Jeg har alltid likt Knut Nærum. Han skriver på en intelligent måte, og er en bra historieforteller. Det stemmer også i denne boken, selv om jeg fant det ironisk at Nærums hovedkarakter er opphengt i grammatikk og korrekt skriving og setningsoppbygning, når han tidvis bommet på alle disse tingene selv. Feilplasserte kommaer, setninger som åpenbart er delt opp for å ikke bli for lange, men delt opp på feil sted. Viktige ord utelatt fra setninger som istedenfor å gjøre setningene perfekte, gjorde dem klønete og ufullendte. Hadde det bare hendt et par ganger ville jeg ha gitt boken fire stjerner, men det hendte ofte nok til at jeg synes det burde ha blitt oppdaget av noen. Hvis ikke av Nærum selv, i alle fall av en eller annen korrekturleser. Noen har i alle fall ikke gjort jobben sin. Boken har et bra nok driv til at jeg ser for meg at det er derfor folk ikke har lagt merke til det. Men, alvorlig talt. Du kan ikke skrive en bok som handler om noen som vil være korrekte i alt, særlig i språket, for deretter å ikke være det selv.
Om du er som meg, at du henger deg opp i grammatikk og stokkete ord, bør du ikke lese boka. Men også, om du er som meg, at du elsker fortellerstemmen og historiene til Knut Nærum, bør du lese denne boka. Dersom boka hadde vært korrekturlest grundigere hadde jeg antagelig lest den flere ganger. Slik som det er for min del, holder det med én gjennomlesning. Bra historie, gode karakterer, flott fortellerstemme. Inkonsekvent grammatikk og tidvis klønete setningsoppbygging. Det er fortsatt Knut Nærum, men ikke Knut Nærum på sitt beste, språklig sett.