Det er 1942. Søstrene Paula, Matilde, Edit og Milly Olsen vokser opp på en liten øy ved sørlandskysten. I nabohuset deres driver familien Didrikson sommerpensjonat, og en dag ankommer et ektepar med fostersønnen David. Han er jødisk flyktning.
En sommernatt møtes David og Paula. Siden møtes de hver natt i den gamle, engelske hagen på øya. Helt til den dagen lille Milly drukner på den årlige sommerutflukten. Kort tid etter starter forfølgelsen av de norske jødene, og David forsvinner ut av Paulas liv.
Mange år senere blir Anna Vårø arvingen etter grandtante Paula Therese Olsen. Anna begynner å lese Paulas gamle dagbøker og snakke med de som levde den gangen. Hva var det som gjorde at tante Paulas liv ble det som det ble?
I sin femte roman viser Mirjam Kristensen seg som en utsøkt prosaist og en lysende klar historieforteller.
Mirjam Kristensen (f. 1978) debuterte i 2000 med romanen Dagene er gjennomsiktige, og ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris. For De som er ute i regnværet (2001) mottok hun Sørlandets litteraturpris. Siden kom de kritikerroste romanene En ettermiddag om høsten (2006), Et rikt liv (2009), Jeg har ventet på deg (2014) og Et plutselig mørke (2020). Kristensen har mottatt Bjørnsonstipendet og Amalie Skram-prisen, og bøkene er oversatt til tysk og fransk.
jeg synes ikke nødvendigvis at dette var ei dårlig bok. Historia som boka formidler er interessant nok, trist nok og engasjerende nok - da jeg leste boka ble jeg både lei meg og irritert på karakterenes vegne, samtidig som jeg følte stor avmakt. Bakpå boka står det at det er ei historie om de små tingene som utgjør store forskjeller i våre liv, og ja, det er det.
Samtidig er det ting med historia, eller, rettere sagt hvordan historia blir fortalt, som plager meg. Boka sirkler rundt en familie med fire døtre, og handlinga finner sted både under krigen og i moderne tid. Boka har en vekslende synsvinkel, og hopper fram og tilbake i tid. Gradvis får vi avslørt flere og flere detaljer omkring de sentrale hendelsene i fortellinga, hendelser som familien nærmest har fortrengt. Dette, de korte kapitlene og den stadige vekslingen mellom ulike synsvinkler gjør boka spennende og interessant. Samtidig savner jeg å bli kjent med karakterene i dybden. Språket er handlingsdrevet, og man får ofte følelsen av å stå langt utenfor fortellinga og se inn.
Det største problemet med denne boka synes jeg er rammefortellinga forfatteren har valgt å benytte seg av. Det er noe man har sett mange ganger før - jeg-person finner ut av familiehemmelighet, begynner å nøste opp i det, ting blir avslørt og jeg-personen innser sammenhengen, likheten mellom seg selv og personen hvis hemmeligheter blir avslørt. Jeg-personen får da en livsforandrende åpenbaring og hens liv blir aldri det samme igjen (og legg til litt klein hinting om et kjærlighetsplot på slutten).
Rammefortellinga, den delen av historia som utspiller seg i nåtida, engasjerte meg ikke i det hele tatt, og etter hvert som boka nærmer seg slutten og den tar større plass, blir boka kjedeligere. Jeg får litt følelsen av at forfatteren bruker billige triks og spiller på folks følelser for at de skal like boka. Og det er dumt, for den delen av historia som utspiller seg under krigen er tankevekkende, trist og fin, og den sitter i meg enda.
(denne anmeldelsen/disse tankene ble kladdet ned ei søvnløs natt, og er derfor særdeles uredigerte).
Skikkelig fint skrevet! God dynamikk og behagelig veksling mellom forskjellige fortellere og tider. Litt frustrerende hvordan en hel slekts historie er formet nærmest av at alle unnlater å snakke med hverandre og ta valg. «Men til slutt sitter man bare igjen med det livet man faktisk har levd. Det finnes ingen hvis. Det livet jeg har levd, finnes allikevel.» Anbefales.
Dette stedet er en del av meg, av min barndom. Det kjenner jeg når jeg står her. Jeg har tatt dette stedet med meg. Det finnes i meg som en tilstand der jeg har plassert noen tanker og følelser, noen fortellinger.
Jeg kjøpte denne primært fordi coveret på paperbackutgaven var så pent. Slike ubesindige kjøp kan bli positive leseropplevelser. "Jeg har ventet på deg" har flere fortellerstemmer som bidrar til å gi oss biter av sannheten om en tragedie fra krigens dager. Fortellingen er uendelig trist, men likevel er det godt å lese denne stillferdige og ettertenksomme historien. Romanen framstår som en rekke esker med hver sin bit av historien, og det hele er omhyggelig komponert slik at historien avsluttes med en sirlig sløyfe til slutt, når fortid og (dette velger denne leseren å tro) og fremtid møtes.
Jeg pleier som regel å være kritisk til visse avslutninger, men denne avslutningen syns jeg var utrolig bra. Jeg likte hvordan forfatteren pusler sammen de forskjellige historiene sammen - fortiden og nåtiden. Det skaper en slags balanse som jeg syns er behagelig. I tillegg til å være en balansert tekst, så skriver forfatteren fantastisk bra som er med på å gi teksten et behagelig og romantisk preg. Jeg anbefaler denne boka for de som liker gammeldags litteratur :-)
Denne boken likte jeg skikkelig, skikkelig godt. Jeg synes Kristensen beskriver ensomhet og det å være alene veldig godt, noe jeg opplever går igjen ved hovedkarakterene gjennom flere av hennes bøker (har hittil lest tre). Denne var både spennende, gripende og fin. Jeg anbefaler alle å gi denne en sjanse!
Det er vakkert. Det er sårt. Det er en roman om den store kjærligheten, uten at det blir svulstig og klisjéfylt. Språket er nydelig, handlingen fenger og plottet overrasker.