Fraflyttede og forlatte steder har en egen tiltrekningskraft. De kan vitne om noe dramatisk, eller om noen som bare pakket sammen og reist sin vei.
Aldri har så mange gårder blitt lagt ned som i vår tid. Ødegårder er steder der det ikke bor noen, der ingen ferierer. Langsomt overtar naturen husene og spor viskes ut.
I denne boken tar forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen deg med til forlatte gårder over hele Norge. Noen gårdsbruk ble forlatt i middelalderen, andre for bare noen år siden. Sammen vitner de om svunne tider, deler av vår norske historie.
I tekst og bilder gir Norske ødegårder gripende glimt av fortidens liv.
«Ødegårder er små museer som viser fram rester av fortiden. Ofte lar de seg ikke forstå uten videre. Det jeg gjør i denne boken er å samle noen rester og prøve å forstå dem, før alt blir til mose og jord.» (fra forordet)
Øystein Morten og Pål Hermansen oppsøker stedene der ingen kunne bu lenger. Forfatteren skriver om gårdenes historie, folkene som bodde der og hvorfor gårdene ble nedlagt. Hver av de ni stedene forteller en bit av norgeshistorien. Okkupasjonen av Finnmark. Embetsmannstaten på 1800-tallet. Troen på nyrydding av jordbruksland (tenk Hamsuns roman Markens grøde) ved inngangen til 1900-tallet. Industrialiseringen etter krigen og forurensningen den førte med seg.
Til tross for temaet er Norske ødegårder fri for sentimentalitet og klissen nostalgi. Øystein Morten går til skriftlige kilder om hver gård, han drar dit og ser, og ikke minst snakker han med de siste menneskene som bodde der. Historiene deres, om et evig slit og kamp mot elementene, gnikker vekk alle nasjonalromantiske myter du måtte ha med deg inn i lesningen. Morten er heller ingen ivrig forkjemper for å bevare alle disse eiendommene, mange av dem praktfulle, som står til nedfalls.
Forfatteren har, av en eller annen bisarr grunn, bestemt seg for å gjøre historien om norges ødegårder om til et eventyr med ham selv i rollen som helt. Til hjelp benytter han et pinlig svulstig og selvhøytidelig språk, eksemplert i hvordan han her omtaler SIN EGEN STEDATTER:
"[...] ikke før det drysser snø fra det ravnsvarte indianerhåret hennes ned i ansiktet, og hun kvekker til, som ut av sin egen dvale." (s. 194)
Han benytter også enhver sjanse til å trakassere lokale fastboende, eksemplert i kapittelet om Vevsen gård. Som om dette ikke er pinlig nok, klarer han ikke engang beskrive et eneste fotografi han finner uten å legge ut om hvorvidt han synes dama på bildet er digg.
Fotografiene i denne boka er helt fantastiske, og det redder den fra 1-stjernern. Hadde forlaget beholdt alle bildene, men fjernet ALT av tekst, hadde jeg gitt den fem.
Bildene er fantastiske og detaljene spennende, men forfatterstemmen går meg på nervene. Ikke syns jeg han er noe flink til å skrive, heller. Det er en hårfin grense mellom å gjøre det personlig og å dumpe fullstendig uinteressant tankespinn og minutt-for-minutt-oppdatering, og denne kunne forlaget godt ha hjulpet forfatteren med å holde seg på rett side av! Samtidig kunne de tipset ham om å ikke starte to av tre setninger med "jeg". Hadde jeg ikke vært opp til ørene forelsket i alt som heter ødegårder, og hadde ikke godt over halvparten av boka vært bilder, så hadde jeg nok ikke fullført.