De er ti milliarder trær i Norge. De er over alt, i skogen, i byen, i hager og på holmer og de biter seg fast langt til fjells. Men det er bare rundt 30 viltvoksende treslag i Norge, og litt under halvparten av dem har stor eller middels utbredelse. I denne boken blir man kjent med de vanligste artene, og lærer hvordan man kan kjenne dem igjen. Forfatteren tar leseren med for å spikke seljefløyte, smake på rognebær, møte en båtbygger, lete etter skog på Svalbard og for å hogge juletre til London. Boken er gjennomillustrert med fotografier.
Jeg mottok denne som ei velment julegave fra en som kjenner til min kjærlighet for trær. Jeg ble både glad og forventningsfull da jeg fikk den, men det viste seg dessverre å være nokså tynne saker. Boka er neppe mer enn tre timer effektiv lesing, og tar form av en lang feature-artikkel hvor rammefortellinga som holder det hele ihop er skogen gjennom årtidenes syklus. Boka består hovedsakelig av skildringer av journalisten/forfatteren som gjør ting, reflekterer, observerer, ispedd noen interessant fakta om trær, før det hives inn noen Hans Børli-dikt eller naturfoto. Det framstår som merkelig hvordan en person som tilsynelatende begynte å legge merke til trær to måneder før hun startet skrivinga av boka kunne få en kontrakt med Gyldendal. For all del, kjempeflott at hun har oppdaget hvor fantastiske trær er, men hun har jo ikke stort mer kunnskap om dem enn det selv jeg har. Det kunne aldri falle meg inn å skrive ei bok om trær. Gud, gi meg selvtilliten til en middelmådig feature-journalist.
I tillegg til den lave informasjonstettheten, er det en del slurvete arbeide her. Målet for boka er å ta for seg alle de vanligste "viltvoksende" trærne i Norge, men når hun skal besøke en av Norges nordligste hasselskoger på Engeløya, ender hun opp med å skrinlegge det fordi det ble gråvær, så i stedet skriver hun om det flotte bryllupet hun var med på dagen før. Øvrig informasjon om hassel er en tre-punkts faktaboks. Bøk, ask og lønn skriver hun ikke om engang, mens alm av en eller annen grunn blir gitt 40 sider. Det er også flere faktaopplysninger som er feil eller ufullstendige. Hun later f. eks. til å tro at uten skog så hadde vi ikke hatt oksygen. Hun bruker også noen svært tvilsomme statistikker hva gjelder norsk skogs karbonlagringsevne. Mesteparten av karbonet i boreale skoger befinner seg i jorda, ikke i trærnes biomasse, til forskjell fra tropisk skog (NB: dette er ikke et argument for snauhogst, hverken i Norge eller Indonesia).
Det kan hende dette er akkurat hva andre lesere er på utkikk etter, men personlig fungerer jeg slik at når jeg tar opp ei bok så er jeg ute etter å lære meg ting, ikke jobbe meg gjennom en masse solipsistisk, skjønnlitterær tidtrøyte, ispedd fakta jeg for det meste kunne fra før.