Novellene i "Arbeidsnever" er stedvise vonde og triste å lese. For meg kan det være en indikator på god litteratur. Den ferske novellesamlinga til Jan Kristoffer Dale innfrir fordi den gir stemmer til de ustemte, og til det utstemte, dypt menneskelige i oss alle. Dale gir meg muligheten til å være med inn i universer jeg har viet få tanker på mikronivå, men som det rettes stadig mer fokus mot på makronivå. Hva skjer med den arbeidsløse, hvite mannen uten utdannelse i vestens kunnskapssamfunn? Hvordan er det å leve som fabrikkarbeider, uten fast arbeidskontrakt, i ei lita innlandsbygd i Norge anno 2017? Hva skjedde egentlig med han der, du vet, han, som aldri klarte å fullføre skolen?
Gjennom å gi stemmer til folk som kanskje vannligvis ikke tar pennen i hånd, skrive Dale drivende gode svar på disse spørsmålene. Fortellerstemmene er ofte lavmælte, men full av integritet og full av vilje. Moralen er kanskje den at med eller uten utdannelse eller arbeidskontrakt, kan vi alle kjenne igjen følelsen av skam, utilstrekkelighet og søken etter meningsbærende liv, som mange av hovedkarakterene bærer på. Først og fremst er vi alle mennesker, og bør behandle hverandre deretter. Morfaren min var min store helt. Noe av det jeg husker aller best ved ham var hans veldig solide arbeidsnever.