Livsløp

by Andreas Hompland

En vakker, humoristisk og velskrevet hyllest til løpingens gleder fra skribenten og veteranløperen Andreas Hompland.

Hvorfor løper vi? Når noen spør 70-åringen Andreas Hompland om hvorfor han driver med løping, svarer han med å parafrasere filosofen Arne Næss: Hvorfor sluttet du med det? Vi mennesker har alltid løpt, og få har flere kilometer i beina enn Hompland.

I denne vakre og filosofiske boka forteller han hva idretten betyr for ham. Med forfatterens vanlige humor og sting svinger han innom alt fra sammenhengen mellom sivilstatus og løpeform til anekdoter om den kjederøykende og bajerdrikkende dansken med den beste maratontiden på norsk jord (2.12.58).

Men først og fremst setter Hompland ord på hvorfor så mange mennesker liker å løpe: «Det er mulig at eg spring etter eller frå noe, men først og fremst spring eg til noe, og inn i noe. Det stig i meg, og eg sig inn i det. Ein rytme. Ein samtale med kroppen. Med lufta og underlaget. Ein slags meditasjon, kanskje.»

Hardcover

Published January 1, 2017

Reviews

[Kim Arne · Rating 2 out of 5]

Jeg burde jo skjønt at «Livsløp» av Andreas Hompland ikke er min kopp med sportsdrikke allerede i måten forfatteren selv omtaler boken på. Forfatteren har nemlig uttalt at «Livsløp» er «anti-Murakami» – et slags tilsvar til «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping» som Hompland mener i verste fall kan være livsfarlig for middelaldrende litteraturmenn med selvbilde like oppblåst som vommen.

Som de fleste langløp begynner også «Livsløp» friskt og knallbra. Forordet som har fått navnet «Credo», maratonløperens trosbekjennelse, er regelrett fantastisk. Resten av boken er en samling tekster av varierende størrelse om ulike aspekter ved livet med løping som hobby. Den første teksten likte jeg kjempegodt, men deretter rakner det litt for gamle Hompland. Tekstene blir i overkant interne, noen altfor messende, og Hompland kommer etter hvert ut av skapet som en skikkelig selvgod gubbe. Det topper seg når det viser seg at han går på ski om vinteren sammen med Kjetil Rolness.

Som en fullbyrdelse av maraton-metaforen klarer Homland å samle seg for en real sluttspurt. Den siste teksten tar opp tråden fra den første, og avslutter med et skikkelig stikk til nevnte Murakami (på gravsteinen til Hompland skal det stå «At least he never jogged» – de som tar referansen skjønner greien) som fungerer svært bra.

Dog må jeg nok konkludere med at jeg fremdeles er på «Team Haruki» i dette skismaet innen løpelitteraturen.

[Ingalill · Rating 3 out of 5]

Kommer tilbake med firern når jeg ikke lenger er skadet og kan lese om løping som vei til lykke, visdom og skogsidyll med annet enn livslede og sykkelblues. #alternativtreningssucks.

[Lams · Rating 4 out of 5]

Synes Hompland setter bra ord på galskapen. Antagelig ikke boken for ikke-løpere, om de da ikke lever sammen med noen som er rammet.

[Apostrophel · Rating 4 out of 5]

Veldig inspirerende til løp. Litt merkelig noen steder og repetativt.