Dette er en bok om livet. Fra dag til dag skriver Per Fugelli seg nærmere det uunngåelige øyeblikket da kreften ikke lenger gjør det mulig å sette ord på papiret. Det er en tekst om livslyst, nærhet til flokken, naturglede og takknemlighet, alt forsterket og tydeliggjort i tiden før døden. Her er også mørke, tristhet og engstelse - mens sykdommen sprer seg fra lungene til hjernen. Prosessen blir skildret ærlig, nysgjerrig, fryktløst og lattermildt av legen, pasienten og mennesket Per.
En mann som har inspirert meg svært mye. Hans siste prosjekt er ikke alltid behagelig lesning, men det er modig, sårt, ærlig og noe nytt: Fugelli lar oss følge tankene sine, helt til døden ikke lenger lar det være mulig. Skrevet som en dagbok, er prosjektet til tider banalt, men likevel: det er mye visdom i få treffende setninger. Og apropos banalt, døden er vel også det? Hvil i fred, Per. Takk for alt.