En billedkunster og en poet trosser uvær, ras og stengte tunneler på en fuktig odyssé gjennom Vestlandets dramatiske natur. Som ledemotiv har de Anders Lysne, bondeopprøreren og veibyggeren fra Lærdal, som ble halshugget i Bergen i 1803. Langs smale og farlige veier treffer de på alt fra døde og levende kunstnere og forfattere til spelemenn, separatister og tobakksbønder. Et burlesk og regnvått portrett av mennesker, landskap og land i endring.
Erlend O. Nødtvedt debuterte med diktsamlingen Harudes i 2008. Siden har han utgitt diktsamlingene Bergens beskrivelse (2011), Trollsuiten (2014) og Slekter (2019) - og romanene Vestlandet (2017) og Mordet på Henrik Ibsen (2021). Fra første bok har Nødtvedt begeistret anmelderne, og han er ansett som en av sin generasjons sentrale forfattere. "En av poesihøstens mest potente og originale utgivelser," skrev blant annet BTs anmelder om diktsamlingen Bergens beskrivelse. Og nettopp originalitet er en sentral beskrivelse av Nødtvedts lyrikk og prosa. Hans skrivemåte er både særegen, energisk, vilter og besvergende.
Høsten 2017 ga Nødtvedt ut sin første roman Vestlandet. Den fikk strålende mottakelse og er blant annet blitt omtalt som "en praktfull ode til Vestlandet" og "rein fest og sælebot". Romanen Mordet på Henrik Ibsen fra 2021 ble møtt med begeistring fra et samlet kritikerkorps. Romanen er både nominert til Kritikerprisen 2021 og P2-lytternes romanpris. For diktsamlingene har han vunnet priser som Ung Poesi-prisen i 2008, Bergensprisen i 2011, Bjørnsonstipendet i 2012, Bokhandlerforeningens forfatterstipend i 2015, Premio Ostana i 2017 og Olav H. Hauge-stipendet i 2019. Nødtvedt mottok Mads Wiel Nygaards legat 2019 for sitt samlede forfatterskap, og han ble kåret til en av de ti fremste unge, norske forfatterne av Morgenbladet og Norsk Litteraturfestival i 2015.
Du må kanskje være vestlending for å fullt og helt sette pris på dette mesterverket av en bok. Men jeg vil allikevel påstå at en god del andre kunne hatt godt av å lese den, om enn bare for å kjenne litt på og kanskje forstå hva det er alle vestlendinger snakker om når de snakker om landsdelen sin. Boken er en nydelig forherligelse av motstanden Vestlandet er; været, folkene, cideren, tobakken, trange veier, kunsten og kulturen, med så mange sære historiske anekdoter at jeg mer enn en gang har måttet stoppe opp og googlet "for dette kan da umulig være sant". Boken var gandke morsom også 10/10
Ei underholdende bok med flere gode litterære grep. Dette er en road-trip gjennom Vestlandet, og til tider fikk språket meg til å føle at jeg var med på disse svingete og smale veiene over fjell og vann. Jeg likte boka godt, men det er ikke favorittboka mi og den har ikke etterlatt seg dype spor i meg etter den ble lest. Likevel syns jeg den var verdt å lese, da det er flere interessante og underholdende momenter i boka. Ikke minst får jeg lyst til å bli enda bedre kjent med Vestlandet, eller tør jeg, som er østlending, det etter å ha lest denne boka?
Årets sensasjonelle oppdagelse innen litteratur heter Erlend O. Nødtvedt. Jeg leste «Mordet på Henrik Ibsen» for få uker siden og har ikke fått boka ut av hodet. Nå har jeg lest Nødtvedts debutroman fra 2017.
«Vestlandet» har en sterk road movie-estetikk, der den skildrer to karer på rundtur på Vestlandet i en gammel Toyota Camry. Med på turen er også hodeskallen til Anders Lysne, en opprører fra Lærdal som ble henrettet i 1803 for sin kamp mot innrulleringen av lærdøler i forsvaret.
Det er en ellevill reise og ellevill litteratur. Det er tidvis hysterisk morsomt. Alkohol- og tobakksinntaket hos de bilreisende er formidabelt. Persongalleriet er frodigere enn hva jeg noen gang har opplevd i norsk litteratur. Forfatterens formuleringsevne er enestående. Historien nærmest roper etter å bli filmatisert av Joel & Ethan Coen. Når historien forlater alle regler om tegnsetting i sekvensene med tunge fyllehallusinasjoner, får jeg fornemmelser til filmscener skapt av Oliver Stone eller David Lynch.
Kjærligheten til Vestlandets folk, natur og villskap ligger tjukt utenpå denne utsøkte boka. Jeg har fått en inderlig lyst til å dra rett vest.
Det er vegane som er hovudpersonen i Erlend O. Nødtvedts «Vestlandet», med ein motstandsdyktig Camry i birolla som transportbeist. Joda, boka handlar rett nok om Yngve og Erlend som skal Finne Det Ekte Vestlandet medan dei bringer hovudskallen til rabulisten Anders Lysne heim til Lærdal, men som alle vestlendingar i rasutsette 2018 veit — du kjem ingen veg utan at vegen fører deg dit.
Anders Lysne var sjølv ein vegbyggjar, som i starten av 1800-talet talte Oslo midt imot då han nekta å bli tvungen i militærteneste — sjølv om lærdølene, fordi dei bygde vegen over Filefjell, eigentleg var fritekne frå dette. Han er kronologisk det første leddet i ein historisk raud tråd som Nødtvedt plantar som brøytestikker langs turen.
Det er synd å måtte henfalle til engelsk (sjølv om England rett nok er endå lengre vest enn Noreg), men meir bokstaveleg road trip enn «Vestlandet» er det vanskeleg å få. Vegen har ei eiga vilje i denne boka, den buktar seg og kastar ryttarane dit den helst ser at dei skal.
Nydelig bok som får frem det vestlandske, både i skrivestil og hverdagslig humor. Gøyale skildringer av naturen og historisk kulturelle personer fra regionen. Skriver godt og engasjerende som gjør det lett å følge med.
Eg set pris på prosjektet. Det er mange artige referansar og spanande stoff i romanen, men forma på romanen plagar meg. Setningar kan strekkje seg over fleire sider, og det er travelt å lese, rett og slett då.
Som bokmålsskrivende tilflytter til Bergen fra søndre Rogaland er jeg ikke den rasen vestlending denne boka skildrer (brannfakkel: kanskje boka burde hete Vestland?), men jeg har bodd her lenge nok til å kjenne igjen mentaliteten som ligger til grunn.
Dette er en leken bok som tar for seg to karers biltur gjennom Sogn og Fjordane, og et noenlunde villkårlig plott rundt å returnere en hodeskalle til sin hjembygd. Det hele er en unnskyldning til å samle sammen sitat, personer, naturfenomen, tradisjoner og annet tilknytta (midt-)vestlandet i en mytologi-aktig smørje. Det er tidvis veldig gøy, ofte interessant og av og til bare greit nok. Boka mister tidvis litt av dampen, men plukker seg som regel opp igjen etter litt. Boka klarer hele tiden å veksle mellom provoserende oppførsel (mye fyllekjøring, vandalisme og forherligelse av alkoholisme) og fandenivoldsk sjarm, noe den trolig gjør helt bevisst. Den leker også åpenlyst med litterære virkemiddel, og tar ikke seg selv særlig alvorlig som roman.
Du tenker kanskje at jeg er litt liberal på fem stjerner’n men rett skal være rett. Man leser jo først og fremst bøker man tror man kommer til å like så da blir det sånn. Skal begynne å lese litt dårligere bøker fremover så det blir litt variasjon.
Kuleste norske boken som har kommet ut i min levetid, det våger jeg å si. Dette er veien videre for norsk samtidslitteratur. Skal man skrive ‘selvbiografisk’ så gjør det sånn her. Brukte litt tid på den fordi jeg kombinerte med andre bøker. Da blir det litt kaos og dette var en intens opplevelse så digg å få koblet av litt.
Ei hylling av Vestlandet og det å vere vestlending. Ei tidvis surrealistisk skildring av alt ein vestlending erfarar gjennom eit liv i ruskever, motbakkar og smale hest- og kjerrevegar, som konsekvens av det som skjer på andre sida av vatnskiljet(?).
Kjende og mindre kjende stadnamn og kulturprofiler vert nemnt gjennom ei historie med semiraud tråd, tidvis innblanda medvitsstraum (ref Ole G). Gøy lesing!
Fuktig og usminka og tettpakka av pur vestlandsidentitet. Forfattaren prøver seg på litt ulike fortellarstilar gjennom boka, blant anna nokre Fosse-aktige tankestraumar. Eg syns han lukkast bra med det. Morosamt var det og! Einaste eg syns mangla var nynorsken, men alt gav meining til slutt. Meste motstands veg!
Fantastisk historie fra dypet av Vestlandets sjel. Selv østlendinger kan digge denne. Den suggererende stream of conciousness-beskrivelsen av konserten med Nils Økland er noe av det beste jeg har lest.
Likte godt den saumlause vekslinga mellom forteljing og ‘medvitsstraum’ som kjem plutseleg og endrar tempo i historia. Ellers fornøyeleg dikting basert på sanne hendingar og kulturbautaer Vestlandet er prisgjevne. Tar vestlandsk humor og den innbitne lidenskap på kornet. Les han som ei kjærleikserklæring.
altså. det lover jo veldig godt når en bok starter med et sitat fra MGPjr-sangen «vestlandet». denne boken kan ikke beskrives som annet enn en feberdrøm av en roadtrip på steroider. rett og slett fantastisk var den.
Vanvittig kostelig fyretur i krok og krinkel av språk og landskap på andre siden av vannskille. En ode, eller odyssé, fra til om og for vestlendingen og Vestlandet
Dette var en merkelig og slitsom bok. En opp-ned-roman hvor jeg verken klarte å leve meg inn i plottet eller karakterene. Skal det være en fortelling om to venner på biltur gjennom landskapet på Vestlandet? Hvem er de? Hva driver dem? Dette er et absurd overflødighetshorn med irrasjonelle assosiasjoner, irriterende sjargong (eks. «rett og slett, da») og merkelige påfunn med rattfyll, hodeskaller, hoder klemt mellom støtfanger og gress, Einar Økland, Jon Fosse sin snus og Olav H. Hauge sin kjeller. Dette er ikke en bok jeg relaterer til eller gleder meg over verken i innhold, form, humor eller språk.
Romanen tar ikke seg selv så høytidelig som roman, og den har et anmassende stream-of-consciousness preg (som jeg vanligvis liker, men ikke her). Romanen burde, slik jeg ser det, tatt seg litt mer høytidelig for å ha noe formål.
Mot slutten reflekterer fortelleren over om historien har blitt til på grunn av for mye muggsopp i kjelleren. Det er en teori jeg støtter.
Skal dette være et kunstbilde på Vestlandet/vestlendingen/bergenseren? Jeg forstår den ikke. Muligens er jeg en dårlig leser ute av stand til å verdsette en genial perle over min fatteevne - eller så er jeg ikke i målgruppa - eller så er det rett og slett en pussig bok. Eller alt dette i kombinasjon.
Vanvittig og imponerende antall stedsreferanser, historiske referanser, ville anekdoter og ikke minst en uendelig strøm av kulturelle referanser og vestlandsforfattere. Ganske herlig og morsomt! Språket er dessuten en fryd. Men jeg kan styre meg for de to konstant drikkende, ansvarsløse og selvopptatte hovedpersonene.
Kjempemorsom bok, endelig kan vi østlendinger forstå oss på grunnkvalmen til alle vestlendingene. Noe nedtrekk da forfatteren har lange og plutselige tirader i samme stil som diktsamlingen hans (som jeg ikke likte).