Kva kan vi eigentleg vite om livet til dei andre? Det er eit nytt år i den lille bygda. I gata til Jørgen og Vibeke kjem det glede og endring når ein familie på tre flytter inn i nabohuset. Faren Steinar er noko for seg sjølv, det står liksom ein eigen vind om han. Dei to familiane blir gode vener, men når fedrane reiser på fotballtur til London saman, får Jørgen sjå noko som gjer han uroleg. Det viser seg at Vibeke kjenner på den same uroa. Kven er Steinar? Kva held han på med? Kva er det som gøymer seg i krafta hans? «Du er så lys» er Tore Renbergs trettande roman. Det er ei nervepirrande og gripande bok om det vi ikkje får auge på. Sjølv om det utspeler seg like framfor oss.
Tore Renberg skriver fint som alltid, men jeg er nok dessverre litt enig i det mange kritikere har sagt om den siste delen av romanen. Etter en voldsomt spennende oppbygning, faller alt rett og slett litt sammen i løpet av de siste 70 sidene. For meg ble det for forutsigbart, jeg skjønte hva som kom til å skje veldig tidlig i romanen, og jeg ble litt skuffa, jeg må innrømme det. Jeg tror det først og fremst handler om måten det blir gjort på; dagboksnotatene mot slutten virker påtatte og passer ikke inn med den ellers gode stilen i romanen. Jeg tror romanen hadde vært tjent med mindre oppklaring og en mindre direkte avslutning. For hvis budskapet er at vi ikke kan se det som foregår inne i andre mennesker, føles det feil at vi får se nettopp det, at vi får innsyn i alt.
Dette er faktisk den første boken av Tore Renberg jeg leser, men hvis de andre bøkene hans er bare halvparten så bra har jeg mye å se frem til. Vanligvis syns jeg det er forvirrende og rotete med så mange mennesker, men her syns jeg det ble veldig bra! Mange interessante mennesker og gode personkarekteristikker, til og med de "normale" blir interessante. Likte spesielt godt når hovedpersonene arrangerer familieselskap og alle de rundt 30 familiemedlemmene blir introdusert. Boken setter ord på vanskelige og viktige tema. På en måte visste jeg hva som skulle skje, men det ble allikevel et sjokk og jeg gråt fra side 200 til siste slutt. En viktig bok som jeg vil anbefale alle å lese. Kan nok bli en øyeåpner for mange.
Review in Norwegian: For det første, den slutten var ganske nedlatende etter alle mistankene de hadde og den oppbygde stemning. Så endte det opp med å være noe som skjer med mange av oss. For det andre, jeg skulle virkelig ønske faglæreren som utdelte denne romanen kunne ha sagt noe om utløse advarslene (trigger warnings/TW). Å lese denne boka uten å vite noe om hvor mange dype temaer den inneholdt var ganske overraskende, og jeg skulle ønske jeg var litt mer forberedt på dette. For det tredje, den er på nynorsk, og jeg er ikke så veldig stor fan av nynorsk. Alt i alt, den fikk deg til å undre innimellom, men for det meste prøvde jeg bare å komme meg igjennom den.
4,5 stjerner. Hørt på lydbok med forfatter som innleser. Det er fint når dialekta hans i stor grad samstemmer med der hvor handlingen er lagt. Lo så jeg grein når jeg hører beskrivelser av familiemedlemmene til hovedpersonen. Uggen følelse gjennom boka når det kommer til bokas hovedplott. Sitter med en uggen følelse av at noe er galt gjennom historien, men hva?
Wow. Bare wow. Sitter nesten igjen med samme følelse som da jeg hadde lest «Unnskyld» av Ida Hegazi Høyer ifjor. Uforklarlig. Jeg forgudet hvert ord, hver setning. De relasjonelle og karaktermessige skildringene var på et ubegripelig godt nivå. Jeg trodde ikke jeg ville lese noen bok som var bedre på å skildre relasjoner enn «På vei hjem» av Sverre Henmo som jeg også leste ifjor, men denne tok fullstendig kaken. Jeg er kanskje noe enig i anmeldelsene som påpeker at dagboknotatene i slutten var unødvendige å gi leseren innblikk i, og at leseropplevelsen hadde samlet sett vært bedre om vi ble etterlatt uten svar. Men for meg som er en leser som plages av ubesvarte spørsmål og åpne avslutninger; var det på sett og vis tilfredsstillende. Jeg er etterlatt måløs av denne leseropplevelsen. Hvordan skal jeg kunne beskrive denne boken på et vis den er verdig? Det vil jeg neppe få til.
Fader heller ass Renberg. Sykt fett at du skriver på nynorsk. Boka flyter utrolig godt frem til man får vite hva greia er.. Så bare synker den sammen i en eneste stor nødløsning.
Nok ein fantastisk fin bok på nynorsk av Renberg. Hovedkarakteren sine skildringer av menneskene i livet sitt og miljøet e så utrolig presise og underholdene, elske språket han bruke. Veldig interessant kordan menneskekjenneren Jørgen ikkje klare å se Steinar. Sku gjerne vært lengre og ein litt antiklimatisk slutt e det eineste eg har å utsette på denne!
Veldig lys (bra) i starten, men så ble den veldig mørk (dårlig) i andre halvdel. Kanskje det er ment som et slags språklig bilde, men den kunne jo godt vært lys (bra) hele veien eller?
Boken har en spennende oppbygning - hva er det egentlig med de nye naboene? Fortellingen viser at ting ikke alltid slik det virker som, og at selv de lyseste mennesker kan bære på det tyngste mørke. Å være en god nabo kan bety mer for folk enn man tror.
Tore Renberg sine karakterskildringer er så gode - jeg både ser, hører og kjenner igjen menneskene og relasjonene som beskrives.
4,5/5! Wow! Denne va SPENNENDE! En psykologisk triller som bygge seg sakte men sikkert opp, klarte ikkje å legge den fra meg😍 Renberg finne liksom en superfin linje mellom koselig og urovekkende i det lille bygdemiljøet. Slutten var derimot ikkje heilt som eg forventa, det gjor bokå på en måte både bedre og dårligere.Opplevde kanskje at slutten burde hatt meir te seg med tanke på kor mye spenning som bygde seg opp (men det kan forsåvidt ver meiningå og). Sitte igjen med masse spørsmål??! Alt i alt en superbra bok!
Jeg tror jeg bare må innse at Renberg ikke treffer meg helt, i hvert fall ikke nå. Den har passasjer jeg likte godt - spesielt beskrivelsen av familien. Men historien ellers... Nei, den traff meg rett og slett ikke. Funket godt som lydbok - god lydbokopplevelse med forfatteren selv som innleser.
Fin og tankevekkende liten bok! Hørt som lydbok på 123, sjelden jeg binger en bok på denne måten. Ikke alltid det er kvalitetstegn når forfatteren leser selv, men her syns jeg det passer skikkelig godt. Anbefales videre!
Tore Renberg skriver så bra! Den første 2/3 av boken var som en thriller jeg slukte grådig. For en spennende bok! Den siste tredelen av boken var ørlite skuffende, og egentlig et antiklimaks. Allikevel en sterk fortelling og viktige temaer han tar opp. Vi kan aldri vite hvorfor noen er som de er, er det jeg tenker etter å ha lest denne. Jeg vil lese mer av Tore Renberg og MER nynorsk!
Dæ va ei ganske spennande bog egentle men detta føles litt fælt å sei men æg håpte på at vendepunkte / grunnen te at Steinar oppførte sæg sånn sko vær noge aent enn at han hadde depresjon. Sjøl om æg suns dæ ikkje va så verst dæ heller å dø gjor jo at alt ga meining mæ tittelen av bogå å sånt ao så suns æg dæ va litt mindre spennande på en måde. Men dæ va jedna ikkje hoved meiningå mæ bogå heller så. Overall så va dæ ei relativt interessante bog.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Syns det er vanskelig å vurdere denne boken, da den i 200 sider hadde meg så i granskauen på pinebenken. Hvor skal vi? Jeg slukte denne på under et døgn. Jeg hadde ingen forutsetninger før jeg leste den, ante ikke hva den skulle handle om, så jeg bygde den nok opp til noe annet i hodet mitt, vil jeg tro. Slutten ble derfor litt antiklimatisk, selv om temaet for all del er alvorlig, dypt og viktig. Den er derimot uhyre godt skrevet, selv om det er på nynorsk! Tung bok som nok blir sittende i meg en stund. Jeg har lyst til å gi den 5 stjerner, men et eller annet med slutten rusket litt i helhetsoppfatningen.
Tok en uforventa vending. Og da mene heartbreaking knusende slutt.. bruhh. Men altså å klare å gi et så direkte innblikk og følelse av nærhet til karakteran har æ ikke vært i nærheten av før. Tore asså.. du e virkelig på sporet!😮💨
Spennende bok om en familie i en liten bygd som får nye naboer hvor noe er "off". Ble veldig nysgjerrig og litt utålmodig i løpet av boken fordi den bruker lang tid på å røpe hemmeligheten. "Om det vi ikke får øye på, selv om det utspiller seg rett foran oss".
** Πόσο καλά ξέρεις τους ανθρώπους γύρω σου; ** Πόσο καλά γνωρίζεις τον γείτονά σου; ** Θα του εμπιστευόσουν το παιδί σου να πάει μαζί του εκδρομή;
Ο Γιέργκεν και η Βιμπέκε ζουν μια ήρεμη ζωή με τους δυο τους γιους σε ένα απομακρυσμένο χωριό της Νορβηγίας. Η γειτονιά ζωντανεύει όταν στο διπλανό σπίτι μετακομίζει μια οικογένεια. Ο νέος γείτονας, ο Στάιναρ, είναι η χαρά της ζωής, πρόσχαρος, χαμογελαστός και πολύ ευχάριστος στην παρέα. Όμως έχει κάτι παράξενο επάνω του. Κάτι το οποίο δεν μπορεί να προσδιορίσει η Βιμπέκε, αλλά έχει ένα κακό προαίσθημα…
Μετά από παράκληση του Στάιναρ, ο Γιέργκεν και η Βιμπέκε θα αφήσουν τον μικρότερο γιο τους να πάει εκδρομή με τους γείτονες στην καλύβα τους στο βουνό. Το ένστικτό τους όμως τους προειδοποιεί, τους βροντοφωνάζει να μην το κάνουν. Άραγε εκείνοι γιατί το αγνόησαν; Όταν οι υποψίες και οι αμφιβολίες γίνονται φόβος μετά από κάποια στοιχεία που βρήκαν, τίποτα δεν τους σταματάει από το να ψάξουν να βρουν την καλύβα στο βουνό. Πρέπει να βρουν τον γιο τους, πριν να είναι πολύ αργά…
Η αλήθεια είναι πως το συγκεκριμένο βιβλίο με δίχασε. Άλλο περίμενα να διαβάσω και άλλο μου προέκυψε. Αλλιώς ξεκίνησε και αλλού κατέληξε. Είχε καλά στοιχεία και υλικά ο συγγραφέας για να χτίσει μια εξαιρετική ιστορία, αλλά δεν τα εκμεταλλεύτηκε κατάλληλα. Σε αρκετά σημεία ήταν άσκοπα φλύαρο, υπεραναλύοντας την ζωή του κάθε θείου και ξαδέρφου του σογιού με λεπτομέρειες που ουσιαστικά δεν αποσκοπούσαν σε κάτι.
Στα θετικά του βιβλίου θα προσάψω τα μηνύματα που θέλει να περάσει. Δεν πρέπει να βιαζόμαστε να βγάλουμε εύκολα συμπεράσματα και να βάζουμε ταμπέλες στους ανθρώπους. Ποτέ δεν ξέρεις τί κρύβει ο καθένας στα κατάβαθα της ψυχής του. Μην βιαστείς να κρίνεις κάποιον. Πολλές φορές μπορεί πίσω από ένα πλατύ χαμόγελο να κρύβεται πόνος και απόγνωση.
** Τι γίνεται όταν σβήσει το φως και η ελπίδα; Περιπλανιέσαι στα σκοτάδια της ψυχής σου, βουλιάζεις στο έρεβος, σε «ρουφάει» το σκοτάδι και σε αγκαλιάζει με τα ζοφερά, γλοιώδη δάχτυλά του… Ένας κόμπος στο λαιμό. Ένα βουβό κλάμα. Μια άρρωστη ψυχή που αιμορραγεί.
«Πηγαίνω στα σκοτάδια να μιλήσω με στίχους με τη χαοτική ψυχή μου». (Στίχος από την Έρημη Χώρα του Τ. Σ. Έλιοτ, μετάφραση Γιώργου Σεφέρη).