Fri vilje

by Helga Hjorth

«Jeg kjente igjen alt som ble beskrevet i anmeldelsene. Hyttene på Toffelsø og kranglingen om testamentet og om takstene, sykehusinnleggelsen til mamma, pappas fall i trappen, Veras tale på revisorkontoret; hver eneste episode anmelderne hentet ut av romanen for å ramme inn beskrivelsen av Veras litterære verk, var hentet fra vårt liv, mitt liv. Men jeg kjente ikke igjen pappa som hatet alle kvinner - alle unntatt Vera, som han syntes var uimotståelig. Eller mamma som hadde visst om overgrepene, men bare snudde ryggen til fordi hun var mer opptatt av fasade. Jeg kjente ikke igjen Even som et såret barn heller, Ingvill som spilte offentlig godhetsperson, meg selv som hatet storesøsteren min, eller Vera som bare var et offer.»

Genres: Fiction, Contemporary, Novels

Unknown Binding

First published January 1, 2017

Reviews

[Rasma Haidri · Rating 1 out of 5]

I really wanted to like this book, give it a fair shot as 1) being an ok first novel and 2) achieving what Helga Hjorth wanted to do in terms of counteracting and contradicting Vigdis Hjorth's novel Arv og Miljø, a book which implicated the Hjorth family in a drama of incest and duplicity. I was up for a literary version of Dueling Banjos, seeing sibling rivalry and family disloyalty played out in counterbeat, disharmonic keys, a sort of fugue for the feud.

I was willing to give Helga Hjorth the benefit of the doubt for having some literary talent, even though the implication that all it takes is a one year course in creative writing to be a novelist offended me. It reminds me of an incident where a surgeon said to a writer at a cocktail party, "I'm planning to take the summer off to write a novel." The writer retorted, "I'm taking the summer off to become a doctor."

To address the first point - the book as an okay first novel - I can only quote Truman Capote and say, That's not writing, that's typing. "And then she said this and then he did that and then I thought this and then and then and then..." is not quite a quote from the book, but almost.

What bothered and shocked me most, having read Vigdis Hjorth's novel, was that when Helga Hjorth gets to the part of the drama where she actually would have to confront the matter contained in Vigdis Hjorth's book, Arv og Miljø, HH literally stops writing the narrative and says, "And then a lot of letters were exchanged and emails went back and forth." HELLO, it is there the story lies. Instead, HH believes she is making a story by writing a series of scenes in which Dad Was A Really Nice Man and My Sister V Was Always A Problem. Wake up, stupid -- children who are inexplicably problems in a family of otherwise perfectly happy people HAVE HAD SOMETHING HAPPEN TO THEM THAT MADE THEM THAT WAY. Even if I didn't believe that before reading Helga Hjorth's Fri Vilje, it is the unspoken and unintended lesson of the book. The reader wants to scream at the author: YOU HAVE TO FOCUS ON THE CONFLICT IN THE MAIN CHARACTER!

That would be the evil sister V.

Instead, the author HH plants herself as the First Person Little Sister who doesn't really have a clue. That is not an interesting character, because nothing happens to her. She just reports "and then this and then that" and the supposed VILLAIN - sister VH - is supposed to come to life by all that is suggested in "she wrote really mean emails that made me not want to open my inbox" (not a direct quote, but that was basically it). If Helga Hjorth's writing class told her to write like Hemmingway and reveal only the tip of the iceberg, she got it wrong. The tip of the iceberg CONTAINS THE ICEBERG. It is not a disembodied chunk of an ice floe.

The problem is, HH assumes that everyone reading her book KNOWS the real VH, i.e. the Norwegian author Vigdis Hjorth, and we can fill in the missing characterization ourselves. Her courses should have taught her rule number one in writing fiction: you must assume nothing on the part of the reader. The reader needs to be convinced of the world you, the author, create. The world concocted by Helga Hjorth after completing her writing course is not only dull, it's annoying and irritating. As a reader I became more and more irked, not because I don't want to believe HH's side of the story more than VH's side of the story, but because reading the damn thing was such a waste of time. It gave no pleasure, aroused no interest, evoked no questions.

I listened to the novel on audio, and before that disqualifies my judgment as a reader I will add that I also listened to Vigdis Hjorth's novel Arv og Miljø on audio. I don't care about truth or fiction in the Real Life of the Hjorth's any more than I care about the Real Life of the Kardashians. It is not Vigdis Hjorth's side of the story that made me think her novel was one of the best reads I've had in a long time. It was Vigdis Hjorth's craft, her world-building, her art that made her story convincing. The novel made such an impact that when I was many days later driven in a car past the landscape where I had walked while listening to it, the passages from the novel returned and played out in my head like remembered music.

Vigdis is a novelist, and Helga is not. It's a cheap shot in my estimation that Helga Hjorth thinks the best way to confront her sister about unresolved family issues is to write a novel just because the sister she wants to confront is a novelist. HH should take her family drama up in court, or the living room, or via the intervention of kindly disposed distant relatives and keep her hands off literature. In her book she shows herself to be a character who doesn't have the guts, integrity or maturity to talk to her estranged sister. By writing her book she shows that that's who she is in real life too.

[Margrete Cardona · Rating 1 out of 5]

Jeg klarte ikke lese denne boken som en roman, og det er vel heller ikke slik den er skrevet.
Hele boken er et gjennomskuelig forsøk på å få leserne til *ikke* å tro på søsterens historie om overgrep. Søsterens historie. En annens erfaring.
Det er lett å se at forfatteren av denne boken er jurist: hun bygger opp saken sin ved overtydelige angrep på søsterens troverdighet, lovord om sin egen far (her har hun utpekt seg selv som karaktervitne), og stakkarsliggjøring av seg selv og moren, som lider noe så aldeles grenseløst.
Under ligger det et dårlig skjult hat overfor søsteren.
Jeg burde nok ha holdt meg for god for å lese denne boken.

[Dennis Brkic · Rating 1 out of 5]

Nope. Team Vigdis azza.

[Ingalill · Rating 3 out of 5]

Leste hele natta, full pott på leseropplevelse og bekreftede mistanker. Minus på litterær finesse ( for mange uvesentlige detaljer, karaktertegning, ensidig fokus, og den står svakt på egen bein), men, o joy, som et supplement til (nesten) en hvilken som helst Vigdis Hjorth bok er den, som en drøm,
, dirrende av rettferdig harme..

[Magnus Bernhardsen · Rating 2 out of 5]

Vanskeleg å setja stjerner på denne. Det er ei viktig bok, og eg er glad eg har lese ho. Det er inga god bok, den vert nokså repeterande og etter kvart ganske keisam.

Det er også ei bok som ikkje kan lesast uavhengig av Arv og miljø, sjølv om ein kan sjå for seg ei liknande bok om korleis det er å verta ufriviljuge romanpersonar.

Eg tykkjer at dei etiske problema ved Arv og miljø er store, og denne sida av historia burde også få koma fram.

[Nils · Rating 2 out of 5]

"Hvorfor snakke sammen hvis man heller kan skrive bøker, være sikker på å få frem historien slik man selv har opplevd den, selv om andre mener man tar feil?"
Fint supplement til Arv og miljø, men den står ikke på egne bein.

[Thomas Løge · Rating 3 out of 5]

Etter å ha lest Arv og miljø trodde jeg helt og holdent på historien (om vi ser på historien i romanene som virkelighetslitteratur) til Vigdis Hjort, trodde ingenting kunne rokke ved den, og jeg var ikke særlig lysten på å lese versjonen til Helga Hjort. I det ei venninne lånte meg boka, sa hun at det kom til å bli umulig å legge den vekk og at jeg mest sannsynlig kom til å endre oppfatning. Vel, hun hadde rett.

En sak har alltid flere sider. Mange har omtalt boka som en hevnbok, hvilket jeg syns er en urettferdig kategorisering. Skal det ikke være lov å ytre en annen versjon av saken hvis du tydelig kjenner deg utlevert og kjenner igjen ytringer, brev, e-poster og faktiske hendelser i din søsters bok?

Det er uunngåelig å nevne Vigdis Hjorts Arv og miljø i sammenheng med denne boka, da Fri vilje ikke ville eksistert uten denne. Historien og handlingen er det som driver boka framover, men den ville neppe lyktes like godt om den skulle stå selvstendig på egne ben uten søsteras roman. Likevel er det vel kanskje aldri hva romanen var ment til heller - det er og forblir en roman som er blitt gitt ut som et motsvar til en annen. Dette blir på samme tid bokas styrke og svakhet.

Jeg gir Fri vilje 3-. En treer fordi jeg syns det er god lesing som et supplement til Arv og miljø eller Vigdis Hjorts forfatterskap, hvilket gjør at boka er uselvstendig, men også ett minus fordi Helga Hjort mangler litterær finesse. MEN jeg syns absolutt det var verdt å lese dette motsvaret.

[Julie Rasmine Larsen · Rating 5 out of 5]

"Det måtte gå galt, og det gjorde det. Men det ble et bra plott".

Titel: Fri vilje. Forfatter: Helga Hjorth. Sider: 307 sider. Forlag: Kagge Forlag. Udgivelsesår: 2017. Anmeldereksemplar: Kagge Forlag ★★★★★

“Kanskje min roman også ville drukne i spørsmål som lå utenfor romanen, tenkte jeg. Kanskje ville diskusjonen handle om Vera, eller om meg, i stedet for virkelighedslitteratur. Så ville de kanskje komme til å fordømme meg, sette spørgsmålstegn ved min moral, lure på hvordan jeg kunne gøre noe sånt, ødelegge for Vera Lind, en kunstner, blant de fremste forfatterne, attpåtil min egen søster. Ja, tenk det, ville jeg svare da, hva søstre kan finne på å gjøre mot hverandre”.

Helga Hjorth har med Fri vilje begået et råt og hæsblæsende modsvar til søster Vigdis Hjorths prisbelønnede roman Arv og miljø og efterlader læseren forundret, fascineret og forarget. ‘Søskenderivalisering’ får pludselig en helt ny betydning!

I 2016 var debatten om virkelighedslitteratur igen i alle medier hos vores norske naboer, da Vigdis Hjorth udgav den højst kontroversielle, højst autofiktive roman Arv og miljø, der handler, ikke kun om familiestridigheder og arvesag, men angiveligt også om incest mellem far og datter, og fortielser der skiller brødre og søstre ad. Nu kommer så modsvaret, endnu en “fiktiv” hævnroman, skrevet af Vigdis Hjorths kødelige søster Helga Hjorth. Helga har skrevet Fri vilje for at give en anden stemme til sin mor og far, give familien en anden og (måske) mere sand historie, end den Vigdis Hjorth har nedfældet med hvilken hun også er nomineret til Nordisk Råds Litteraturpris.

Helga har, ligesom søster Vigdis, ændret personerne i romanens navne, men selvom der ikke er navnesammenfald, er der vist ingen tvivl om, at begge romaner kan læses på en dobbeltkontrakt: en fiktionskontrakt, hvor læseren indgår en aftale med værket om, at alt på siderne er fiktion og altså opdigtet, eller en faktionskontrakt, hvor alt på siderne er fakta og dermed også levet liv. Men uanset om incesten og arvesagen rent faktisk er overgået søstrene Hjorth, så er der virkelig kød på de metakommunikative stridigheder, der nu hersker mellem de to søstre, som alle med interesse i nordisk litteratur snakker om.

Helga Hjorth citerer på første side Vigdis Hjorth således: “Enkelte løgner røper mer om livets smertepunkter enn all verdens uinteressante sannheter”, og påpeger problematikken ved at skrive autofiktion. At Vigdis Hjorth selv har udtalt, at der er flere løgne end sandheder. Dermed gør hun sin søster til en højst utroværdig fortæller allerede fra første side, og hævnen er sød og gennemtænkt. Vigdis Hjorth har dog ved flere anledninger også behængtet, at Arv og miljø handler om hendes egen familie, trods de mange lighedstegn mellem romanens fiktive karakterer og Vigdis’ egen familie. Samtidig er der nu også stille hos både Vigdis og det norske forlag Cappelen Damm, efter at Helgas roman er udkommet. Imens debatterer nordiske litteraturkritikere på livet løs, og læserne undrer sig.

Men er Helga Hjorth så en god forfatter med noget på hjerte? Eller er hun en forsmået lillesøster, der forsøger at få sine 15 minutes of fame? Vi så det i Danmark i 2013, da Yahya Hassan bragede ind på den litterære scene med sin lyriske kritik af invandrermiljøet, og hans ekskæreste, den noget ældre underviser, Louise Østergaard efterfølgende skrev en roman om deres forbudte forhold. Det skaber debat og livlig medieomtale, men tager Se & Hør-sagerne egentlig bare litteraturen til fange? Helga Hjorths formål er ikke litterært. Det er først og fremmest et forsøg på at imødegå Vigdis Hjorths, ifølge Helga, ødelæggelse, udnyttelse og misbrug af familien, og den måde hun har fremstillet denne på i sin bog. Helga Hjorth har skrevet Fri vilje, fordi hun mener, at det er umuligt ellers at forsvare sig, når man bliver gjort til romanfigur. At det eneste modsvar til en roman, er at skrive en anden roman. Helga Hjorth beskriver i Fri vilje også, hvordan familien i første omgang overvejer at skrive et læserbrev, og at Helga også kontakter Vigdis’ forlag, men uden held. Da går det op for Helga Hjorth, at den eneste og sidste udvej for at forklare en anden version af familiens forhold, er en roman.

Læs resten af min anmeldelse her: https://litfix.dk/2017/09/01/boganmel...

[Luna Tønnessen · Rating 3 out of 5]

Et viktig og sterkt motsvar! Må sies at det er en god stund siden jeg leste Arv og miljø.. husker at den overbeviste - men en sak har alltid flere sider. Og etter å ha lest begge versjonene, er oppfatningen en annen.. Denne fikk i gang tankene, og en til å udre seg over forholdet mellom livet, virkeligheten og skildringen i flere av romanene til V. Hjort. Sitter igjen med et helt annet bilde av familien og den bitre arvestriden nå, etter innsyn fra et annet perspektiv og ståsted.

Diskusjoner om hva som definerer virkelighetslitteratur og roman-sjangeren. Konflikt og spørsmål om sannhet bringes på banen og ikke minst skyld.

Sår og direkte vond til tider, men gjennomgående godt skrevet! Fri vilje har blitt mye omtalt som en "hevnbok". Vet ikke om jeg er helt enig i dette.. Anbefaler å lese begge søstrenes "roman"-utgivelser før man evt. velger ta side.

[Kristine · Rating 2 out of 5]

Jeg gir boka to stjerner, med forbehold om at jeg bare leste en femtedel. Det var så langt jeg kom før jeg ikke orket mer av den monotone vekslingen mellom anklager mot og subtil demonisering av Vigdis Hjorth og forsvar av foreldrene. Boka har så langt vært fri for refleksjoner og vilje til å stille spørsmål ved egne antakelser og det er lite som tyder på at den kommer til å bli mer enn et rent forsvarsskrift/en anklage. Dens eneste verdi ligger i at den forsterker budskapet i Arv og miljø, at dette er en familie som er så livredd for hva man kan oppdage ved å granske seg selv at de ikke en gang tør lytte til sin søster/datter eller reflektere rundt egne minner, følelser og oppfatninger. Men som sagt, jeg tar forbehold om at boka kanskje tar seg opp etterhvert.

[Tonje · Rating 3 out of 5]

Nå e eg riktignok litt partisk når eg lese denne bokå, fordi eg e veldig fan av Vigdis Hjorth.

Men Helga Hjorth e uten tvil ein viktig stemme i debatten om virkelighetlitteratur, og med det at historier må kunne utfordres.

Eg syns bare det e litt vanskelig å ha like mye troverdighet til en fortelling kor hovedpersonen ska forsvare noen andres historie. Eg skjønne veldig godt at det e viktig for hu å få frem i lyset at hu sjøl har hatt ein fin barndom og oppvekst og et bra forhold til sine foreldre. Men det kan likevel ikkje motbevise eller bortforklare hvilke opplevelser søsken har hatt.

Det e til tross for dette interessant å lese! Bokå tilføye nok uten tvil nyanser me ikkje hadde fått hos Vigdis. Og det komme fram sider ved og fortellinger av Vigdis som hu nok heller aldri hadde tilskreve seg sjøl i sine egne bøker.

De e også tidvis ganske sårbare overfor kverandre begge to i sine bøker. De gir kverandre ein viss anerkjennelse i denne ganske særegne familiesituasjonen, som de nok begge har behov for. Men når det komme til spørsmålet om disse overgrepene faktisk fant sted, blir det vanskelig å argumentere mot Vigdis sin formidlingsevne. Og Helga står heller ikkje i posisjon til å kunne ta denne «kampen».

Men det e uansett ein verdig historie, og et modig motsvar. Det kan ikkje vær lett å debutere mot ein veletablert og elska forfatter. Og eg kan jo som leser heller ikkje være dommer av sannheten, men bokå mangle litt troverdighet og slagkraft likevel. 3-

Må også legge til at det e ganske juicy av hu å sitere Vigdis på første side.

[Astrid Rolfsen · Rating 2 out of 5]

2,5. Startet bra, var veldig spennende og interessant å se saken fra den andre siden. Men sååå ble den bare litt for bitter og tullete assa, dessverre.

[Olav Øverland · Rating 2 out of 5]

Mest selvrettferdige noen gang lest

[Kristoffer Eikemo · Rating 3 out of 5]

Ah, hvor tungt er det ikke å lese en sannhet som i ettertid kan vise seg å ha FLERE sider? 10/10 effort, 4/10 bok. 1/10 for å tvinge meg til å ta STILLING til noe som helst.

[Mio Lee · Rating 2 out of 5]

Eg sitte igjen med følelsen av at dette e en bok me ikkje trenge. Det kunne vært en ok+ kronikk. Som Tonje, så e eg partisk iom at eg elske Vigdis sine bøker.

Eg personlig kjenne meg veldig igjen i V sitt behov for null kontakt med famillie, og då å få hørra en søster uten medfølelse sitt forsøk på å sverte V, smake heilt jævlig.

SYkt juicy å sitere V på første side. Hadde kanskje likt det bedre om det va akkurat samme bok, men alt faktisk va oppspinn.

[Beate Winther · Rating 5 out of 5]

Boka rystet meg. Etter å ha finlest søsteren, Vigdis Hjorths, bok "Arv og miljø", gikk jeg rett på denne. Jeg sitter igjen forferdet over at VH tillater seg offentlig skittentøyvask på denne måten og synes det er skitmodig og ytterst forståelig at et familiemedlem, lillesøster Helga, tar på seg den blytunge oppgaven å skrive fram et motsvar i romans form. Boka er kanskje ikke en roman i klassisk forstand, heller en rasende tilbakevisning av VHs fremstilling og, etter min mening, misbruk av reelle familiemedlemmer og -hendelser. Jeg fikk meg ikke til å tro på VHs fremstilling av farens påståtte misbruk, med det er ikke poenget, jeg blander meg ikke borti om det er sant eller et falsk minne frembrakt i psykoterapi. Hvis så var at misbruket har funnet sted, burde VH ha omskrevet innholdet til ren fiksjon og ikke utføre et karakterdrap på familien sin. At Helga Hjorth nå svarer med et tilsvarende karakterdrap av sin berømte
forfattersøster, har jeg full forståelse for. Men tragisk er det, alt sammen. Til å være en romandebut synes jeg HH kommer godt ut av det. Språket flyter fint, og med det formålet forfatteren har, synes jeg boka fungerer meget godt. Hva hun kan få til i en eventuell ny roman, står igjen å se.

[Laila Kristin (lailasbokverden) · Rating 3 out of 5]

Ja. Hva skal man si om denne? Boken er jo i og for seg overraskende godt skrevet. Som et motsvar til Arv og miljø så klarer den seg godt. Og selv om temaene og hele den familiære situasjonen som disse to bøkene skildrer er sørgelig på mange måter så komplementerer faktisk bøkene hverandre. Man får jo historien fra flere perspektiver. Dog er det jo tricky... når man sitter igjen med en følelse av forvirring. Hva er det egentlig som er sant her? Helga hevder at hun har skrevet en roman som motsvar på søsterens roman. Både Helga og Vigdis omtaler bøkene sine nettopp som romaner. Men samtidig hevder Helga at innholdet i Vigdis sin bok kom som et slag i ansiktet fordi hun kjente igjen alt innholdet fra virkeligheten. Og vips så ble boken skrevet fordi hun ville forsvare seg selv og familien... Ikke godt å bli klok på i forhold til hva som er sant og ikke. Jeg likte boken, men samtidig gav den meg en litt emmen smak i munnen. Kan forstå debatten om virkelighetslitteratur som blusset opp igjen nå! Tricky saker.

[Marte KA · Rating 4 out of 5]

Hva skal man si? En spesiell bok og en spesiell situasjon.

[Ida · Rating 4 out of 5]

3.5. Ikke så bra skrevet, men veldig interessant å lese etter å ha lest Arv og miljø

[Lotte Tangen · Rating 3 out of 5]

Som flere andre har skrevet før meg: denne ble på ingen måte lest som en roman. Vanskelig å sette stjerne, men det var spennende å få lese den rett etter å ha fullført arv og miljø.

[N · Rating 4 out of 5]

Overraskende velskrevet og tankevekkende tilsvar til Vigdis Hjorths 'Arv og miljø'.

[Alison · Rating 3 out of 5]

Interesting. I admit to being dragged into the drama of these sisters. Other reviewers have said all the useful things about literary merits (although I thought there were relatively tastefully done literary elements) but for me, I really can’t believe that a) Vigdis would have made this up or b) Helga and the others would have such a bad relationship with Vigdis that they could honestly believe she’d throw their family under the bus like that. So that leaves me with the «bismak i munnen» that either they are in this to sell books or Vigdis is a great novelist who is either telling the truth or telling a very good story, which either way sucks for her family. There is no other solution.

[Tone Ryg · Rating 2 out of 5]

Forfatteren brenner åpenbart mer for budskapet sitt enn for karakterene, som blir flate og uinteressante i dette som er mer en sammenstilling av skriveøvelser fra forfatterskolen enn en ferdig roman. Alt sees med jussens briller, men uten forståelse for jussens begrensninger.

[Ani · Rating 3 out of 5]

Overraskende velskrevet, (jøss, er det så lett å bare skrive en bok?), selv om den mangler nerven i Arv og miljø- som det er vanskelig å la være å sammenlikne med. Det føles veldig som samme universet, samme personene, så det å lese samme historien fra et annet ståsted, og av en annen forfatter er noe nytt og spennende. Samtidig føltes arv om miljø mer som litteratur/fiksjon, mens denne blir mer som et direkte angrep og forsvar. Tror også denne vanskelig står helt på egne ben om man ikke har lest arv og miljø.

Tok meg selv i å bli opphengt i hva som er sant, men det er vel det som er interessant, at det finnes forskjellige 'sannheter' alt ettersom hvem som forteller. Denne boka ble dog litt for opptatt av en side, og tegner et ensidig negativt bilde av vera/bergljot/vigdis, med stadige stikk, og febrilsk svartmaling, uten å ta inn noe særlig av hennes side. Likevel er det tankevekkende hva det gjør med familien �� bli karakterer i en roman. Synes egentig begge "sider" kommer like godt, eller dårlig, ut av hele greia, og jeg får hvertfall ikke lyst å velge noen side.

Forfatteren går dog tidvis litt langt i svartmalingen - og noen ganger dras søsterens onde hensikter litt vel langt. Eks. hvis det er sånn at søsteren lyver om alt kunne hun vel løyet om alt da- og ikke funnet det nødvendig å 'lure' søsknene ved å spørre om familieterapi med forventning om at de sier nei, for så å trekke seg når de sier ja - med hensikt å kunne ta et forventet avslag med i boka. (Men så ikke kunne ta det med når de så sier ja til det). Unyansert om psykologer og terapi også- som om alle psykologer blindt er ute etter å plante eller forsterke falske minner hos pasientene sine, og "aldri stiller et eneste kritisk spørsmål" fordi "fakta og sannhet ikke er relevant"

Sitter igjen med at uansett hva som er sant så er ikke det å skrive en roman (og så en til) med beskyldninger rette måten å løse det på. Mulig er disse bøkene et symptom på samfunnet vårt, der alt er offentlig og deles med alle. Meg gir det en noe uggen smak i munnen.

[Sonja Grönqvist · Rating 2 out of 5]

Nina er yngst av fire søsken, den observerende som aldri pleide å si noe. Nå klarer ikke Nina å sitte stille. Foreldrene er gamle, søsknene kommer i bitter konflikt om forskudd av arv og det fører til at søsteren Vera som lenge siden har brutt med familien krever anerkjennelse for at hun har blitt utsatt for incest i barndommen. Vera er en heftig og briljant forfatter, og når familien stiller undrende til hennes anklagelser, skriver Vera en roman om sine opplevelser - uten å kommentere om det er sant. Nina innser at hun er blitt en romanfigur, fortellingen kjenner hun eksakt til - og ikke i hele tatt. Nina har fått nok, og setter ut for tokt til å redde pappas ære. For hva om det ikke er sant (det bør boken hete)?
Her har Helga Hjort hatt en mulighet å skrive om å bli omtalt i en roman, men hun endrer opp med å beskrive hvordan en familie møter konfrontasjonen. Det var kanskje ikke helt meningen.
Boken mangler en plott, og kan ikke heller leses som en selvstendig verk uten god kjennskap til boken av Helgas søster Vigdis Hjort, Arv og miljø elsket av lesere og kritikere. Fri vilje følger Ninas maktløshet foran familiens mistet ære og hennes detektivarbeid på om Veras bok kan være usann.
Nina down the memoryline svever undrende over idyllisk familieliv der den høylytte søsteren Vera skaper drama. Nina leser mye om falske minner og psykoanalyse, mindre om incest og offerets konfrontasjon med familien. Nina går på skriver kurs og for høre teknikker som forfattere bruker for gjøre historien engasjerende, og ikke minst plausible. Nina funderer på bevisbyrden. I gamle incestsaker finnes det sjelden bevis, men ikke kan vel den snille og trygge pappaen til Nina bli dømt uten bevis?
Ja, det er ikke rart folk ikke konfronterer familiene sine.

[Maria · Rating 2 out of 5]

Karakterene i denne boken er endimensjonale, det finnes ikke et menneske i verden som er så uten gode og forsonende sider som "Vera" (Vigdis) som det blir fremstilt her. Det finnes heller ingen mennesker som er så glansbildeaktige og perfekte som forfatteren fremstiller seg selv, sine foreldre og resten av familien. Boka er fullt med mer sladder og sleipe påstander enn Arv og Miljø noensinne var. I tillegg er det ikke en godt skrevet roman litterært sett. Det er en sakprosafortelling sett fra et totalt enøyd perspektiv uten å i det hele tatt være innom en drøftelse av et annet perspektiv. Der Vigdis Hjorth både i Arv og Miljø og Er Mor Død utforsker områdene mellom sant og usant, mellom ulike mennesker opplevelser, bagasje og forutsetninger for sine tolkninger, avviser Helga Hjort det fullstendig. Hun er jurist, og noe er enten rett eller galt, sant eller usant. På denne måten svikter hun litteraturens pilarer totalt. Det er en grunn til at det er Vigdis Hjorth som er en av Nordens aller beste forfattere, for å si det slik.

Det som er positivt i denne boken er diskusjonen om falske minner. Selv om Helga Hjorth misforstår my av forskningen på området, og har ignorert kritikken av påstanden om at minner ikke kan undertrykkes fullstendig eller kan manipuleres frem i en hvilken som helst kontekst, er det allikevel et svært interessant område å diskutere.

Dessverre får denne romanen meg alt i alt til å føle mer for Vigdis Hjorth i denne konflikten som familien selv gjorde til en konflikt.

[Josefine · Rating 2 out of 5]

Jeg prøvde å lese denne boka som et selvstendig litterært verk, uavhengig av Vigdis Hjorths Arv og Miljø, siden det for meg er fullstendig irrelevant hva som er sant eller ikke når jeg leser skjønnlitteratur. Det viste seg imidlertid at det var umulig å lese boka uten å først ha lest Arv og Miljø, noe som er et stort minus siden dette tross alt er en roman. Andre minus er mangel på plott og middelmådig språk.

Jeg var veldig spent på boka, virkelighetslitteraturdebatten er veldig interessant, både rundt det litteraturvitenskapelige og det etiske området. Jeg mener Helga Hjorth hadde muligheten til å gjøre mye med denne boka, men dessverre har hun ikke benyttet seg av sjansen hun fikk. Isteden er dette nærmest en slags forklarende analyse av Arv og Miljø, samtidig som hun nærmest hudfletter Vigdis Hjorth. Som forsvar til Arv og Miljø, som er denne bokas eneste funksjon, fungerer den heller dårlig. Fortelleren er lite villig til å engang vurdere om søsterens anklager har noe sannhet i seg, og fremstår derfor som en usympatisk og flat karakter. For meg er det ikke mye litterær verdi i dette, dessverre.

[Erik Nielsen · Rating 3 out of 5]

Dette er en roman som KAN stå på egne ben, men den forstås best i sammenheng med Vigdis Hjorths Arv og miljø, som den er et tilsvar på. Helga Hjorth har fått en mediaoppmerksomhet som sjeldent blir en debutant til del, men oppmerksomheten skyldes neppe de litterære kvaliteter. Uansett er det en interessant roman, men det er paradoksalt at en roman som kritiserer virkelighetslitteraturen, selv i den grad er virkelighetslitteratur. Men det var et genialt trekk å svare igjen med samme mynt. Og det er påfallende hvordan de samme begivenheter kan oppleves fullstendig forskjellig.

[Filip · Rating 2 out of 5]

For meg står ikke boken nok for seg selv. Det skal sies at Helge Hjorth har en nesten uoverkommelig oppgave når hun skulle skrive dette tilsvaret mot en av de best skrivende forfatterene Norge har.

Plottet er greit nok, men boken bærer for meg preg av at alle kapitlene er skrevet på samme formel og virker veldig ufri i måten den er bygd opp på. Allikevel interessant tilskudd i den store virkelighetslitteraturdebatten.