must be the murderer, but it's not clear who.
However, in trying to be funny it loses the necessary tension and investment for a crime thriller, and it also fails at being funny. I admit I chuckled once or twice, but mostly I rolled my eyes and felt impatient (hurr durr, the protagonist likes to look at butts... ).
The climax and explanation of what really happened is also ridiculous and over-the-top, and I had a strong urge to DNF the book when I had like 5-10 minutes to go, just because I'd had enough.
I appreciated that the narrator did different voices and accents for the different characters so it was easier to tell them apart early on, but his "female voices" were really annoying - almost as if he was trying to portray a child rather than an adult woman.
If you go into this expecting purely satire, and have a different sense of humour than me, you may have a better time.
Meh. Bok skrevet av gammel hvit man med gammeldags syn om kvinner og minoritetsgrupper. Var til tider litt vondt å høre på. Slet litt med å holde meg interessert. Slutten var meh. De drepte den og noen andre drepte den og som så gjorde det. Jeg liker en god agetha christe slutt hvor de samles og at det som oftest er en luring som har gjort det. Selvom det i boka ble hintet til at det ikke var en sånn bok. Min favoritt karakter var Omar. Minst likte karakter var hovedkarakteren. Som vekslet med å kalle en ung jente for liten pike, for å så ville ligge med hu. Det var ick. Men jeg likte viben med norsk påskefjell og mord, derfor får den 2 :)
Det er jo blitt laget film, som jeg har hørt var skikkelig rar og litt morsom. Så jeg måtte sjekke om boka var rar før jeg så filmen. Har jo let Nesbø før og likt en del av det. Han har ofte noen artige innfallsvinkler, denne boken er ikke ett unntak, den har et par steder jeg har tatt meg i å le høyt. Den har ett Christie oppsett, men jeg blir ikke helt samlet før de siste sidene, og det er litt rart. Spent på filmen nå!
Ikke så morsom som Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen, og boka mister litt framdrift når det kompliserte plottet skal oppklares. Kjapt lest, og mindre parodisk enn jeg hadde trodd.
Morsom krim som lovet. Helt umulig å forstå hvem gjerningspersonen er, og nesten så det er umulig etter å ha fått løsningen servert også! Synes Nærum tar mye av krimklisjeene på kornet. Lettlest krim som passet godt å plukke opp i påsken.
[3.5/5.0] Tant og fjas fra ende til annen, parodi, ironi, humor, krimreferanser og Bernhard Borge-pasisj herfra til evigheten. Gøy underholdning som avstedkommer betydelige mengder humring. Ikke en spesielt god krim, men så er det neppe formålet med denne boka.