17. februar 2015 blir politiet tilkalt til en omsorgsbolig i forbindelse med et mistenkelig dødsfall og en mulig voldtekt. Drøye halvannen måned senere blir en nyutdannet politikvinne koblet inn i saken. Hun setter i gang å intervjue beboere, ansatt og andre som kan ha bidra til å kaste lys over hva som har skjedd. Med en innsiktsfull, skarp og spennende debut stiller Sivertsen spørsmål om hva omsorg betyr i dag.
Dette var overraskende bra! Ikke la beskrivelsen av boka lure deg - dette er ingen krimroman. Jeg hadde ingen forventninger til boka, men dette er en av de beste debutromanene jeg har lest på lang tid, og noe av det bedre jeg har lest fra en norsk forfatter. Jeg lånte boka på biblioteket hvor jeg så den helt tilfeldig. Deretter leste jeg hele boka på en parkbenk i løpet av noen timer fordi jeg ikke kunne legge den fra meg. Anbefales!
De transkriberte politiavhørene hadde mange fortellerstemmer som virket genuine. Forfatteren virker som hun har god kunnskap om hvordan ansatte, psykiatere og pasientgrupper innen psykisk helsevern oppfører seg og hvordan de ter og fører seg. Skrivestilen for de ulike transkriberte politiavhørene endres radikalt når en person med mani er transkribert versus en person med schizofreni osv - det er et gjennomført og bra arbeid. Boken er god på flere plan, blant annet innen psykologi, samt samfunnskritikk og små biter av ideologi er også tidvis inkludert. Den er aktuell og nevner flere hendelser som Nesset og Breivik som har preget det norske mediebildet med saker som omhandler spennet mellom ideologi og psykopatologi i nyere tid. Boka klarer å nevne både detaljer om selve historieforløpet / handlingen i selve boka, men også knytte inn mer av "det store bildet", altså hvordan denne enkelthendelsen kan knyttes opp mot trender i samfunnet vi lever i og hvordan vi har endt opp der vi har endt opp nå innen psykisk helsevern. Jeg har ikke sett mange norske forfattere som har klart dette på samme måte tidligere, så jeg ble veldig positivt overrasket.
Om noe skulle trekke ned, synes jeg ikke førstepersonen (en høygravid politikvinne) sine dagboknotater passet helt inn. Disse delene fremsto for meg som mer flate og tidvis litt malplasserte. Jeg kan forstå det disse notatene var brukt som et litterært virkemiddel for å bryte opp transkribering av politiavhør og dermed gi resten av boken en strammere ramme. Likevel tenker jeg at kanskje forfatterens privatliv kan ha preget denne karakteren i litt for stor grad, og jeg fikk ikke hovedpersonens dagboknotater til å helt gli sammen med resten av boka. Detaljrikdommen og det intrikate nettet mellom personene i de transkriberte avhørene, var i sterk kontrast til de noe detaljfattige dagboknotatene til jeg-personen. Denne delen kunne for min del enten vært utbrodert eller sløyfet.
Likevel er dette nok til å gi fem stjerner - det er noe av det bedre jeg har lest i det siste. Med tanke på at dette er en debutroman i tillegg er den vel verd å lese. Løp og kjøp / lån!