What do you think?
Rate this book
Verden som var min #3
Åttitallet
Tredje bind i Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike om vår nære fortid handler om jappetidas tiår og opprørsidealene som forsvant. Ulykker, attentater og hendelser i forfatterens eget liv, gir ham personlige problemer, både i forhold til sin egen kropp, sitt kunstneriske arbeid og til menneskene rundt ham.
Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritt-høsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall. I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.
Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritt-høsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall. I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.
798 pages, Hardcover
First published October 19, 2017
5 people are currently reading
53 people want to read
About the author
Ketil Bjørnstad
62 books69 followersKetil Bjørnstad is a Norwegian pianist, composer and author. Initially trained as a classical pianist, Bjørnstad discovered jazz at an early age and has embraced the emergence of "European jazz".
He is an artist on the ECM record label, but has also published some 20 books (predominantly novels) and a number of poetry and essay collections.
He is an artist on the ECM record label, but has also published some 20 books (predominantly novels) and a number of poetry and essay collections.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 6 of 6 reviews
Read
July 8, 2021Oj! Mange sider dette her. Åttitallet i alle stadier. Men først og sist om Arne Treholt-dommen som Bjørnstad var sterkt i mot. Og veldig mye annet. Veldig mye å både glede seg og gråte over fra dette tiåret. Bjørnstad skriver best når han klarer å komprimere et øyeblikk- en opplevelse. Som når han er med og hører Ole Paus spille inn "Stjerner i rennesteinen." Det var en skjellsettende opplevelse for meg da jeg hørte den første gangen. Men det er så mye her- som flyter ut. Men du verden for en skriveglede. Men nå må jeg nok ta meg ett års pause minst før jeg går løs på nittitallet. "Jeg tenker på alle forfatterne som bruker så mye av sin tid på å hylle selve skriften. De som skriver om det å skrive. Musikere kan ikke hylle musikken på samme måten. Musikeren må være musikk.»
July 12, 2018
Not as good as '60-tallet' & '70-tallet' - in my humble opinion.
But then again the 80's never was my cup of tea.
But then again the 80's never was my cup of tea.
January 18, 2018
Er Bjørnstad en overgriper som nesten tør å stå fram?
Dette ble ingen vanlig bokmelding. Det aspektet jeg drøfter her ble så omfattende at jeg har valgt kun å fokusere på det og la alle andre sider ved boka ligge.
Denne boka har en mildt sagt utydelig bakgrunnsnarrativ gjennomgående fra kapitlene om 1981 og ut resten av fortellingen. Det er noe tom skyld, om manglende evne til å ta ansvar for egne valg, om overgrep. Og det er det siste som Bjørnstad tydelig har gjort nitide bestrebelser på å hinte om, gang på gang, for så å dekke til, gjøre det som er skrevet tvetydig. Men så kommer han igjen tilbake til dette, i generelle refleksjoner over individets dilemmaer, et hint om at det er ham selv det er han egentlig ønsker å utlevere men som han ikke klarer, ikke vet hvordan, ikke har styrke, integritet. Ikke våger. Må ta hensyn også til andre. Vil. Må. Kan ikke. Tør ikke.
(kap. 93, 1987)
De første tegn på at narrativen om dårlig selvbilde, mangel på integritet, unnfallenhet, skyldtanker og selvanklager (som riktignok aldri fører til det tiltrengte generaloppgjøret med seg selv) fra de to foregående bøkene også skal bli et hovedtema i denne boka kommer i kapittel 11 (1980), i forbindelse med at han har sølt og dummet seg ut under et måltid i restaurantvognen på toget i Tyskland::
Men tydelig blir det først i kapittel 21 (1981):
Litt seinere uti boka (kap. 28) får vi en fin liknelse på den ødeleggende prosessen han opplever seg fanget i:
Og det baler på seg med drøftinger som stadig beveger seg inn mot overgriperen . Noen sider etter strikketøy-sekvensen kommer denne, som innledes med at Bjørnstad ramser opp en del navn på mennesker han har mye å takke for både blant familie og venner og kunstnere og profesjonelle kontakter.
I begge disse to siste sekvensene klarer Bjørnstad å dreie fokuset mot overgrep selv om dette ikke naturlig kommer av den forutgående teksten. Jeg opplever det ihvertfall påfallende.
Lenger ut i boka, 1987 (kap. 89) etter først å ha diskutert dramatikerne Tom Stoppard og Harold Pinter og deres behandling av temaet svik, og dessuten brakt inn Bernard Malamuds Dubin's Lives , ei bok som også handler om løgner, et nytt hint:
Altså, igjen bare en antydning overfor leseren. Ole Paus er kjent med situasjonen, han er blant dem som vet, som kjenner den store, forferdelige hemmeligheten.
Enda lenger ut i boka, kapittel 105 (1988),
Og enda litt seinere, med knappe 20 sider igjen av hele boka:
Og så er det som proppen løsner, helt på tampen av boka:
Dette er naturligvis storveis skrevet, men den litterære nytelsen må likevel vike for den uutholdelige tyngden, det eksistensielle imperativ som åpenbart oppleves knusende.
Så i neste, bokas nest siste, kapittel:
Alt dette får det, ihvertfall for meg, til å framstå som Ketil Bjørnstad rives mellom ønsket om, behovet for, å stå fram med sin store synd. Stå fram som overgriper. Bekjenne, for så å skulle stå i fordømmelsen, kanskje også måtte tåle en samfunnsstraff. Men like fullt med et langsiktig håp om å komme ut igjen på den andre siden, renset for synden. Rettferdiggjort. Dette på den ene siden, og så på den andre feigheten, unnskyldningene, uthalingen. Tør ikke. Det handler ikke bare om meg…
Jeg glemte å notere stedet, men i boka skriver Ketil Bjørnstad hvordan hele dette skyld-/overgreps-komplekset har balet på seg under skrivingen av denne bokserien, at det nå har toppet seg, og at han ikke vet om prosjektet faktisk lar seg fullføre. Og jeg kan forstå hvorfor, for her er det som om han gjør absolutt alt han kan for å hinte om hva det er han skal «tas» for, alt så nær som offentlig å bekjenne kriminelle handlinger og overgrep mot enkeltmennesker. Over lang tid.
For det må da være noe i den størrelseorden, må det ikke? Det kan ikke bare være at han har vært utro mot «den andre»? Ikke når han dekker seg bak at han ikke kan stå fram fordi han da vil trekke andre med seg i fallet? Det ville vært banalt og så totalt uredelig. Det ville vært å bruke en relativt triviell og vanlig forekommende umoralsk handling/atferd til å gjøre seg interessant. «Jeg har en kjempestor hemmelighet, den er så forferdelig, så forferdelig!» Åja? Hva da? «Noen ganger sniker jeg på bussen…»
For det er en annen, egen narrativ, som går parallelt med den jeg hittil har beskrevet, som kanskje peker i retning av hva det store sviket, overgrepet/overgrepene består i.
Vi får det allerede på side 10: Han er tre år gammel, sitter på trappa foran huset på Røa, trappa med det store hullet i. Det store skumle/farlige hullet som han ikke visste hvordan hadde oppstått. Var det hans skyld? Og dette blir som et mantra gjennom boka. Stadig vender Bjørnstad tilbake til dette første, vonde barndomsminnet. Kan vi i det hele tatt tolke det? Jeg vil ihvertfall våge meg på å tro at noe må ha skjedd i vesle Ketils liv allerede før han sitter på den trappa og tumler med disse følelsene og tankene. Noe som førte til at han hadde problemer med matinntaket helt fra barndommen (hvor tidlig startet det? Jeg har lest Sekstitallet men jeg husker ikke), med ekstrem fedme i ungdomstida, som han så i tidlig voksen alder fikk «kontroll» på ved å utvikle en spiseforstyrrelse, nemlig å stikke fingeren i halsen og kaste opp maten . Denne spiseforstyrrelsen kan bli helt borte i perioder på år, for så å melde seg igjen, i det minste som en sterk impuls som han eventuelt klarer å motstå. Men noen fråtsing er ikke del av denne spiseforstyrrelsen, så da handler det kanskje ikke om bulimi? Jeg vet ihvertfall ikke.
Men jeg vet ihvertfall at spiseforstyrrelser kommer av forstyrrelser av den orale aspektet av psyken, dersom vi tar utgangspunkt i en psykoanalytisk forståelsemodell. Det er ikke min foretrukne psykologiske grunnmodell, men jeg vil uansett langt foretrekke den framfor den mer «moderne» psykologien som ikke synes å se behovet (eller grunnlaget) for å forsøke å forstå bakenforliggende årsaker, altså utviklingsmessige traumer, i et freudiansk perspektiv overhode. Men jeg er opptatt av psykologi, fra så mange vinkler som mulig, så jeg tillater meg å spekulere uansett. Hva det orale aspektet handler om? Om trusler mot selve eksistensen, inkludert faren for tap av foreldres kjærlighet (hvilket er eksistensielt for et så lite barn). Også opplevelser av ekstreme traumer, emosjonelle såvel som fysiske, mot seg selv eller mot andre kan gi grobunn for et vedvarende oralt kompleks.
Så hva kan et tidlig utviklingpsykologisk traume bestå i som har symptomer som spiseforstyrrelser og de sjelekvaler vi blir servert i disse bøkene, i særdeleshet denne, og som jeg har gjort nokså grundig greie for over i denne bokmeldinga? Et seksuelt traume? Et gjentatt seksuelt traume? Men det passer ikke inn i den harmoniske idyllbeskrivelsen vi til nå har fått av hans oppvekstmiljø i familien med mor og far og storebror. Var kanskje den beskrivelsen feil? Ville Bjørnstad i dag ha skrevet boka Sekstitallet på en helt annen måte enn han gjorde det for tre-fire år siden? Kan det være noe i antroposofenes dulgte intimsfære? En esoterisk praksis som slett ikke tåler offentlighetens lys? Kun for de innvidde? Men vi vet i grunnen ikke en gang om han vokste opp i en antroposofisk familie. Det beskrives ihvertfall aldri. Mange foreldre sender jo barna sine på Steinerskoler fordi disse har et solid rykte som gode privatskoler, at steinerfilosofien er noe de tar, usett, med på kjøpet.
Men det var noe med overgrep i morens familie. Noen svært betente konflikter som aldri fullt ut ble belyst i de to foregående bøkene.
Men vi har faktisk litt mer enn disse nokså usikre spekulasjonene å forholde oss til. Bjørnstads mor hadde en litt underlig tilbøyelighet som beskrives nokså kort i denne boka, og helt uskyldig. Men den er underlig og man gjør seg vel uvegerlig sine tanker: I kapittel 33 (1982) blir vi fortalt om mora som på et eller annet vis blir kjent med unge pakistanske gutter, først en fra Ruseløkka skole (altså en gutt på maks. femten år), som hun tar med seg på kunstnerrestauranten Blom og trakterer med flotte smørbrød. Senere blir det en gutt fra en annen sentrumsskole som får samme oppvartning på bibliotekbaren på Bristol hotell. Hvorfor og hvordan disse bekjentskapene oppstår får vi ikke vite. («Hun hadde en egen evne til å komme i snakk med unge, ensomme pakistanske gutter.»)
Hva mer? Kanskje Bjørnstads tiltrekning til det mørke? Kanskje til det aller mørkeste («Det er han som roter seg opp i noe, går inn i de mørkeste gatene, lar seg friste. Lag på lag av fristelser, økonomiske, materielle og kjødelige, som han ikke står imot»)? Han oppsøker en av de domfelte for Hadelandsdrapene, John Charles Hoff, i fengslet. Hoff gir et veldig sympatisk inntrykk, men hva er det som driver Bjørnstad til å oppsøke Hoff i utgangspunktet ‒ før han visste at han var både grei og likandes? Det samme som får ham til å ringe til England for å høre innspillingen av stemmen til The Yorkshire Ripper som politiet hadde lagt ut på et eget telefonnummer? Eller som får ham til å gå til innkjøp av en lærebok i rettsmedisin for å kunne grøsse over de groteske bildene av nylig avdøde menneskekropper som hadde gjennomgått forferdelige dødsopplevelser?
(kap. 9, 1980)
Så følger de svært groteske beskrivelsene.
En siste brikke som kanskje passer, som muligens kan styrke en hypotese om hva den store hemmeligheten er, den som uansett vil forandre Bjørnstads liv, som i verste fall vil forårsake hans fall, og som har styrke i seg til å bringe andre med i fallet.
Det er avslutningen av første kapittel (andre kapittel introduserer oss for treåringen på trappa med det store hullet i).
Husker leseren denne sekvensen når boka er gjennomlest? Er det meningen at leseren skal huske den og eventuelt tolke den inn i bokas helhet? Kapittelet avsluttes ihvertfall med:
Gurimalla! For meg blir dette nesten som det som på engelsk kalles sucker punch, altså et helt uventet slag. Hvor kom den fra liksom? Jeg synes selv jeg har våget meg rimelig langt utpå med de spekulasjonene jeg har gjort, men dette tar det hele opp på et ukjent plan. (Hvis vi da i det hele tatt skal gidde å forsøke å fortolke det, en avståelse som vel for mange både vil være fristende og nærliggende.)
For nå tegner det seg for meg bilder fra Stanley Kubricks berømte siste film Eyes Wide Shut som tar oss med inn i satanismens bekmørke. Der sex og død inngår i omstendelige, overdådige og gjennomregisserte ritualer i lukkede herskapsvillaer og okkulte losjers utilgjengelige kjellerlokaler. Men sånt eksisterer jo ikke i Norge. Naturligvis gjør det ikke det! Det ville jo vært helt vilt! Eller…?
Men om det skulle være tilfellet, ville nok åttitallet vært tida da en lettpåvirkelig, grenseløs og opplevelsessøkende kunstner med fripass overalt i den norske kjendisverdenen kunne komme til å dumpe oppi noe slikt. Og bli sittende fast.
Helt til slutt vil jeg bare legge fram noe jeg ikke skal drøfte. Men i perspektiv av denne svært ensidige og atypiske bokmeldinga må man vel ta også dette med i betraktninga. For i Sekstitallet og Syttitallet blir vi vist Bjørnstad-guttens besettende forelskelse i ei «altfor ung» jente, Ida, som for meg ga klar assosiasjon til Knausgårds erotiske fiksering på en av sine fjortiss-elever da han var lærervikar i Nord-Norge. I denne boka får vi høre om hvordan han tar med den åtte-årige nabodattera fra Sandøya «for å vise henne Grieghallen». De drar med fly, men gjengivelsen av denne turen gjør det ikke klart om de reiste fram og tilbake Sandøya-Bergen-Sandøya på samme dag eller om turen medførte overnatting. Er dette et spor til løsningen av den gåten jeg mener å ha avdekket gjennom denne bokmeldinga? Kanskje bare et blindspor. Men alt dette tror jeg vi vil få avklart med tid og stunder. Maybe sooner than later…
Dette ble ingen vanlig bokmelding. Det aspektet jeg drøfter her ble så omfattende at jeg har valgt kun å fokusere på det og la alle andre sider ved boka ligge.
Denne boka har en mildt sagt utydelig bakgrunnsnarrativ gjennomgående fra kapitlene om 1981 og ut resten av fortellingen. Det er noe tom skyld, om manglende evne til å ta ansvar for egne valg, om overgrep. Og det er det siste som Bjørnstad tydelig har gjort nitide bestrebelser på å hinte om, gang på gang, for så å dekke til, gjøre det som er skrevet tvetydig. Men så kommer han igjen tilbake til dette, i generelle refleksjoner over individets dilemmaer, et hint om at det er ham selv det er han egentlig ønsker å utlevere men som han ikke klarer, ikke vet hvordan, ikke har styrke, integritet. Ikke våger. Må ta hensyn også til andre. Vil. Må. Kan ikke. Tør ikke.
…det uutholdelige som skjedde i mitt eget liv på midten av åttitallet, det som jeg ikke kan skrive om, fordi jeg ville måtte blottlegge noen andre samtidig og rive dem med meg i fallet.
(kap. 93, 1987)
De første tegn på at narrativen om dårlig selvbilde, mangel på integritet, unnfallenhet, skyldtanker og selvanklager (som riktignok aldri fører til det tiltrengte generaloppgjøret med seg selv) fra de to foregående bøkene også skal bli et hovedtema i denne boka kommer i kapittel 11 (1980), i forbindelse med at han har sølt og dummet seg ut under et måltid i restaurantvognen på toget i Tyskland::
Selv om han dro frem den bærbare datamaskinen igjen, femten minutter senere, ser han nå en lett overvektig person som har spist og sølt, og som drikker vin, lenge før klokken 14 om ettermiddagen. Men dette tenker han, hadde han gjort den gangen da han var ung også. Tatt for seg av fatet.
Den gangen visste han bare ikke hvor nær katastrofen han var.
Men tydelig blir det først i kapittel 21 (1981):
Marerittene han har på denne tiden, er alltid anklager mot ham selv. Det er han som er årsaken til dem. Det negative kommer fra ham selv. Det er han som roter seg opp i noe, går inn i de mørkeste gatene, lar seg friste. Lag på lag av fristelser, økonomiske, materielle og kjødelige, som han ikke står imot. Handlingen behøver ikke være fullført…
[beskrivelse av hans økonomiske uansvarlighet, at han kunne gått konkurs]
Alt holdt på å rakne. Og ingen andre enn han selv hadde noen anelse om hvor ute av kontroll han var.
[forteller om at han påtar seg økonomiske forpliktelser han vet han ikke vil kunne innfri]
Han hadde alltid tenkt på ensomheten som en venn. Et fristed. Morderens ensomhet, i timene før henrettelsen, da galgen ble gjort klar.
Litt seinere uti boka (kap. 28) får vi en fin liknelse på den ødeleggende prosessen han opplever seg fanget i:
I halvsøvne ser jeg for meg strikketøyet til mor, eller til den andre [Bjørnstad omtaler ikke sin samboer gjennom hele denne tida ved navn]. Mitt eget strikketøy, som fortsatt ligger i en skuff. De rette maskene. De vrange har jeg ikke lært ennå. Ikke der. I strikketøyet. Bare i det virkelige livet.
En eneste maske kan være nok.
[…]
Den ene masken som ikke er festet riktig til strikkepinnen. Den som hoppes over, som forsvinner, tilsynelatende usynlig nedover i nettverket og får det til å rakne.
[…]
Hvilket strikketøy er det jeg tilhører? Ligger jeg alene? Hva er det som kommer til å rakne? Tråden som ikke har festet seg, som først ligger og slenger fritt, mellom alt det velordnede. Så griper noen strikketøyet, drar i det, eller vasker det.
Så blir plutselig alt synlig.
Og det baler på seg med drøftinger som stadig beveger seg inn mot overgriperen . Noen sider etter strikketøy-sekvensen kommer denne, som innledes med at Bjørnstad ramser opp en del navn på mennesker han har mye å takke for både blant familie og venner og kunstnere og profesjonelle kontakter.
Bevares. Tenker han på disse menneskene, blir det overveldende. Det er så mange av dem, de står nærmest i en lang rekke. Hver eneste uke av sitt liv har han noen å takke for. Er han alene om dette? Er det hans lodd i livet å være en lykkelig idiot? Når han leser samtidslitteraturen, er det mye sorg og fortvilelse, hele menneskeberg av lidelse. Han tenkte på det i gamle dager, da han bodde på Frogner plass og gikk sine daglige turer opp til Monolitten, så alle menneskekroppene, filtret inn i hverandre, alle med håp om å bære eller selv bli båret, å være en tanke eller en muskel i det store fellesskapet. Men de forfatterne han leser og liker best, skriver om ensomhet og fortvilelse. De færreste av dem er overgripere [min utheving med fet skrift].
[…]
Men der, i telefonen, mens han stirret utover havet og kontinentet et sted på den andre siden [han bor på ei øy mellom Kragerø og Arendal], tenkte han at dette var viktig, at han hadde fått en gave, at noen hadde utfordret ham, tenkt en tanke han selv ikke hadde kommet på, som han burde ha kommet på, og igjen ser han denne rekken med mennesker, som er som engler for ham, som ikke er overgripere [min uth.], men fødselshjelpere, beskyttere.
I begge disse to siste sekvensene klarer Bjørnstad å dreie fokuset mot overgrep selv om dette ikke naturlig kommer av den forutgående teksten. Jeg opplever det ihvertfall påfallende.
Lenger ut i boka, 1987 (kap. 89) etter først å ha diskutert dramatikerne Tom Stoppard og Harold Pinter og deres behandling av temaet svik, og dessuten brakt inn Bernard Malamuds Dubin's Lives , ei bok som også handler om løgner, et nytt hint:
Hvordan denne forestillingen om hvem den andre er, eller de andre, er, også kan bli til en forestilling om hvem en selv er, for eksempel at man opplever seg selv som en trofast person, selv om man allikevel er en bedrager. Jeg merker at jeg snakker mer og mer, og at Ole [Paus] lytter. Og allikevel trenger han ikke å spørre meg om hvorfor jeg plutselig foteller alt dette. Vi kjenner hverandre for godt.
Altså, igjen bare en antydning overfor leseren. Ole Paus er kjent med situasjonen, han er blant dem som vet, som kjenner den store, forferdelige hemmeligheten.
Enda lenger ut i boka, kapittel 105 (1988),
Selv hadde Sandemose skrevet om drap og skyld, utfra den overbevisningen at han hadde drept noen. Selv skriver han om svik, fordi han vet at han har sveket noe, og at sviket vil hefte ved ham resten av hans liv, uansett hvordan fortsettelsen blir[…]
Og enda litt seinere, med knappe 20 sider igjen av hele boka:
Bunnen der ute, bare noen meter under havoverflaten. En større båt ville gått på grunn. Men jeg går ikke på grunn. Ikke ennå.
Og så er det som proppen løsner, helt på tampen av boka:
Jeg tenker på det gamle ordtaket: Vit at det blir kveld når dverger kaster lange skygger.
Jeg føler meg plustelig som den dvergen. Tiden rett under solen ble kortere enn jeg trodde. Til da hadde jeg hatt følelsen av at solen var foran meg, og at jeg kastet skyggen bakover. Men nå har solen passert, og skyggen kastes fremover. Jeg kan se den hele tiden nå. Og den blir lengre og lengre. Den vil være på sitt lengste når solen går ned, når natten kommer og innhenter meg med et jafs.
Dette er naturligvis storveis skrevet, men den litterære nytelsen må likevel vike for den uutholdelige tyngden, det eksistensielle imperativ som åpenbart oppleves knusende.
Så i neste, bokas nest siste, kapittel:
Meg og Michael Douglas? På bilde sammen? For Arne Hestenes var det en selvfølge. For meg er det en umulighet. Hvorfor i all verden hadde jeg skrevet en roman som her Oppstigning fra det usynlige? Jeg ville jo ikke bli synlig! Aldri! Jeg ville drukne i min egen skygge. Akkurat nå kunne den bli så lang og stor den bare ville. Selv uten hest rir jeg inn i solnedgangen.
Alt dette får det, ihvertfall for meg, til å framstå som Ketil Bjørnstad rives mellom ønsket om, behovet for, å stå fram med sin store synd. Stå fram som overgriper. Bekjenne, for så å skulle stå i fordømmelsen, kanskje også måtte tåle en samfunnsstraff. Men like fullt med et langsiktig håp om å komme ut igjen på den andre siden, renset for synden. Rettferdiggjort. Dette på den ene siden, og så på den andre feigheten, unnskyldningene, uthalingen. Tør ikke. Det handler ikke bare om meg…
Jeg glemte å notere stedet, men i boka skriver Ketil Bjørnstad hvordan hele dette skyld-/overgreps-komplekset har balet på seg under skrivingen av denne bokserien, at det nå har toppet seg, og at han ikke vet om prosjektet faktisk lar seg fullføre. Og jeg kan forstå hvorfor, for her er det som om han gjør absolutt alt han kan for å hinte om hva det er han skal «tas» for, alt så nær som offentlig å bekjenne kriminelle handlinger og overgrep mot enkeltmennesker. Over lang tid.
For det må da være noe i den størrelseorden, må det ikke? Det kan ikke bare være at han har vært utro mot «den andre»? Ikke når han dekker seg bak at han ikke kan stå fram fordi han da vil trekke andre med seg i fallet? Det ville vært banalt og så totalt uredelig. Det ville vært å bruke en relativt triviell og vanlig forekommende umoralsk handling/atferd til å gjøre seg interessant. «Jeg har en kjempestor hemmelighet, den er så forferdelig, så forferdelig!» Åja? Hva da? «Noen ganger sniker jeg på bussen…»
For det er en annen, egen narrativ, som går parallelt med den jeg hittil har beskrevet, som kanskje peker i retning av hva det store sviket, overgrepet/overgrepene består i.
Vi får det allerede på side 10: Han er tre år gammel, sitter på trappa foran huset på Røa, trappa med det store hullet i. Det store skumle/farlige hullet som han ikke visste hvordan hadde oppstått. Var det hans skyld? Og dette blir som et mantra gjennom boka. Stadig vender Bjørnstad tilbake til dette første, vonde barndomsminnet. Kan vi i det hele tatt tolke det? Jeg vil ihvertfall våge meg på å tro at noe må ha skjedd i vesle Ketils liv allerede før han sitter på den trappa og tumler med disse følelsene og tankene. Noe som førte til at han hadde problemer med matinntaket helt fra barndommen (hvor tidlig startet det? Jeg har lest Sekstitallet men jeg husker ikke), med ekstrem fedme i ungdomstida, som han så i tidlig voksen alder fikk «kontroll» på ved å utvikle en spiseforstyrrelse, nemlig å stikke fingeren i halsen og kaste opp maten . Denne spiseforstyrrelsen kan bli helt borte i perioder på år, for så å melde seg igjen, i det minste som en sterk impuls som han eventuelt klarer å motstå. Men noen fråtsing er ikke del av denne spiseforstyrrelsen, så da handler det kanskje ikke om bulimi? Jeg vet ihvertfall ikke.
Men jeg vet ihvertfall at spiseforstyrrelser kommer av forstyrrelser av den orale aspektet av psyken, dersom vi tar utgangspunkt i en psykoanalytisk forståelsemodell. Det er ikke min foretrukne psykologiske grunnmodell, men jeg vil uansett langt foretrekke den framfor den mer «moderne» psykologien som ikke synes å se behovet (eller grunnlaget) for å forsøke å forstå bakenforliggende årsaker, altså utviklingsmessige traumer, i et freudiansk perspektiv overhode. Men jeg er opptatt av psykologi, fra så mange vinkler som mulig, så jeg tillater meg å spekulere uansett. Hva det orale aspektet handler om? Om trusler mot selve eksistensen, inkludert faren for tap av foreldres kjærlighet (hvilket er eksistensielt for et så lite barn). Også opplevelser av ekstreme traumer, emosjonelle såvel som fysiske, mot seg selv eller mot andre kan gi grobunn for et vedvarende oralt kompleks.
Så hva kan et tidlig utviklingpsykologisk traume bestå i som har symptomer som spiseforstyrrelser og de sjelekvaler vi blir servert i disse bøkene, i særdeleshet denne, og som jeg har gjort nokså grundig greie for over i denne bokmeldinga? Et seksuelt traume? Et gjentatt seksuelt traume? Men det passer ikke inn i den harmoniske idyllbeskrivelsen vi til nå har fått av hans oppvekstmiljø i familien med mor og far og storebror. Var kanskje den beskrivelsen feil? Ville Bjørnstad i dag ha skrevet boka Sekstitallet på en helt annen måte enn han gjorde det for tre-fire år siden? Kan det være noe i antroposofenes dulgte intimsfære? En esoterisk praksis som slett ikke tåler offentlighetens lys? Kun for de innvidde? Men vi vet i grunnen ikke en gang om han vokste opp i en antroposofisk familie. Det beskrives ihvertfall aldri. Mange foreldre sender jo barna sine på Steinerskoler fordi disse har et solid rykte som gode privatskoler, at steinerfilosofien er noe de tar, usett, med på kjøpet.
Men det var noe med overgrep i morens familie. Noen svært betente konflikter som aldri fullt ut ble belyst i de to foregående bøkene.
Men vi har faktisk litt mer enn disse nokså usikre spekulasjonene å forholde oss til. Bjørnstads mor hadde en litt underlig tilbøyelighet som beskrives nokså kort i denne boka, og helt uskyldig. Men den er underlig og man gjør seg vel uvegerlig sine tanker: I kapittel 33 (1982) blir vi fortalt om mora som på et eller annet vis blir kjent med unge pakistanske gutter, først en fra Ruseløkka skole (altså en gutt på maks. femten år), som hun tar med seg på kunstnerrestauranten Blom og trakterer med flotte smørbrød. Senere blir det en gutt fra en annen sentrumsskole som får samme oppvartning på bibliotekbaren på Bristol hotell. Hvorfor og hvordan disse bekjentskapene oppstår får vi ikke vite. («Hun hadde en egen evne til å komme i snakk med unge, ensomme pakistanske gutter.»)
Hva mer? Kanskje Bjørnstads tiltrekning til det mørke? Kanskje til det aller mørkeste («Det er han som roter seg opp i noe, går inn i de mørkeste gatene, lar seg friste. Lag på lag av fristelser, økonomiske, materielle og kjødelige, som han ikke står imot»)? Han oppsøker en av de domfelte for Hadelandsdrapene, John Charles Hoff, i fengslet. Hoff gir et veldig sympatisk inntrykk, men hva er det som driver Bjørnstad til å oppsøke Hoff i utgangspunktet ‒ før han visste at han var både grei og likandes? Det samme som får ham til å ringe til England for å høre innspillingen av stemmen til The Yorkshire Ripper som politiet hadde lagt ut på et eget telefonnummer? Eller som får ham til å gå til innkjøp av en lærebok i rettsmedisin for å kunne grøsse over de groteske bildene av nylig avdøde menneskekropper som hadde gjennomgått forferdelige dødsopplevelser?
Trond Viggo [Torgersen] har gjort meg oppmerksom på læreboken i rettsmedisin. Straks han fortalte om den, ringte jeg til Norli i Universitetsgaten og bestilte et eksemplar. Da boken kom i postkassen, pakket jeg den opp med skjelvende hender. Hva ville jeg få se?
Bildene var verre enn det jeg var forberedt på.
(kap. 9, 1980)
Så følger de svært groteske beskrivelsene.
En siste brikke som kanskje passer, som muligens kan styrke en hypotese om hva den store hemmeligheten er, den som uansett vil forandre Bjørnstads liv, som i verste fall vil forårsake hans fall, og som har styrke i seg til å bringe andre med i fallet.
Det er avslutningen av første kapittel (andre kapittel introduserer oss for treåringen på trappa med det store hullet i).
Så er det som om katten skjønner hva som er skjedd. At han vant. At han er den første nå. Med rolige skritt, men med en kropp som er dirrende av brunst, går Movitz langsomt oppover mot sin egen mor. Hun har lagt seg ned i sneen på gangstien mellom de to husene. Hun venter på sin sønn med kurrende lyder.
Husker leseren denne sekvensen når boka er gjennomlest? Er det meningen at leseren skal huske den og eventuelt tolke den inn i bokas helhet? Kapittelet avsluttes ihvertfall med:
Han stanser i trappen opptil arbeidsrommet. Dette var altså kattenes verden. I menneskenes verden var det ofte enda mer brutalt. For enkelte spilte det ikke engang noen rolle om sexpartneren var død eller levende, Selv det å ligge med et lik kunne gjøre nytten.
Gurimalla! For meg blir dette nesten som det som på engelsk kalles sucker punch, altså et helt uventet slag. Hvor kom den fra liksom? Jeg synes selv jeg har våget meg rimelig langt utpå med de spekulasjonene jeg har gjort, men dette tar det hele opp på et ukjent plan. (Hvis vi da i det hele tatt skal gidde å forsøke å fortolke det, en avståelse som vel for mange både vil være fristende og nærliggende.)
For nå tegner det seg for meg bilder fra Stanley Kubricks berømte siste film Eyes Wide Shut som tar oss med inn i satanismens bekmørke. Der sex og død inngår i omstendelige, overdådige og gjennomregisserte ritualer i lukkede herskapsvillaer og okkulte losjers utilgjengelige kjellerlokaler. Men sånt eksisterer jo ikke i Norge. Naturligvis gjør det ikke det! Det ville jo vært helt vilt! Eller…?
Men om det skulle være tilfellet, ville nok åttitallet vært tida da en lettpåvirkelig, grenseløs og opplevelsessøkende kunstner med fripass overalt i den norske kjendisverdenen kunne komme til å dumpe oppi noe slikt. Og bli sittende fast.
Helt til slutt vil jeg bare legge fram noe jeg ikke skal drøfte. Men i perspektiv av denne svært ensidige og atypiske bokmeldinga må man vel ta også dette med i betraktninga. For i Sekstitallet og Syttitallet blir vi vist Bjørnstad-guttens besettende forelskelse i ei «altfor ung» jente, Ida, som for meg ga klar assosiasjon til Knausgårds erotiske fiksering på en av sine fjortiss-elever da han var lærervikar i Nord-Norge. I denne boka får vi høre om hvordan han tar med den åtte-årige nabodattera fra Sandøya «for å vise henne Grieghallen». De drar med fly, men gjengivelsen av denne turen gjør det ikke klart om de reiste fram og tilbake Sandøya-Bergen-Sandøya på samme dag eller om turen medførte overnatting. Er dette et spor til løsningen av den gåten jeg mener å ha avdekket gjennom denne bokmeldinga? Kanskje bare et blindspor. Men alt dette tror jeg vi vil få avklart med tid og stunder. Maybe sooner than later…
January 11, 2018
Link til omtale på bloggen min:
http://bjornebok.bloggnorge.com/2017/...
http://bjornebok.bloggnorge.com/2017/...
Read
November 13, 2020lest ca 300 sider
March 29, 2024
Tiåret jeg selv ble født, spennende å lese hvordan ting var da. Opplever at det er viktig Norgeshistorie som formidles både i 60-,70- og 80-tallet.
Displaying 1 - 6 of 6 reviews