“Det var fredag ettermiddag. Jeg åpnet avisen, men la den straks fra meg igjen. Jeg drakk og tok en bit av pølsen, men den var lunken og jeg klarte ikke svelge. En annen gang glemte jeg smerten; da jeg trakk pusten, merket jeg den likevel og stakk hendene inn mellom bena og krummet meg sammen. Jeg var så utlevert til meg selv. Det var så vondt å være så isolert og alene med seg selv, så forferdelig ikke å klare å bryte ut av seg selv. Som om noe var revet ut av meg, slitt ut av meg, et åpent sår som måtte gro. Det kom et kjærestepar forbi og jeg snudde meg for ikke å hulke. Så hulket jeg likevel, og det hjalp så jeg glemte tiden.”
Den kvinnelige hovedpersonen i Vigdis Hjorths roman har opplevd tap og er langt nede. Det er utenfor sesongen, men hun reiser til en sommerhytte ved Tønsberg, til et sted der hun håper at såret skal gro fortere. Hun befinner seg i en tilstand der hun tar omverdenen sterkt innover seg. Og livet kommer til henne med et par tilfeldige mennesker som hun hekter seg fast i og opplever alvorlige ting sammen med. Vigdis Hjorth skildrer de mentale bevegelsene som gjør at man kommer videre, som gjør at sår leges. 17.15 til Tønsberg er en betagende roman om hvordan overlevelseskreftene kan vinne fram når man tror man aldri vil bli glad igjen.
Vigdis Hjorth (born 1959) is a Norwegian novelist. She grew up in Oslo, and has studied philosophy, literature and political science.
In 1983, she published her first novel, the children's book "Pelle-Ragnar i den gule gården" for which she received Norsk kulturråd's debut award. Her first book for an adult audience was "Drama med Hilde" (1987). "Om bare" from 2001 is considered her most important novel, and a roman à clef.
Jeg liker også denne boken. Historien griper meg ikke så mye som andre VH bøker, mens språket i boken er fortsatt tipp topp. Hun skildrer godt om hvor lett man kan miste seg selv, men også hvor fort vi kan finne veien tilbake.
Min anden Vigdis Hjorth-bog i år blev "17.15 til Tønsberg". Fortælleren og hovedpersonen i romanen (en unavngiven forfatter og oversætter) har kærestesorger og tager væk, til Tønsberg, for at få tankerne på afstand. For “Når man skifter oppholdssted, glemmer man, som om det er en drøm” som hun skriver.
På en café møder hun oversætteren Thomas der inviterer hende med hjem da det er blevet sent; han tilbyder hende at sove på sofaen, med en plaid over sig. Kort efter træffer hun også Thomas' mand Lasse. To venlige fremmede der giver hende et sted at være så længe hun vil. Hun oplever deres rutiner og vaner, får et andet udsyn og blik på livet.
Særligt starten af romanen mindede mig om Helle Helles 'Ned til hundene' - et stort kompliment (derefter kommer et langt mellemstykke med et kriminalplot jeg oplevede som lidt atypisk for forfatteren), og jeg mærker også at Hjorths stil er mere enkel og nedtonet her end i hendes andre værker fx den forrige 'Om bare'. Det stemmer godt overens med den tilstand fortælleren er i.
En lavmælt og poetisk roman om at komme til kræfter og blive sig selv igen.
Denne likte jeg! Språket er virkelig en stil jeg liker, veldig "poetisk", men trekker ned en stjerne fordi selve handlingen var noe jeg ikke likte av en eller annen grunn. Valgte den på en felleshylle med bøker fra Vigdis Hjorth fordi hun nylig vant en pris. Jeg kommer definitivt til å sjekke ut flere bøker av henne, hun skriver om gode tema og jeg håper de andre er lignende denne.
Første boken jeg har lest av Hjort. Liker veldig godt hvordan hun skriver. Her får du ikke vite mye om forhistorien og det liker jeg. Livet skjer. Du møter nye mennesker. Du klarer deg.
For en perle! Nydelig tankerekke om livets håpløshet og veier livet plutselig kan ta.
Noen utdrag:
"(...) Spy seg selv opp og bli borte i kloakken"
"Rødvin får meg til å føle meg, sånn som jeg burde føle meg uten".
"Hun hadde et sår på kneet hun skar opp igjen hver gang det begynte å gro. Da gjør hun i hvert fall noe, tenkte jeg, og synes det var bedre enn ingenting".
This entire review has been hidden because of spoilers.
Dette var nevrotiske saker.... masete, intenst og uklart hva hovedpersonens problem egentlig var!
Det som gjorde at boken fikk 2, og ikke bare 1, stjerne, var at Hjort tidvis har noen fascinerende betraktninger og tanskespinn, hadde det bare vært redigert og strammet inn mer, hadde dette kommet enda mer til sin rett.
17.15 til Tønsberg var en utrolig fin bok om livet og hvordan ting endrer seg på veien mot der du skal. Det er den andre boken jeg har lest av Vigdis Hjorth, og så langt må jeg si hun imponerer. Språket er utrolig flott, handlingen var grei og jeg hovedkarakteren var søt.